Vennligheten - sannhet eller myte?

Vennligheten
- sannhet eller myte?

Vaiende palmer, kritthvite strender og smilende mennesker. Det er det man i første rekke forbinder med sydhavet. At palmene og strendene finnes det kan man se på bilder, men at menneskene skal være så utrolig vennlige..? Er de virkelig det - eller er det bare en myte?

- Stillehavet er mye mer enn flotte strender, her finner du en utrolige kultur og verdens mest vennlige folk, sier reisebyråkonsulenten og viser fram fargerike brosjyrer hvor vakre mennesker med blomsterkranser på hodet smiler i mot deg.
   Er det sant, eller prøver han å lure meg? tenker du og aner at det hele er et salgstriks. Likevel - du har jo hørt om polynesisk vennlighet og drømmer deg et øyenblikk vekk fra de stive fjesene som haster forbi i snødrevet på utsiden av butikkvinduet. Tenk om det finnes en verden der på den andre siden av jordkloden, en annerledes verden hvor folkene har tid til å snakke med deg, til å være din venn. Det ville vært noe det!
    - De er vennlige, sier karen bak disken og løfter røret av den kimende telefonen.
     Du trekker på skuldrene, tar på deg hanskene, bretter opp kragen og begir deg ut i din verden.
Den romantiske myten
Jente på Butaritari i Kiribati

Sydhavet er så enormt stort, og så vet vi så utrolig lite om det. Det er faktisk slik at mye av det lille vi vet, eller tror vi vet, er basert på bøker, bilder og beretninger fra slutten av 1800-tallet. "Skatteøya" av Robert Louis Stevenson er en fantasibok som nesten var obligatorisk barnelitteratur før PC-spillenes tidsalder, Herman Melville skrev bøker om sydhavseventyr som fascinerte de fleste voksne - og Paul Gaugins malerier av halvnakne purunge sydhavsjenter pirret mannfolkenes fantasi. Siden den gang har vi beholdt en drøm om tropiske øyer hvor passatvindene får palmekronene til å vaie sakte over kritthvite strender, paradis hvor jentene er like vakre som naturen og mennene er like vennlige som de er staute. Ja, så kom filmene fra sydhavet hvor man romantiserte videre og underbygget drømmen. Ja, ikke minst filmene om mytteriet på Bounty har vært med på å skape et bilde av hvordan vi tror det er på sydhavsøyene. For gjorde ikke Christian Fletcher mytteri for å reise tilbake til den fantastiske øya Tahiti, til de vakre vahinene med langt, mørkt hår, inviterende øyne og strålende smil?

"Jeg kastet anker i en krystallklar lagune. En kano gled sakte opp på siden av båten og en vakker vahine med en rød hibiskusblomst i sitt lange, svarte hår tittet skjelmsk opp på meg..."
Les mer i Sextanten - gutte-guiden til sydhavet.

Var folkene i sydhavet så vennlige den gangen - eller var det bare et romantisert, løgnaktig bilde for å selge bøker, malerier og filmer?? Vel, Gaugin delte seng med flere av ungjentene han malte, Melville opplevde mye av det han brukte i sine bøker og mytteriet på Bounty var jo en historisk hendelse. Men kaptein Bligh ville nok ikke være enig i at sydhavsfolkene alltid var så vennlige av seg, i alle fall ikke da han og hans trofaste som var blitt satt i lettbåten måtte ro for livet for å slippe unna kannibaler i farvannet rundt Fijiøyene! Heller ikke oppdagelsesreisende Mendana, på jakt etter gull og ære, var nok særlig glad da han ble servert det helstekte låret av en gutt på en fest da han kom til Salomonøyene! Også folkene fra Tonga ble ansett som fryktelig krigere, som herjet i flere av nabolandene omtent som vikingene.
    Mange steder fikk de oppdagelsesreisene i sine galeaser, og misjonærene med sine bibler, store problemer da de prøvde å påtvinge de innfødte sin kultur og tro. Men på tross av at en del av de første europeere som kom til sydhavet ble møtt med fiendtlighet, ja en del av dem til og med spist, så ble mange storlig overrasket over hvor vennlige og kultiverte de "usiviliserte ville" var.
    En av de best bevarte historiene om hvordan det virkelig var i sydhavet før de hvite kom med sin egen kultur, er av den spanske lekpredikanten Juan Pobre, som bodde syv måneder på øya Rota i Marianaøyene i 1602.
    "Folkene holder fred, de er glade i hverandre og viser omsorg for hverandre", skrev han og var ofte flau og frustrert over å måtte prøve å predike kristendommen når han fant så mye mer vennlighet og fredlighet på øya enn blant de kristne i det landet han kom fra. Riktignok beskrev han også at det hendte det var krig mellom landsbyene på hver side av øya, men generelt var det fredelig - så fredelig at han ikke observerte en eneste krangel i landsbyen der han bodde i løpet av de syv månedene (for å lese hele historien, klikk her)!
Nye tider
Tidene forandrer seg - Marshalløyene

