Kannibalisme i sydhavet
- virkelighet eller oppspinn?

Fiji ble en gang kalt Kannibaløyene, og gamle historier om lettsindige kvinner på Tahiti ble ofte spedd opp med de grusomste detaljer om blodtørstige kannibaler. Men mang en gang har debatten gått om det virkelig fantes kannibalisme i sydhavet, eller om det bare var oppspinn laget av forfattere som krydret sine sydhavseventyr for å framstå som modige menn - og selge flere bøker.

De første europeere til å nå sydhavet var spanjolene. Det hevdes at da Alvaro Mendana i 1567 oppdaget Salomonøyene så ble han møtt av en flåte med krigskanoer som overrakte en nokså spesiell velkomstgave: Et lår og en arm av en gutt, kokt og garnert med tarorøtter.
   Vel, gode, gamle Mendana var ikke alltid så nøye med de harde fakta. Navnet han ga øyene var ment å gi sine velgjørere i Spania inntrykk av at han hadde funnet det legendariske landet med kong Salomons gullgruver, noe som slettes ikke var tilfelle. Kanskje han også tenkte på andre handelsvarer enn gull? Det het nemlig i en spansk kongelig lov av 1503 at det kun var tillatt å bruke kannibaler som slaver! Eller var den faktisk sann - historien med det nykokte låret? De neste som kom til Salomonøyene var misjonærer, og de gikk det ikke så bra med, ifølge kilder som burde være uten usannheter: Tre prester ble drept og spist av kannibaler.
"Alle sier Jeppe drikker."
Man kalte dem kannibaler: De som spiser menneskekjøtt. Men hvis folkene i sydhavet virkelig spiste mennesker så er flere viktige spørsmål: Hvorfor de gjorde det? Var det for mat? Eller var det et religiøst ritual å drepe og spise deler av mennesker?
   Vi får først undersøke muligheten av at kannibalene brukte menneskekjøtt som mat. Var det så mangel på mat i sydhavet i gamle dager at man var nødt til å drepe hverandre for ikke å sulte ihjel? Vel, riktignok var befolkningstallene på mange av øyene langt større før de hvite kom med sine sykdommer og kriminalitet, men noen generell matmangel var det ikke. De vulkanske øyene bugnet av frukt og havet var fullt av fisk. Øyboerne var veldig flinke til å dyrke grønsaker, og folkene i sydhavet har alltid vært mestere innen fiskekunsten. Spiste man så menneskekjøtt fordi det var så godt? I det velrenommerte leksikonet Encyclopaedic Britannica, i en utgave fra 1911, står det: "En Fiji-høvdings største delikatesse var menneskekjøtt, såkalt "lang-gris", og for å tilfredsstille sin appetitt ville han til og med ofre sine venner og slektninger".
Avkuttet menneskehode
"Vi har aldri vært i tvil om at disse menneskene er kannibaler, men funnet av underarmsbeinet med ferske muskeldeler er det sikreste beviset vi hittil har sett," skriver kaptein James Cook i sin dagbok fra sin første oppdagelsesferd til sydhavet i 1768-1771, under oppholdet i New Zealand. "For å forsikre oss om at vi hadde forstått det de fortalte oss sa vi til en av de innfødte at det beinet vi sto med var fra en hund og ikke et menneske. Men da grep han seg selv med stor iver i underarmen og fortalte oss at det var den slags kjøtt det var snakk om. For å overbevise oss om at de virkelig hadde spist det satte han tennene mot sin egen underarm og lot som om han spiste."
   På sin neste ferd til New Zealand et par år seinere kom det noen innfødte ut til Cooks skip med et avkuttet menneskehode, og forsikret europeerne at de alltid spiste sine fiender. For å teste dette fikk Cook kuttet av og stekt et par biter fra hodets kjeveparti. De innfødte spiste så kjøttet med alle tegn på velbehag, til sjøfolkenes store forferdelse. Men det var også til forferdelse til den innfødte fra Tahiti som var med Cook på reisen til New Zealand - han ble så fortvilet at han strigråt!
Thor Heyerdahl
Under sitt ettårige opphold på Marqueasøyene i 1937 snakket Thor Heyerdahl med nordmannen Henry Lie, som hadde hoppet av et norsk skip og slått seg ned, og han kunne fortelle at han hadde snakket med folk som husket de siste kannibalfestene. Ja, på øya Fatu Hiva ble Heyerdahl gode venner med gamlingen Tei Tetua, som kunne fortelle at han hadde overvært slike fester da han var ganske så ung: " Det beste var en kvinnes underarm."
Rekordkannibalen
Mannen som skal holde verdensrekorden for å ha spist flest mennesker er høvding Udre Udre fra Fiji. Denne grådige karen skal ha spist mellom 872 og 999 mennesker på 1800-tallet, mest for å hevne seg på sine fiender. For å holde orden på hvor mange han konsumerte plasserte han steiner ved huset sitt, en for hvert offer. De gjenværende steinene kan telles den dag i dag ved graven hans i Rakiraki, på den nordlige delen av hovedøya i landet. Sønnen hans kunne fortelle at faren alltid spiste opp alle deler på ofrene sine. Han spiste ikke stort annet enn menneskekjøtt, og det han ikke orket med en gang oppbevarte han til alt var vekk. Det var jo dårlig med kjøleskap den gangen, og selv om han kokte kjøttet på nytt igjen må kannibal-høvdingen ha hatt en utrolig sterk mage!
Smakte tobakk
