Havaiki på Wallis

Norsk seilbåt besøker Wallis:
- Ikke mye palmehytter i Mata Utu

Norske Bård Sæther og Arild Solheim la ut fra Hawaii i seilbåten Havaiki. Etter å ha seilt nesten hele sydhavet på langs kom de til Wallis, - en øy hvor knapt noen nordmann har satt sin fot. Her de deres rapport fra øya,
i første rekke hovedstaden Mata Utu:

Wallis - en vakker øy.

- Det var tirsdag formiddag vi droppet anker utenfor Mata Utu på Wallis. Hvordan skulle vi klare oss her som ingen snakket annet enn fransk og polynesisk? Skolefransken min hadde jeg stort sett glemt.
Da vi gikk i land, var det midt i middagslur-tida. Det meste var stengt, og det var lite folk å treffe. Tre hunder kom logrende mot oss og fotfulgte oss videre. Klokken to åpnet de på gendarmeriet (politistasjonen). De to polyneserne som satt der, kunne ikke engelsk, men de forsto hva jeg ville. Den ene grov i en papirbunke og dro fram en skjema på engelsk som jeg måtte fylle ut. De tok kopi av passene våre og satt lenge å bladde gjennom papirer før en kom og sa OK og satte stempel i passet.

I lagunen på Wallis.

Hvor er banken?
De andre skulle lete etter banken. I guideboka sto det at det var ved supermarkedet. Noen vi spurte tidligere, viste oss retningen til to supermarkeder. Jeg lette i de retningene som ble pekt ut, men jeg fant ingen. Til slutt fant jeg en stor matvarebutikk. Jeg spurte en mann bak en skranke. Han snakket tilfeldigvis brukbart engelsk. Han forklarte at jeg måtte ta til venstre, så til venstre og så skulle jeg se etter et stort butikksenter til venstre. Der ville jeg finne banken. Men han sa ikke hvor langt det var. De to første til venstre var lett, men jeg gikk og gikk. Dette må være feil, tenkte jeg, men forklaringen var så enkel. Jeg fortsatte litt til, og der lå senteret. Det var en åpen hurtigmat-restaurant der, og der satt Bård og Torbjørn. De hadde begynt å savne meg og vurderte å sende ut noen ungdommer med motorsykkel for å lete etter meg. Penger hadde de åpenbart skaffet seg, for de satt å stappet i seg hamburgere og drakk øl.

Mata Utu fra luften.

Nye pengeproblemer
Banken var rett ved denne restauranten, men jeg var for sein. Den var stengt. Det var en minibank her også, men det gikk ikke å ta ut der. Men i skranken i banken kunne man få penger på kortet.
   Neste morgen var vi tilbake. Hvor mye skulle jeg ta ut. Jeg var ikke helt fortrolig med myntenheten ennå, men kom til at jeg måtte ha 1,5 million pacific franc. Dama så først rart på meg, Så gikk hun og snakket med ei anna dame ved et skrivebord. Hun nikket, og så gikk hun bort og prøvde kortet. Hun kom tilbake og ristet på hodet. Det gikk ikke, sa hun og ville prøve 500 tusen i stedet. Det gikk heller ikke.
   Slukøret gikk jeg bort til de andre som satt og ventet i restauranten. Så begynte jeg å tenke. Det var knapt hundre p-franc på en US-dollar, og 6-7 kroner på samme. Da var det altså 100 tusen kroner jeg hadde prøvd å ta ut. Var det rart jeg ikke fikk noe.
Jeg gikk i banken igjen etter lunsjpausen og forklarte dama i skranken at jeg hadde gjort en regnefeil. Hun prøvde på nytt. Negativt igjen. Nå var det fordi kortet ikke kunne brukes mer enn tre ganger pr dag. Jeg måtte prøve igjen i morgen.
   Neste dag var jeg på plass igjen. 150 tusen p-franc ble ikke godtatt. 50 tusen gikk heldigvis. Jeg var berget. De følgende dagene kunne jeg også ta ut 50 tusen.

