Tore på Funafuti

Tore i Tuvalu:
- I marerittet eller paradiset?

Tore Gulbrandsen gjorde en avstikker alene for å bese landet Tuvalu, uten sin faste reisekamerat Odd-Erik Fallet. Det ga tydeligvis varierte opplevelser å bese hovedatollen Funafuti..!

- Mandag dro jeg til Funafuti-atollens nordligste punkt, opp, og tirsdag til dens sydligste punkt, ned. Tidligere har jeg beskrevet selve sentrum, som vi kan kalle Vaiaku. Hele atollen er imidlertid hovedstad. Lonely Planet bruker også begrepet Fongafale om hovedøya, men det har jeg ikke hørt her.
Het opplevese

Funafuti fra luften

Sykehuset

Søppeldynger

"Causeway" - bro

"Conservation Area"

Tuvalu - klikk for større kart

Tore slapper av

- Mandag ble en het opplevelse, tittelen på dagen kunne godt være "Inn i marerittet eller Paradiset..." Det er en temmelig drøy tur å gå, først ut av Vaiaku forbi butikker, den store kirken og Princess Margaret's Hospital. Det er 3 parallelle veier, men bare "midtveien" Tuvalu Road fortsetter lenger nordover, til "warft" (havnen) og et skipsvrak etter en syklon som ligger på lagunesiden. Etter hvert temmelig landlig. Og man går og går... Solen steker, svetten siler... Er dette paradiset?
     Heldigvis fikk jeg sitte på med en "motorsykkel" som er alt fra scootere til virkelige motorsykler, med ei dame. Det viste seg å være kona til en tidligere guvernør, altså representanten for Dronning Elizabeth som er dronning av Tuvalu. Hun fortalte fra Buckingham Palace og ulike turer til Roma og Europa ellers.
Mureneål skvatt
- Hun kjørte meg helt til der veien slutter og hvor en gedigen søppeldynge starter. Jeg måtte gå til fots videre. Jeg så ned, der la en død katt! Men jeg sa ingen rotter og ei heller mennesker som rotet i søppelet. En lagune eller dam fantes i midten og delte nordspissen her. Klarte å komme ned til en sandstrand. Jeg hadde sett mange fristende steder på veien, men ville vente.
     Jeg styrtet uti... bare for å oppdage at jeg var på en korallplate som strakte seg grunt langt utover... En mureneål skvatt til. Var det blekksprut her? Tilslutt la jeg meg ned for å få vann over meg... Helt på nordspissen var en betongstruktur fra krigens dager. Man kunne gå over til neste øy, men det var via korallsteiner... Tilbake ble det like hett, gikk til en causeway på 3-4 meters lengde, ikke noe mot Kiribati ifjor hvor den ødela for lagunen. Herfra fikk jeg så sitte på med en lokal. Han kjørte meg helt hjem til Filamona enda han visstnok bare skulle til wharf, stolt over å ha en palangi bakpå vinket han til alle han møtte.
Enklere oppgave
- Neste dag skulle jeg altså gå sørover, en betraktelig enklere oppgave. Startet etter at vi hadde tatt farvel med Mia og Andy, som sammen med statsministeren tok flyet til Fiji. Dvs. at jeg startet først etter lunch,13.30. Gikk sydover gjennom sentrum, ut på flystripa (lenge til neste fly nå...2 dager), forbi Government House til jentenes fale (hus, hytte). De lå og så video på en pc og ble straks med sydover. Sonia og mannen på en moped, jeg satt bakpå med Sandra.
     Ikke så langt, mer landlig, smalt, forbi noen sølete pits. Det ble enda smalere og bare natur, ingen hus. Kom til Blue Ocean (på lagunesiden), en café/bar, fortsatte en smal sti. Snart nådde jeg øyas sydligste punkt, her møtes havet og lagunen, dvs. atollen fortsetter i nye motu'er (øyer og småøyer). Den første kunne man gå til ved lavvann, men over et svært steinete område. Rart å stå slik å se det ville havet på den ene siden og den stille lagunen på den andre. Ved høyvann vil de møtes, men platået mellom motu'ene vil allikevel være der og danne en grense.
