Hei Terje
Leste din artikkel om u-hjelp og forholdene på Tarawa (Kiribati. Red.). Jeg er enig i alt, bortsett fra det du skrev om sult. Selv på Tarawa er det nok ingen som sulter. Alle vil få mat, om ikke annet av naboene. Min erfaring er at det rett og slett ikke tolereres at barn sulter, da vil naboene gripe inn. Dette har jeg visse erfaringer med. Jeg hadde naboer med dårlig råd...av forståelige grunner...mannen bare drakk. Moren begynte også å tulle, men da grep naboene inn pr omgående. Barna skulle ikke lide. Det som er det store problemet er de folkene som kommer inn fra andre øyer, legger seg inn hos slektninger og blir værende i stedet for å reise hjem. En venn av meg hadde drevet bussselskap i endel år. Det gikk bra, helt til slektninger fra Tabituea fikk høre om det ,og 12 personer kom flyttende til Tarawa for å leve på ham. Etter kort tid gikk hele virksomheten konkurs. "Bubutisystemet" ("værsåsnill og gi meg" - en slags tiggning innen familiene man ikke kan avslå. Red.) var å takke for det.
    Når det gjelder barn,så er det ingen tvil om at mange er forsømte på Tarawa. Det skyldes veldig ofte alkohol. mannfolkene drikker opp det de har, og intet er igjen til mat. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg opplevde på Bairiki Club (som nå visstnok er brent ned) at kvinner kom med barn på armen for å hente ut fedrene som satt og drakk opp lønna. Skal dette fortsette, så ender det med katastrofe. Man har overveid å forby ukontrollerbar flytting til Tarawa, men den slags forbud er vanskelig i et land som kaller seg demokratisk. Forholdene i Betio (Tarawa. Red.) har visst bare gått fra vondt til værre i de 6 årene jeg har vært borte fra plassen. En australsk journalist ble jo nektet visum til siste forum møte på Tarawa for det han hadde skrevet om de sosiale forholdene og forurensningene. Sammenliknet med Betio blir Funafuti (Tuvalu. Red.) rene paradiset...men som vi vet er det ikke problemfritt der heller.
Helge