Landsby på Wallis.

Møte med Wallis
Vi var kommet til en ny verden. Alt var anneledes. I Kiribati sa folk "Mauri" når de hilste, på Funafuti sa de "talofa", men her sa de "Bonjour". Befolkningen var polynesisk, men det var også veldig mye franskmenn her. Wallis og Futuna er Fransk koloni fremdeles i dag, men de har også en egen konge på hver av øyene.
   Wallis er et såkalt nesten-atoll. Det vulkanske senteret har ikke rukket å synke i havet ennå og ligger der midt i ringrevet og danner selve øya med frodige landskap av tropisk regnskog. Det regner svært mye på Wallis.
   Det var ikke mye palmehytter i Mata Utu. Det var store fine hus og svære velstelte hager, nesten som parker, men kanskje var det Franskmenn som bodde her. De har i hvert fall visst å påvirke miljøet. Så er det heller ikke mindre enn 800 franskmenn (og kvinner) blant Wallis' 10 tusen innbyggere.
   På de fleste områder var Wallis langt mer moderne enn de stedene vi har besøkt etter Hawaii, men på et område lå de sørgelig etter samtlige. Det var internet-forbindelsen.

To skjeggete Havaiki-boys.

Le Bar du Wharf
På de plassene vi hadde vært hadde vi som regel ei stamkneipe. Som navnet tilsa var Le Bar du Wharf den mest nærliggende, ikke bare fordi den var den nærmeste, men den fortjente det. Malia (Maria) som drev stedet var av de ytterst få som snakket engelsk. Rett utenfor var det et gjeng som der og grov fram en gammel brønn. Skikken her, ble det oss fortalt, medførte at folk som besøkte baren, måtte spandere en runde øl på arbeiderne. Derfor var det ingen kunder her. Ofte var vi de eneste.
Malia var til god hjelp når vi trengte å vite noe. Av og til hadde hun ei til å hjelpe seg. Hun ble straks presentert med navn, alder og slektsforhold da vi møtte henne. Hun het Fia, var 19 år og kusine til Maria. Det var ei høy, kraftig, spenstig og søt dame med anlegg for bart. Maria selv hadde begynt å få gammelkjerringtrekkene som er typisk for polynesiske damene litt opp i årene. Det var vanskelig å anslå alderen. Bård spurte henne. 28 år svarte hun uten å blunke.

Bratte skråninger.

Sight seeing
Vi skulle leie oss bil, det hadde vi bestemt lenge før vi kom fram. Lørdag formiddag hadde Torbjørn nøkkelen i hånden. Det var han som sto for leien. Nå skulle vi se oss om. Malia hadde lovt å bli med oss fra klokken ett, men før den tid tok vi oss en runde på egen hånd rundt hele øya. Det tok ikke mer enn 15 minutter å kjøre fra nordenden til sydenden hvis vi kjørte langs østsida. På vestsida var det ujevne veier, og selv om de var brede, kunne man ikke kjøre mer enn i 30 kilometer.
Da vi skulle plukke opp Maria, var hun ikke å se. Vi sto lenge og ventet, men måtte bare gi opp. Vi hadde mange vidløftige teorier om hvorfor hun ikke kom. Hun fortalte etterpå at hun var syk.

Frodig natur på Wallis.

Bilnøklene og krabben
På søndags ettermiddag tok Torbjørn seg en kjøretur alene. Han kom slukøret tilbake seint på natta uten bil. Den sto parkert på nordenden av øya, der de fine strendene var. Som så ofte skjer, blir man trengende, og når det ikke er do i nærheten, tar man skikkene der man kommer og går ut i vannet og gjør sitt. Bilen ble låst og klærne lagt pent sammen på stranden og bilnøklene ved siden av. Det var feilen. Da han kom på land var nøklene vekk. Han fikk hjelp hos naboene. De kunne fortelle at krabbene var ramme til å stjele ting som nøkler og dra dem med ned i sanden. De gikk rundt og lyste ned i alle krabbehullene rundt åstedet, men nøklene forble vekk.
Han fikk hjelp med skyss heim. Neste dag lo de godt på bilutleien, men han fikk reservenøkkel og skyss til bilen. Den sto der den skulle.