Er det ikke litt naivt å tro at tiden har stått stille de siste hundre årene? At man fortsatt vil finne uberørte strender, utriggerkanoer og mennesker som er så vennlige og blide som turistbrosjyrene vil ha oss til å tro? På min første tur til sydhavet landet flyet i Truk i Mikronesia. Jeg tittet rundt meg på de få, lave husene under palmene og på den smale grusveien som ledet vekk fra den lille bygningen som fungerte som flyplassterminal.
   - Hvordan skal jeg komme meg inn til byen? spurte jeg en innfødt i lendeklede som satt i skyggen under en kokosnøttpalme og tittet på jetflyet som gjorde seg klart til å ta av.
    - Du er midt inne i den, svarte karen med et bredt smil.
Vel, nå ligger Truk godt utenfor allfarveien, selv om det er en av hovedøyene i Mikronesias Forenede Stater (Federated States of Micronesia - FSM), men min opplevelse illustrerer ganske godt at det å reise til sydhavet ikke blir som å reise til Kanariøyene. Sydhavet ligger etter i utviklingen, selv om man i dag gjør sitt beste for å ta igjen de vestlige landene. Suva i Fiji, Agana i Guam, Port Moresby i Papua Ny Guinea og Papeete i Fransk Polynesia er vel kanskje de hovedstedene som minner mest om europeiske byer, men selv de må regnes som småbyer - også etter norsk målestokk. Kommer man seg ut av hovedstedene, aller helt ut til en av de ytre øyene, vil man faktisk kunne få inntrykk av at tiden virkelig har stått stille de siste hundre årene. Selv om det ikke er så mange steder at folk fortsatt bor i hytter med palmebladtak og grus på gulvet, så finnes de fortsatt. Utriggerkanoene også - og de blide menneskene!
Hjelpe hverandre
Den vennligheten som Juan Pobre opplevde på Rota var gjerne en nødvendighet i den gamle sydhavskulturen mange steder. Det bodde langt flere mennesker på de fleste øyene enn det gjør i dag - befolkningen over hele Stillehavet ble drastisk redusert av de hvites sykdommer, sprit og vold - og man var nødt til å samarbeide for å overleve. Man fisket sammen, man dyrket grønsaker sammen - og selvsagt ble det til at man festet sammen. Man var nødt til å være sosialt innstilt og man var nødt til ha uskrevne regler for hvordan man skulle oppføre seg. Likevel kan man ikke si at dette var årsaken til vennligheten man fant - og fortsatt finner - over hele sydhavet, for på mange av de vulkanske øyene var man tilgodesett med både et flott klima og enormt fruktbar jord. Man trengte ikke anstrenge seg så forferdelig for å overleve.
    - De innfødte er utrolig late, de plantet et par tarorøtter på mandagen, så lå de på matter i skyggen og sov eller snakket sammen hele resten av uken! sa noe norske jenter nesten indignerte etter et besøk i en landsby i Fijis interiør.
Ja, hvorfor ikke...?
Tar godt imot besøkende
Besøkende får teste utriggerkanoen, Tuvalu

Besøkende får teste utriggerkanoen, Tuvalu

Mye av den gamle sydhavskulturen er i ferd med å forsvinne, men de aller fleste stedene er det fortsatt slik at man skal ta imot besøkende på best mulig måte. Det gjelder om man kommer fra nabolandsbyen, fra en annen øy eller fra et land på den andre siden av kloden.
En høvding på øya Ifalik i Mikronesia fortale meg at han engang hadde fått en dykkerkniv av en hvit mann som hadde besøkt øya. Det var hans kjæreste eie i flere år, men da det kom besøk fra naboøya og en av mannfolkene bemerket hans flotte kniv måtte han bare gi den fra seg. Ja, da min mor på den ytre øya Nukufetau i Tuvalu hadde sagt til en dame at den lille babyen hun hadde på armen var så søt så hadde damen rakt den fram. Hun trodde at mor ville ha ungen hennes - og da var det bare å gi den bort!
I Kiribati opplevde jeg hvordan gutta under lørdagsfestene på Seamans Hostel spanderte øl på meg i ett kjør, og nektet plent å la meg kjøpe en eneste øl til dem eller meg selv. Jeg prøvde å ymte frampå at de ikke hadde så mye penger og at jeg gjerne ville være vennlig også, men det hjalp ikke. Jeg var gjest, og så lenge de hadde penger måtte de spandere på meg!
Glemmer ikke
Fransk Polynesia

