Mytteriet på Bounty

Mytteriet på Bounty - etterspillet:
Hva skjedde med kaptein Bligh, med mytteristene og med skuta Bounty?
Verdens mest berømte mytteri har medført mer enn 250 bøker, fem storfilmer og utallige artikler. Men hva skjedde egentlig etter at kaptein Bligh ble satt i lettbåten og Bounty satte kursen tilbake mot kvinnene på Tahiti?

Historien startet, som fortalt i vår første artikkel, den 23. desember 1787. Da la seilskipet MHS Bounty ut fra Spithead i England med kurs for sydhavet. Kaptein om bord var 33-årige William Bligh og nest-kommanderende den ti år yngre Fletcher Christian. Målet var øya Tahiti i Stillehavet, de skulle å hente brødfrukttrær som skulle gi mat til slavene i Vest-India. Reisen gikk bra, og Tahiti var et paradis for de slitne sjømennene. Ikke flere snøstormer til havs på et gyngende dekk, men et liv på land i uvant luksus. Kvinnene i Tahiti var vakre og lettkledde, og hadde en form for moral som var utenkelig i England. Så det var en svært misfornøyd gjeng som etter et halvt år på øya seilte ut av lagunen. En tidlig morgen noen dager etter ble kaptein Bligh vekket, brakt på dekk i nattskjorten og med hendene bakbundet. Fletcher Christian og hans tilhengere overtok skipet og satte kaptein Bligh og 18 av mannskapet om bord i den 23-fot lange lettbåten. Mytteristene seilte Bounty tilbake til Tahiti, hvor flesteparten av det resterende mannskapet gikk i land. Ni av mytteristene, under ledelse av Fletcher Christian, tok ombord seks innfødte menn og 12 kvinner og seilte videre for å finne et sted hvor de kunne gjemme seg for det brittiske imperiets vrede.
Den heroiske båt-turen
Etter å blitt satt ombord i den 23 fot lange åpne lettbåten seilte og rodde kaptein Bligh og 18 av hans trofaste sjøfolk mot sivilisasjonen. På øya Tofua i Tonga ble en av sjømennene drept av de innfødte mens de lette etter vann, og i Fijis farvann ble de forfulgt av kanoer med kannibaler. Tilslutt nådde de Timor i Indonesia, en seilas på over 6500 kilometer i en åpen båt i ganske så ukjent farvann, - litt av en bragd! Da Bligh kom seg tilbake til England og fortalte sine overordnede hva som hadde skjedd ble han stilt for krigsrett og frikjent. Han ble forfremmet fra løytnant til kaptein og fikk kommando over HMS Providence som seilte tilbake til Tahiti sammen med eskorte-fartøyet Assistant for å fullføre oppdraget med å hente brødfrukt-trær. Denne gangen gikk alt bra, bortsett fra at slavene i Vest-India aldri kom til å spise brødfrukten - de hatet smaken av den!