17.mai-tog foran slottet
- ingen kom ut for å vinke!

17. mai-toget i Mata Utu
Som gode nordmenn kunne vi ikke la 17. mai passere uten videre. Vanlige syttendemai-flagg hadde vi ikke, men vi hadde kjøpt et par på Biltema, det ene litt fillete, samt det fra GMT som skulle stått på Schjetnans Øy. Noen pinner vi fant drivende, ble plukket opp og tilpasset til å bære flaggene. Dermed var det klart for parade. Med hvert vårt flagg tok vi to runder på dekk rundt hele båten, viftet med flagg, trallet på Sønner av Norge og ropte Hurra.
Våre tyske venner, Helmut og Cornelius, kom akkurat over og lurte på hva vi drev med. De ble innsatt i situasjonen og engasjert som fotografer til neste avdeling som skulle være oppmarsj foran slottet. Vi kunne fått dem med i toget, i så fall med tyske flagg, men fant ut at det kunne vekke anstøt hos eldre lesere med dårlige minner fra krigen.
Paraden ble gjennomført som planlagt, men kongen og familien hans kom ikke ut på balkongen og vinket til oss.

Farvel til Fia og Malia.

Adjø til Wallis
Vi må enda en gang si adjø til nye venner. Treffer vi dem noen gang igjen?
I det siste hadde Malia på Le Bar du Wharf hver gang spurt oss når vi skulle dra, og etter hvert hadde vi holdt på Søndag formiddag. Da måtte vi komme innom på lørdag ettermiddag. I anledning siste kvelden hadde vi tenkt å spise middag på Teone. Det var beste restauranten her. Før vi dro dit, var vi innom Le Bar du Wharf. Det var nesten ingen andre gjester der. Maria og Fia kom og satte seg i lag med oss og pratet. Etter ei stund kom de fram med det - avskjeds-presanger. Malia hadde en saronger i gilde farger til oss, en til hver. Fia hadde laget nydelige halskjeder av skjell og sneglehus som hun hadde plukket selv. Vi ble aldeles overrasket og nesten rørt. Det ble vanskelig å bryte opp og gå til en annen restaurant for å spise.
Det ble ikke seinkveld. Vi måtte opp relativt tidlig for å gjøre seilklart og rekke fram til passasjen gjennom revet mens det var full flo for å unngå tidevannsstrømmen. Wallis ønsket oss farvel på samme måte som den ønsket oss velkommen. Det var med klar blå himmel og ikke ett vindpust med småøyene rundt som speilet seg i sjøen.

av
Arild Solheim

For våre faktasider om Wallis & Futuna - klikk her.
For Havaikis egne hjemmesider - klikk her

Tips en venn : "Har du lest artiklen i internettmagasinet Sydhav om de norske gutta i seilbåten Havaiki som besøker øya Wallis?"

Til (fyll inn):

Fra (fyll inn):

"Det Siste Paradis"
Boken om Terje Dahls seilas i 22 fots Coco Loco, den minste båten til å legge ut på en jordomseiling.
" - Du er klin kokos! sa vennene mine da jeg kastet loss fra Rådhuskaia. Etter fire år, to orkaner og fire tropiske stormer måtte jeg lure på om de hadde rett..."
Klikk her for å lese utdrag fra boken.
Klikk her for å lese om e-bok og bestille.
Pris kr.150,-
Klikk her for å lese om Terje Dahls bøker.
Mer om Terje Dahls sydhavsliv, klikk her.