Kvinnen i månen
Dette er en fortelling som forteller hvordan en jente fra Nauru ble kvinnen i månen:
For mange, mange år siden levde det en jente som het Eguigu på den lille øya Nauru midt i Stillehavet. Hun bodde sammen med siden to eldre søstere, som også het Eguigu, i huset til moren og faren, som het Eguigu og Gadiya.
    En dag falt den yngste Eguigu ned fra husken og slo beinet sitt. Hun løp til moren sin for å få hjelp, men det var ikke rare rådet hun fikk: - Løp ned på stranden og bli der for alltid!
    Vel, det kunne jo være at moren, Eguigu, ikke forsto at hun faktisk hadde slått seg ganske kraftig.
    Trist til mote gikk Eguigu ned til stranden og satte seg ved siden av et lite tre som blir kalt dogimadere-tre. Hun så på det lille treet og bestemte seg for at hun skulle vanne det for å se hvor høyt det kunne gro.
    Hun fortsatte å vanne treet helt til det nådde himmelen og toppen av det forsvant inn i en sky. Eguigu startet å klatre oppover stammen. Mens hun klatret brakk hun av greinene under seg så hun ikke skulle klare å klatre ned igjen.
    Eguigus to søster kom for å lete etter henne. De så treet og søsteren like ved toppen.
    - Kom ned igjen, Eguigu! ropte de. - Vi har med et fint gresskjørt til deg, og et vakkert belte også!
    - Ta det med tilbake til moren deres og fortell henne at hun aldri får seg meg igjen! ropte Eguigu tilbake.
    Lei seg gikk søstrene tilbake til huset og fortalte moren hva som hadde skjedd. Moren var opprørt i flere dager, men det var for seint å gjøre noe nå.
    Imens hadde Eguigu klatret inn i skyen på toppen av treet. Til sin store overraskelse oppdaget hun at det var et hus der, og fordi hun var veldig sulten gikk hun inn. Der inne var det en blind, gammel dame, som drakk palmesevje fra drikkekrus. Eguige forskynte seg med to kopper sevje før den gamle damen forsto at noe ikke stemte. Damen het Enibarara.
    - Hvem er det som våger å stjele mine sønners palmesevje? gneldret hun.
    Eguigu holdt akkurat på med å forsyne seg med sin tredje kopp da damen plutselig tok tak i hånden hennes og holdt henne fast.
    - Vær så snill, mor, sa Eguigu, - jeg skal kurere blindheten din hvis du redder meg!
    Den gamle kvinnen var enig, og Eguigu blåste inn i øynene hennes mens hun sa: - Pu, Enibarara, Pu.
    Masser av maur, biller og små insekter krabbet ut av Enibararas øyne, og så kunne hun se igjen.
    - Å, tusen takk, mitt barn, sa den gamle damen takknemlig, - Nå må jeg gjemme deg, for sønnen min Debao, tordenen, kommer.
    Det stemte, for mens Eguigu lå skjelvende inne i en diger musling hørte hun lyder av torden som kom nærmere og nærmere. Debao kom, ble en kort stund, og forsvant. Han syntes at det luktet menneske, men Enibarara sa at han tok feil.
    Plutselig ble det veldig varmt i huset, og så kom Enibararas andre sønn, Ekuan. Han var solen. Etter en stund så forsvant også Ekuan.
    Maramen, Enibararas tredje sønn, var den siste som kom. Da han gjorde det ble det kaldt og huset ble fylt med skinnende lys. Det var fordi Maramen var månen.
    - Jeg tror det er en fremmed i huset, sa Maramen.
    - Det er det, svarte Enibarara, - og jeg vil at du skal gifte deg med henne. Hun er en vakker ung kvinne, og jeg ville ikke at brødrene dine skulle se henne. Hun vil passe bra for deg, som du vil passe bra for henne.
    Enibarara hjalp Eguigu ut at muslingen, og Maramen tok henne til sin brud. Neste dag satte han henne opp på fanget, og så reiste de av gårde på en sky.

Hvis du studerer månen nøye en klar natt vil du se en mørk skygge. Det er Eguigu som sitter der og vever en matte av blader fra pandanuspalmen.

For å lese mer fra Terje Dahls artikler og bøker om sydhavet, klikk her.

Til toppen