   I 1897 var kaptein Bligh nok engang involvert i et mytteri, men det gikk ikke direkte på han fordi det denne gangen var 16 skip i den engelske kanalflåten som gjorde opprør fordi sjømennene ville ha høyere lønn og bedre arbeidsforhold. Og tro det eller ei: Da kaptein Bligh i 1805 var blitt forfremmet til guvernør av New South Wales i Australia opplevde han nok et mytteri - da han prøvde å stoppe at offiserene i hæren nærmest kapret seg monopol på handel- og eiendomsrett. Soldatene arresterte han, i Australia eneste militærkupp, og overtok guvernørrollen selv. Til det kom en ny guvernør fra England to år etterpå og oppløste den uregjerlige hæren i delstaten. William Bligh døde i 1817, som viseadmiral, 64 år gammel.
Mytteristene returner til paradisøya
Fletcher Christian var nestkommanderende på Bounty da han og halvparten av mannskapet gjorde mytteri.
   - Det er for seint, kaptein Bligh, jeg har gjennomgått et rent helvete de tre siste ukene, svarte Fletcher Christian, da kaptein Bligh bønnfalt han om å ta til fornuft.
   Han hadde vendt seg mot sin gode venn og overtatt et av den brittiske marinens skip. Han visste godt at straffen for slikt mytteri var døden ved henging. Det gjaldt å ikke bli tatt. Første trekk var ikke så lurt: De seilte tilbake til de vakre kvinnene under palmene. En del av mannskapet valgte å gå i land, men Bounty seilte så videre under ledelse av den nyvalgte kapteinen: Fletcher Christian. Først til øya Tubuai i sørøst hvor de prøvde å starte en liten koloni, men de lite vennligsinnede innfødte på den øya tvang dem vekk med makt. Etter å ha returnert til Tahiti nok en gang satte Bounty så kursen ut på det store Stillehavet for å finne et sted hvor de kunne gjemme seg for det brittiske imperiets vrede. Ombord var det nå ni mytterister, seks innfødte menn, 12 kvinner og en baby. Omtrent midt mellom Australia og Sør-Amerika lå den ubebodde og klippefylte øya Pitcairn. Her gikk de i land i januar 1790, brente Bounty og slo seg ned.
Jakten på mytteristene
Etter at kaptein Bligh hadde fortalt, og skrevet en bok, om mytteriet på Bounty ble jakten på mytteristene startet. HMS Pandora la ut på den lange seilasen sørover, og ombord var det også to av de som hadde rodd og seilt med Bligh tilbake til sivilisasjonen. De skulle identifisere mytteristene. Da skipet ankom Tahiti i mars 1791 ble kaptein Edwards overrasket over å finne at det bare var fjorten av det opprinnelige mannskapet på Bounty der - og ingen skute. To av mannskapet var blitt myrdet på øya, og ni hadde forsvunnet ut på havet i Bounty. Åtte av mytteristene overga seg, mens de andre prøvde å flykte opp i fjellene. De ble fanget og alle ble plassert i et trebur på Pandoras dekk, kalt "Pandoras eske". Det gikk ikke bedre enn at skipet gikk på et korallrev utenfor kysten av Australia, og fire av fangene druknet da skipet sank. De andre, pluss mannskapet, kom seg om bord i fire lettbåter. Det var nok bittert for de to fra Blighs lettbåt å måtte ro og seile tusenvis av kilometer til Timor nok en gang!
   De fangete mytteristene ble stilt for retten i 1792. Tre av dem ble funnet skyldig i mytteri og hengt. De syv andre ble løslatt.
Den isolerte øya Pitcairn