Charles Wilkins, som ledet den første amerikanske ekspedisjonen til sydhavet (1838-42), hørte under sitt besøk i Fiji at åtte menn fra hvalskipet Charles Daggett var blitt fanget av folkene fra Rewa og spist - og at man klaget på at en av sjømennene hadde smakt sterkt av tobakk. Wilkins tok høvdingen i Rewa, Vendovi, til fange for å stille han til rette for ugjerningen. Selv om Vendovi innrømmet at han tidligere hadde vært litt eksentrisk i sin diet ble fijianeren snart veldig populær blant amerikanerne. Han savnet visstnok sine 55 koner, men fikk lov til å ha sin frisør fra Hawaii med seg om bord på skipet Peacock.
   Amerikanerne hørte også av folkene i Fiji at hvis en høvding manglet ingrediensen til hovedretten ved en fest, så kunne han sende bud etter en passende råvare fra en annen landsby. Den utvalgte måtte så sitte med haken på knærne mens han eller hun ble pakket inn i bananblader, for så å bli båret til jordovnen og bakt levende.
Det er mange historier om hvite som ble spist i Fiji: Som den om sjømannen Peter Dillon som i 1820-årene så vidt klarte å flykte fra en kannibalfest, men ikke før han ble vitne til at to av hans med-matroser ble bakt i jordovn og spist. Den siste hvite som ble spist var misjonæren Thomas Baker, i 1867. Han hadde fornærmet en høvding ved å ta en kam ut av håret hans (å røre en høvdings hode er en av de største fornærmelsene i sydhavet den dag i dag), og det var jo dumt. Den ene skoen hans, som etter sigende ble kokt sammen med han selv, er utstilt på museet i Fijis hovedstad Suva. På museet finner du også utstilt spesielle gafler av tre som man brukte til å spise menneskekjøtt.
Hjerneføde
Om det melanesiske landet Papua Ny Guinea heter det seg at mødrene på noen øyer der matet barna sine med menneskehjerner etter døde fiender - og at den mystiske og farlige sykdommen kuru var et resultat av at man regelmessig hadde spist menneskekjøtt.
   I nabolandet Vanuatu (tidligere Ny Hebridene) ble de første misjonærene drept ganske så snart de ankom øyene. Ja, det heter seg at så mange som 50 av dem mistet livet i en eneste kannibalfest. Utrolig nok så hevder mange at den siste som ble spist havnet i matkjelene til det beryktede stammen Big Namba på øya Malekula så seint som i 1969!
Bevist?
Vel, er det så bevist at menneskekjøtt virkelig var ansett som snadder i sydhavet og at "lang-gris" ble servert på enhver sivilisert fest?
   Oppdageren Wilkins og mange av våre dagers historikere mener at kannibalisme ikke fantes i riktig gamle dager, men at de hadde sitt utspring i religiøse seremonier hvor man ofret mennesker til gudene. På et tidspunkt hadde ofringene en del steder utviklet seg i en annen og mindre religiøs retning: Folkene fikk smaken på menneskekjøtt.
  Når det gjelder sykdommen kuru, som engang var et så viktig bevis, så mener man det er bevist at den skyltes en spesiell virus og ikke hadde noe med kannibalisme å gjøre.
Fri sex og ofringer
Kaptein Cook så aldri selv menneskeofring på Tahiti, men mente bestemt at den merkelige prestestanden Arioi hadde religiøse fester hvor de ofret mennesker på halvt skjulte tempelplasser på plattformer langs kysten. Denne preste-standen reiste også rundt fra øy til øy og bedrev fri kjærlighet til ytterste grense - og kvalte babyene som ble resultatet av orgiene.
   Cook seilte tre ganger til sydhavet, og på den siste turen (1776-1779) gikk det riktig galt. Etter å ha besøkt Tahiti og mange av de øyene hvor han hadde vært før satte Resolution kursen for Hawaii, som han kalte Sandwich Islands. Cook ble utrolig godt mottatt, for de innfødte trodde han var guden Lono som var kommet tilbake. De seilte videre etter tre måneder, men måtte returnere på grunn av dårlig vær. Det kom til klammerier med de innfødte, og kaptein Cook ble drept. To dager etter kom det en kahuna, en hellig mann, ut til skipet med en pakke. Det viste seg å være et stort stykke menneskekjøtt, et lår. Charles Clerke, som hadde overtatt som kaptein, spurte om de på Hawaii spiste menneskekjøtt. Den innfødte ble sjokkert: Spiste engelskmennene sine fiender? Kahunaen forklarte så at de ikke var kannibaler på Hawaii, men at prestene kuttet opp og kokte kroppene til viktige høvdinger for å få løs spesielle bein som inneholdt guddommelige krefter. Kjøttet hadde man ingen bruk for, og han returnerte derfor det utbeinete låret til kaptein Cook.
Fornærmelse
Religiøse menneskeofringer hadde man også på flere av Cookøyene, som har fått navnet etter den engelske kapteinen. Her her forteller historiene at krigerne etter å ha beseiret sine fiender ofte spiste deler av de døde. Dette ble ansett som den ultimate fornærmelsen. Også andre steder i sydhavet var fortæring av fiender som man beseiret i krig en måte å vise sin overlegenhet og forakt - og kanskje det også var en preventiv handling: Hold dere unna vår øy - ellers spiser vi dere!

Jo, det fantes nok kannibalisme i sydhavet, men det er viktig at man skiller mellom det å spise menneskekjøtt som mat og det å spise deler av mennesker som en religiøs seremoni eller krigshandling. Religiøse menneskeofringer kjenner vi fra mange deler av verden, og selv i den moderne kristne kirken finner vi elementer som kanskje kan skrive seg fra hedenske ritualer: Under nattverden spiser man jo kjeks som representerer Kristus legeme og drikker vin som skal være hans blod.
   Vel, en ting er sikkert: Du finner ingen kannibaler i sydhavet i dag - øyboerne regnes faktisk som de mest vennlige menneskene i verden!