Men vennligheter en noe mer enn bare det å ta godt imot besøkende også. Da jeg kom tilbake til Truk i min seilbåt Coco Loco, fire år etter at jeg hadde vært der med fly, ruslet jeg en dag langs hovedgata - som nå hadde fått asfalt, men var like støvete. Jeg hadde vært svært usikker på om jeg skulle seile til Truk, for jeg hadde gode minner fra en av de ytre øyene at jeg fryktet at det ville bli et antiklimaks - at jeg ville bli skuffet fordi de hadde glemt den hvite mannen som hadde besøkt dem. Vel, jeg oppdaget at en kar fulgte etter meg og satte opp farten. Hovedøya i Truk kunne være litt skummel, for noen av mannfolkene hadde fått det med å drikke "doublepoof" rom og røyke marihuana. Karen bak meg gikk raskere og jeg lurte på om jeg skulle starte å løpe.
    - Stopp, Terje, stopp! ropte han plutselig på engelsk.    Overrasket over at noen kjente navnet mitt stoppet jeg og tittet på karen som andpusten stoppet ved siden av meg.
    - Kjenner du ikke igjen meg? Schneider, broren din! Vi har hørt at du har kommet, og nå venter mor og far på at du skal seile ut til Nomwin så de kan lage en skikkelig velkomstfest for deg!
    Jommen sa jeg glemt!
    Ja, denne historien endte ikke bare med at jeg seilte ut til Nomwin og en utrolig rørende velkomstfest arrangert av "mine foreldre", men at jeg seinere ble adoptert av en sønn som bodde på en annen øy.
Alt mitt er ditt - alt ditt er mitt
Barn i Mikronesia

Kanskje man så skal dra til sydhavet, finne en vennlig familie, la seg adoptere og tilbringe resten av livet i en hengekøye under palmene? Hmmm…, det er nok ikke så lett som det kanskje høres. Man må jo være klar over at i den gamle kulturen i sydhavet så var man ganske ekstrem i måten man hjalp hverandre på. Jeg har nevnt høvdingen som måtte gi fra seg kniven, og det er ikke bare besøkende som skulle behandles bra. Det var slik at hvis man hadde lyst på noe i huset til en slektning så kunne man bare gå bort å forsyne seg. Det fungerte jo bra den gangen det som var i huset stort sett var fisk og brødfrukt, men det blir litt annerledes i dag. Ja, kommer du fra Norge med penger, videokamera og andre spennende ting så passer det kanskje mindre bra med "alt mitt er ditt" - for er du adoptert så eier jo også din familie alt du har. Det finnes ganske mange tomme hus i sydhavet bygget av hvite menn som lot seg adoptere eller gifte seg inn i en lokal familie, som ganske raskt oppdaget at det faktisk kan bli ganske dyrt!
Er de hvite guder?
Mange steder i sydhavet så ble de hvite som oppdaget øyene behandlet som guder - man trodde at det var deres egne guder som hadde vendt tilbake. For i deres legender var det slik at hvithudete guder kom på besøk, enten fra himmelen eller over havet, og de hadde jo lovet å komme tilbake. I dag så er de aller fleste øyboerne i sydhavet kristne, og den gamle gudetroen er stort sett glemt. Likevel så er det bare ikke den respekten for de hvite som de innfødte måtte lære seg den gangen koloniherrene styrte som henger igjen i dag. Vennligheten ovenfor hvite stikker dypere enn restene av en en påtvunget lydighet, noe som merkes spesielt på de ytre øyene hvor den vestlige påvirkningen ikke har vært så stor. I Kiribati brukes fortsatt ordet "imatang" om den hvite mann, som betyr "de som kom fra øst" - de gamle gudene. I mange sydhavsland vil de innfødte nesten konkurrere om å ha en besøkende hvit boende i huset, det betyr at man kan få høyere status - det er ikke alle som kanskje har en gud boende hos seg!
Hva vil du oppleve?
Hvordan man opplever et besøk i et annet land er ofte en veldig subjektivt. Jeg har truffet flere som har opplevd Samoa som et av de vennligste stedene de har vært. Andre har hatt langt mindre hyggelige opplevelser, også undertegnede:

En formiddag George og jeg satt på en restaurant sammen med noen gutter og jenter, sluttet en yngre kar seg til selskapet. Han gjorde et stort nummer av å håndhilse, smile, og si noen lokale ord. Jeg hadde lært meg litt av språket, og forsto at den smilende ungdommen slett ikke sa "goddag, hyggelig å hilse på dere", men, "jævla drittsekker"!
En dag byttet vi seilbåtene med motorsykler og drog på sightseeing rundt øya. Da vi var på vei tilbake til hovedstaden, var skolen akkurat slutt for dagen. Smågutter og småjenter i pene skoleuniformer spaserte langs veien. Så snart de fikk se oss, begynte de å rope skjellsord og å kaste stein og frukt.
(Hentet fra min bok "Det Siste paradis", klikk her for å lese mer)

    Hovedøya Upou i Samoa var langt fra noe paradis for meg, men jeg må skynde meg å legge til at jeg fant en landsby på nordspissen av naboøya Sawaii hvor folkene trakterte meg med selvlaget kakao og var så vennlige at jeg angret at jeg hadde besluttet å seile videre om noen dager!
   Se hva familien Juvet skriver om sitt opphold på Rarotonga, Cookøyene: "Det er et herlig og gjestfritt folk, og det er grusomt å måtte vende nesa hjemover og ikke vite om du får se dem igjen." Eller Wenche Klemmetvold om øya Kauai i Hawaii: "Utrolig skjønne, smilende, hjelpsomme mennesker! Dette er mitt paradis! Tenk om jeg kunne ha fått dele dette med noen av dere!!!"
    Du kan altså oppleve utrolig vennlige mennesker, men du har ikke noe garanti for at den tradisjonelle vennligheten varer i all evighet. Tidene forandrer seg fort i sydhavet og dessverre gjør folkene det også. Jeg husker godt hvordan jeg returnerte til hovedøya Tarawa i Kiribati etter fire år, og oppdaget at nå tok man det som en selvfølge at jeg som hvit mann skulle spandere øl på dem og hørte rykter om at sjømennene drepte hverandre når de kom fra sjøen - for å få mer penger å drikke bort!
Ikke utnytte vennligheten
Kanoer i Puluwat, Truk

"Vau o kai - kom og spis!" er et uttrykk du hører til stadighet når du vandrer rundt i landsbyene på de ytre øyene i Tuvalu. Vel, selvsagt kan du ta i mot invitasjonen og gå bort til hånden som vinker fra et hus, men da vil nok eieren av stemme og hånd bli ganske overrasket. Det riktige er at man svarer: "Makona, fafetai - takk, men jeg er mett!" Og vandrer videre.
Det gjelder at man prøver å forstå de lokale skikkene og at man ikke tar vennligheten for gitt. Og huske at hvis man måter vennlighet så er det viktig at man gjengjelder den. Du vil helt sikkert kunne bli invitert til å bo hos en familie hvis du kommer til at land uten å ha bestilt hotell, og de vil nok duke opp mat dag etter dag uten å spørre deg om penger. Da gjelder det å være klar over at de ganske sikkert har mye, mye mindre penger enn deg og at det tross alt koster dem endel å ha besøkende, selv om de gir uttrykk for at de ikke vil ta imot noe. Kjøp mat i butikken, litt parafin, et såpestykke, vaskepulver - alt det du legger merke til at de må kjøpe inn ekstra. Og selvsagt er det hyggelig - og riktig - å gi dem en liten pengegave når man reiser videre. Utnytter du vennligheten ødelegger du både deg selv, andre besøkende og de innfødte!
Sunn fornuft
Reiser man til sydhavet med et åpent sinn og bruker sunn fornuft, vil og vil man kunne få opplevelser å leve på lenge, lenge. Ja, man kan risikere å få et annet syn på livet, få øynene opp for at vennlighet og samhold er viktigere enn de materielle godene vi bruker mesteparten av livet på å jakte etter. Men du bør skynde deg, for ingenting varer evig, og utviklingen i sydhavet går så lynende raskt at det er sjanser for at vennligheten går med i dragsuget.

AvTerje Dahl

For å lese mer om planlegging av tur til sydhavet, klikk her.
For å lese mer om familien Juvets ferie på Rarotonga, klikk her.

Lese mer om sydhavet?

"Det Siste Paradis"
Boken om Terje Dahls seilas til sydhavet i 22 fots Coco Loco,
den minste norske båten til å legge ut på en jordomseiling.
Klikk her for å lese utdrag fra boken.
Klikk her for å lese om e-bok og bestille. Pris kr. 150,-
Klikk her for å lese om Terje Dahls andre bøker.
Nå som e-bøker med tilbudspris!
Mer om Terje Dahls sydhavsliv, klikk her.

Tips en venn : "Har du lest om sydhavets vennlighet i Sydhav på nettet?"

Til (fyll inn):

Fra (fyll inn):

Sydhav på nettet
Terje Dahl