Var det flaks eller beregning at Fletcher Christian og de andre åtte mytteristene slo seg ned på den isolerte øya Pitcairn? Det var nemlig slik at øya var blitt feil plassert på det engelske admiralitetets kart, så selv om man lette etter mytteristene i den posisjonen der man trodde det var en øy så fant man ikke noen ting!
Å flykte fra noe er sjelden et vellykket foretagende, og med den lille kolonien på den klippefylte øya gikk det slettes ikke bra. At det var tolv kvinner og femten voksne menn gjorde heller ikke saken noe bedre, og slettes ikke at mytteristene mente at de hadde større rett til både kvinner og land enn mennene fra Tahiti! I september 1793 ble det opprør og blodbad. Fem av de hvite, inkludert Fletcher Christian, ble drept. Og mytteristene drepte alle de innfødte mannfolkene. Siden drepte de innfødte kvinnene to av mytteristene, så det bare var to igjen: John Adams og Ned Young. Young døde av astma i 1800, og så var det bare mannen som hadde tatt hyre på Bounty for å gjemme seg for loven igjen av mytteristene. Han hadde vært en ganske så voldelig person, men etter at Young

hadde lært han å lese Bibelen ble det forandring på det. John Adams døde som en svært respektert og kristen leder i det lille samfunnet av mytteristers etterkommere - i mars 1829, førti år etter mytteriet.
   Selvsagt ble Pitcairn og husene oppe på det lille fjellplatået oppdaget til slutt. Først av en amerikansk selfangstskute i 1808, og så i 1814 av to engelske krigsskip. Det ble rapportert tilbake til det engelske admiralitetet at det ville være umenneskelig å bringe John Adams til England for krigsrett
- og man lot det være med det. Bare loggen og kronometeret fra Bounty fant veien hjem igjen.
   I 1831 ble folkene på Pitcairn flyttet til Tahiti, men det gikk ikke bra, og de var snart tilbake på den lille klippeøya der de fleste var født. I 1856 hadde befolkningen vokst seg så stor at de nok en gang ble flyttet, denne gangen til den nesten like lille øya Norfolk, som lå nærmere Australia. Norfolk hadde vært fengselsøy for de verste kriminelle i Australia, men den var nå forlatt. Det gikk ikke lenge før mange av pitcarinerne satte kursen tilbake igjen, mens noen - blant annet de fleste etterkommerne etter Fletcher Christian - valgte å bli for godt på Norfolk.
Bounty - til bunns
Det var, etter det man tror, diskusjoner om hva de skulle gjøre med Bounty etter at mytteristene hadde ankommet Pitcairn. Det hevdes at Fletcher Christian, etter at de hadde losset skuta for alt de trengte, prøvde å overtale karene til å beholde den eneste fluktmuligheten en stund, men at to av mannskapet under diskusjonen stakk Bounty i brann. Hun gikk så til bunns i det som kalles Bounty Bay. Hver dag, på Bounty Day, lager beboerne på Pitcairn i dag en liten kopi av Bounty som skyves ut på vannet og settes i brann.
   Restene av Bounty ligger på mellom tre til fire meters dyp, like inne ved land. Ankeret fra den berømte skuta ble tatt opp av Irving Johnson på seilyachten Yankee i 1957, og det står nå i Adamstown på Pitcairn. Roret og noen andre trestykker fra skuta står utstilt i museet i Fijis hovedstad Suva, tatt opp i 1932. Mye av det som ikke ble brent opp har blitt tatt vekk av hobbydykkere. Den største arkeologiske ekspedisjonen på vraket ble foretatt av James Cook University i Townsville, Queensland, Australia fra oktober 1998 til februar 1999, hvor man blant annet berget den siste av de fire kanonene Bounty var bestykket med.
Mysteriet med Fletcher Christians død
Lederen for mytteriet ble i følge den offisielle teorien drept under opprøret på øya, men det er de som hevder at han slettes ikke ble drept. Det sies at da John Adams ble spurt om skjebnen til lederen for mytteristene så forandret han mening flere ganger. Først sa han at Christian begikk selvmord, siden sa han at de innfødte hadde skutt han. I 1808 gikk det rykter om Fletcher Christian var blitt sett i England, både av venner og familie. Sannheten - hvem vet?

Vår første artikkel om mytteriet på Bounty, klikk her
Vår tredje artikkel om mytteriet på Bounty, klikk her

Linker:
The saga of HMS Bounty and Pitcairn island
The Bounty Chronicles
Anniversary of Mutiny on the Bounty
Captain Bligh and Empowerment

Våre sider om Tahiti, klikk her
Våre sider Pitcairn, klikk her

Tips en venn:
"Har du lest artikel nummer to - om etterspillet - fra mytteriet på Bounty i "Sydhav på nettet"?"

Til (fyll inn):

Fra (fyll inn):

"Det Siste Paradis"
Boken om Terje Dahls seilas i 22 fots Coco Loco, den minste båten til å legge ut på en jordomseiling.
" - Du er klin kokos! sa vennene mine da jeg kastet loss fra Rådhuskaia. Etter fire år, to orkaner og fire tropiske stormer måtte jeg lure på om de hadde rett..."
Klikk her for å lese utdrag fra boken.
Klikk her for å lese om e-bok og bestille.
Pris kr.150,-
Klikk her for å lese om Terje Dahls bøker.
Mer om Terje Dahls sydhavsliv, klikk her.