Min mor kunne fortelle når folk døde

Mor og far i Tuvalu

Mysterie:
- Min mor kunne fortelle når folk døde
Det hele startet da jeg var 20 år gammel og bodde hos mine foreldre. En morgen kom min mor oppskjørtet til frokostbordet og sa at professor Ås hadde dødd.

Professor Ås var faren til tvillingene Sigmund og Torild Ås som jeg var svært gode venner med. Jeg hadde blitt kjent med dem på Hvaler hvor vi hadde hytte og familien

Meg som baby, bestemor, bestefar og min mor

Mor, meg, søster Tone og far

Mor og far, nyforlovet

Bestemor

Ås også ferierte hver sommer. Sigmund var en veldig grei gutt, men når han hadde lurt i seg noen flasker øl ble han av og til kranglete. Jeg husker at jeg en gang måtte dra han vekk han da han ville jule opp en av sine venner og havnet på bakken i full slåsskamp. Torild kalte vi for Pippi, og hun var to år yngre enn meg. Hun var en utrolig glad jente som lyste opp verden rundt seg, og hun hadde nok stjålet en plass i hjertet mitt. Vel, det er en annen historie.
Familien Ås
Familien Ås hadde reist til Uganda i Afrika fordi professor Ås skulle åpne et institutt der på vegne av Norge. Da min mor fortalte at professoren hadde dødd så ba vi henne slutte å tulle, for Arvid Ås var ikke en gammel mann - han var i tidlig førti-årene. Og hvordan kunne hun påstå det når vi ikke hadde hørt noe fra dem eller lest noe i avisene om dette? Det gikk to uker og så kom det er brev fra Pippi, som fortalte at faren hennes hadde dødd. Og ut ifra brevet så tydet det på at han hadde dødd den dagen min mor hadde fortalt oss at hun hadde drømt det. Det jeg ikke var klar over var at professor Ås forsket på drømmer - han var visstnok en ledende kapasitet på dette feltet.
Snø og is
Det var den første gangen min mor fortalte om sine drømmer hvor folk døde. Eller nesten døde.
Neste gang det skjedde - at min mor kom oppstyrtet til frokostbordet - var i en juleferie da vi var på hytta vår på fjellet i Numedal. Hun sa at hun nettopp før hun våknet hadde sett noe kjempet for livet i snø og is. Lenger ut på dagen fikk vi høre at og at det hadde gått snøskred og at to gutter hadde blitt tatt, men overlevde. Vi kjente begge guttene, men navnene har jeg glemt. Den ene gutten hadde kommet seg løs av snøen - løpt til parkerings-plassen, brutt seg inn i familiens bil og kjørt i full fart ned mot bygda. Han var for ung til å kjøre bil, og havnet etter hvert utenfor veien, men så nære et hus at han fikk hentet hjelp. De dro med snøscootere til stedet hvor skredet hadde gått. De fant den begravde gutten og selv om han skal ha vært helt blå så var han i live og kom seg helt etterpå. Min mor sa også denne gangen at at hun ikke hadde lyst til å fortelle oss det hun hadde drømt, men at hun måtte.
Bestemor
Neste gang var da min bestemor døde. Hun bodde da hun sin datter Bodil på Ås. Selv om hun røkte en pakke rullings om dagen og hostet kraftig så var hun ikke syk. Så da mor ved frokostbordet fortalte at bestemor var dø så ba vi henne slutt å tulle. Men det gikk bare en halvtime før telefonen ringte og tante Bodil fortalte den triste nyheten.
Etter det ba vi mor at hun måtte slutte å fortelle oss sine drømmer. Vi var jo redd for at hun en dag ville si at en av oss skulle dø. Så hun sluttet, men jeg har en mistanke om at hun fortsatt drømte.
Få i verden
Kan det være at dette startet på grunn av drømmeforskeren Arvid Ås? Jeg tenkte ikke på det den gangen, men siden har jeg jo begynt å lure. Det er noen år siden min mor døde, og jeg har selv ikke arvet denne evnen. Det eneste andre som jeg vet var litt spesielt var at hun som forlovet med min far hadde hatt en sykdom som visstnok svært få i verden hadde hatt. Jeg vet ikke hva den heter eller årsaken. Hun fikk en feber så høy at all huden flasset av over hele kroppen. Jeg husker at jeg ble vist en bit skinn som mor hadde tatt vare på etter dette. Min mor jobbet på universitetet i Oslo, hvor min far også jobbet. Først som kontorassistent som vasket glass og utstyr, men etter endel år ble hun forfremmet til kontorfullmektig, med ansvar for bokføringen i deres avdeling.
Illegale aviser
Tyskerne okkuperte Norge under den andre verdenskrig, men mange kjempet mot tyskerne i det stille. Min mor var en av dem. Hun brakte rundt illegale aviser med nyheter fra London. En dag da hun og venninnen Inger-Johanne Syvertsen samt to unge menn satt på en kafe, med illegale aviser skjult rundt beinene under bukser og kjoler under og gjorde seg klar til utlevering, kom tyske soldater stormende inn. De tok med seg de to karene ut og skjøt dem. Noen hadde tystet på gutta, men ikke på mor og venninnen.
Klarte ikke
Siste gang jeg så min mor var da jeg dro fra Tuvalu i Stillehavet for å besøke mine foreldre før det ble for seint. De var plasset på forskjellige syke-og aldershjem i Oslo - noe de begge to syntes var skikkelig leit. Det er den eneste gangen jeg har sett min far gråte, men jeg klarte ikke å få omgjort dette - dessverre. Min mor var ganske så dement, men hun ga tydelig utrykk for at hun syntes det var skikkelig moro å se barnebarnet Olav. Mor døde kun to uker etter at far døde - "så" hun det og ga opp?

Har du kommentarer til artikkelen, send oss en email: post@sydhav.no

"Det Siste Paradis"
Boken om Terje Dahls seilas i 22 fots Coco Loco, den minste båten til å legge ut på en jordomseiling.
" - Du er klin kokos! sa vennene mine da jeg kastet loss fra Rådhuskaia. Etter fire år, to orkaner og fire tropiske stormer måtte jeg lure på om de hadde rett..."
Klikk her for å lese utdrag fra boken.
Klikk her for å lese om e-bok og bestille.
Pris kr.150,-
Klikk her for å lese om Terje Dahls bøker.
Mer om Terje Dahls sydhavsliv, klikk her.