   Tilbake til The Blue Ocean. Dette er "rånestedet" her, ungdommen ragger (råner) mellom Blue Ocean og Crossroads på sine mopeder og motorsykler. Her har de "Tuvaluan Circles" (rødvinsdrikking) og her slår de ihjel tiden. Politiet sjekker opp av og til, men det er lett å stikke seg vekk i bushen.
Paradise on Earth
- En indisk maharaja sa en gang om sitt palass: 'If there is a Paradise on Earth, it is this, it is this, it is this', Jeg kan si det samme om Tuvalu.
    Når den turkise lagunen ligger der blikk stille... omkranset av lysebrune sandstrender, med vaiende palmer... Selv på hovedøya, Funafuti, er det ubetalelig. Forskjellen her og f.eks. Kiribati, var at der kunne man ikke bade i lagunen, den var for forurenset. Nettopp det at man kan bade i lagunen gjør hele forskjellen. De lokale bader helst i soloppgangen eller solnedgangen, og det er hett resten av dagen, spesielt mellom 11.30 og 13.30, men fullt mulig å bade og snorkle. Og når man ligger der og dupper ser man palmekledde kyster og det turkise vann...
   Folk her lever tildels som de alltid har gjort, fisker, steller avlinger, lager toddy (palmesevje), spesielt på de ytre øyene, men også her på hovedøya, svært "laid back"... Timeless...
"Tuvalu Time"
- Selvsagt er det en eller flere slanger i Paradis, alt søppelet, men det ser man jo ikke hele tiden. Det er "Tuvalu Time", som gjør at man ikke kan stole på tidspunkter gitt av lokale. Jeg har vært her en uke, men fordi jeg ikke fikk penger før 2 døgn før jeg drar har jeg ikke fått vært ute i det berømmelige "Conservation Area" - øya Tepuka på den andre siden av lagunen. Det var ei heller Mia. Det er også simpelthen for dyrt. 50 Australske dollar i avgifte, pluss 50 for å ta bilder/båt. Men båten er i stykker så det må man arrangere med andre. Det koster også, kanskje 50 dollar, så er man oppe i 900 kroner for en tur på lagunen 30 minutter hver vei! Det er andre øyer, på Tonga, på Fiji osv. som er mye, mye rimeligere og inneholder mye av det samme. Så blir det ingen penger på Tuvalu. De burde sette ned prisene, kanskje de ville tjene mer penger. Men du kan arrangere det hele med en lokal foreslo representanten på Town Council, (det ville ta tid). Jeg drar imorgen, svarte jeg, kanskje et annet år...

- Lagoon days... halvslappt, hvilende, tenkende, endelig tid til ikke å gjøre noe... Men det har sandelig vært nok å gjøre uken på Tuvalu, det har ikke stått på det...

Av Tore Gulbrandsen

For våre faktasider om Tuvalu - klikk her.
For våre andre artikler/reisebrev fra Tuvalu - klikk her.
For Tore Gulbrandsen og Odd-Erik Fallet egen internettblogg om turen - klikk her.

"Det Siste Paradis"
Boken om Terje Dahls seilas i 22 fots Coco Loco, den minste båten til å legge ut på en jordomseiling.
" - Du er klin kokos! sa vennene mine da jeg kastet loss fra Rådhuskaia. Etter fire år, to orkaner og fire tropiske stormer måtte jeg lure på om de hadde rett..."
Klikk her for å lese utdrag fra boken.
Klikk her for å lese om e-bok og bestille.
Pris kr.150,-
Klikk her for å lese om Terje Dahls bøker.
Mer om Terje Dahls sydhavsliv, klikk her.