Sidsel forsket på tikiene:
Avholdte forfedre i stein
Steinstatuene på Marquesasøyene har blitt beundret og beskrevet helt siden de første europeerne ankom øygruppen i 1790-årene. Imidlertid har de aldri blitt systematisk dokumentert og analysert før den seinere tiden. Under er utdrag av den sammenfattingen som Sidsel Millerstrom gjorde på bakgrunn av en arkeologisk ekspedisjon til øyene i 1985, hvor hun undersøkte 81 steinstatuer, tiki'er:

I de lokale legendene på Marquesasøyene i Fransk Polynesia er Tiki navnet på den guden som skapte verden og menneskene, men statuene forestiller ikke selve guden - ifølge historiske dokumenter er de tiki'ene man finner i stein og tre representasjoner av øyboernes forfedre.
    Flesteparten av statuene, 65,5 prosent, finnes på øya Hiva Oa. Det er generelt slik at de hellige stedene fra forhistoriske tider er større og mer variert her enn på noen av de andre øyene. Hvorfor er usikkert.
    Vi undersøkte førtitre statuer som man antar fortsatt står på sine opprinnelige steder, de andre trettiåtte hadde vært flyttet på, som under krig mellom stammene.
"Klassisk tiki"
Siden det aldri var foretatt noen systematisk undersøkelse av statuene var vi interessert i å finne ut hvor vanlig den såkalte "klassiske tikien" var. Følgelig undersøkte vi de mest vanlige visuelle karakteristikkene som ansiktsform, utbulende mage, armenes plassering og stillingen med bøyde bein.
   Fordi statuene hoder var ansett som tabu (hellig/forbudt) og stedet for mana (overnaturlig kraft), var hodene det viktigste på statuene - og hogget ut til minste detalj. De kan ha de mest intrikate ansikts-former, pluss tatoveringer og hårbånd, men resten av kroppen bare kan være røft antydet. Typisk er det også at hodene står for 1/3 eller mer av hele kroppens høyde. Vanligvis mangler det en nakke, hodet hviler rett på firkantede skuldre. Store, runde og utbulende øyne er ofte innsirklet av 1-2 centimeters opphøyde kanter under høye, buete øyenbryn. Noen tikier har øyer med fordypninger i midten som indikerer pupiller.
"Brillestenger"
En bred, flat nese med brede nesebor fyller ut mesteparten av ansiktenes senter. Konturen av nesen går oppover og henger sammen med øyenbrynene. Høye øyenbryn strekker seg ned på utsiden av hodet og henger sammen med ørene - og ligner stengene på briller.
   En bred og ovalformet munn dekker den nedre delen av ansiktet. Noen ganger med en utsikkende tunge og tenner, til og med store hoggtenner. Bryster og brystvorter er ofte funnet på tikiene. Noen av dem har armene stikkende ut fra kroppen, mens på andre er armene bare så vidt antydet.
Utbulende mage
Hender med fingre hviler på en utbulende mageregion. Siden man antagelig trodde at rituelle kunnskaper og muntlige tradisjoner ble oppbevart i magen kan det å plassere hendene på en utbulende mage være en måte å beskytte disse minnene på.
   Brede, avrundete hofter, med korte, bøyde bein som hviler på en sokkel. På noen statuer er beina bare antydet, mens andre er avsluttet nedenfor hoften - uten bein. Tær finnes bare på noen få av dem.
    Man kan konkludere med at for den "klassiske tikien" er store runde øyer, armer plassert ovenfor skrittet og bøyde knær de mest vanlige karakteristikkene. Av en ukjent grunn er en utbulende mage mindre vanlig.
   Selv om de marquesiske tikiene er bemerkelsesverdig like tyder de mange variasjonene i utførelsen på at hver tiki ikke bare symboliserer de respekterte avdøde forfedrene, men at hver statue faktisk kan representere en spesiell person.
Påført farge
Tikiene varierer i størrelse fra 13,7 til 250 centimeter. Flesteparten av statuene, 50,6 prosent, måler mellom 50 til 100 centimeter. Å anslå den totale høyden av en tiki er umulig uten utgravinger. Noen statuer har en tynnere, spisset forlenging under sokkelen for å sikre at den står støtt.
    Femtiåtte prosent av statuene ble hogget ut av vulkansk stein, den røde varianten var spesielt foretrukket, med 38,27 prosent. Spor etter rød, påført farge på en av statuene på Iopona-plattformen på Hiva Oa har tidligere blitt notert, og vi oppdaget fargestoff på en av statuene i Punaei-dalen på samme øya. Dette har fått oss til å tro at statuene av basaltstein periodisk ble malt røde, siden rød farge ble forbundet med høy status over hele Polynesia.
Kjønnløse
Det er vanlig å anta at alle steinstatuene forstiller menn. Det er ikke tilfelle - 72,8 prosent er kjønnløse. Av de resterende statuene forstiller 19,8 prosent hannkjønn, 7,4 prosent er av hunnkjønn, mens kjønnet på de andre er umulig å fastslå. Om statuene på et tidlig tidspunkt har ble hogget om for å fjerne eller forandre kjønnet er det vanskelig å si noe om, men vi fant ingenting som tydet på dette.
Tempelplattformer
Flesteparten av statuene står på, eller i forbindelse med, tempelplattformer av stein. Hvor gamle statuene er er usikkert, siden stein ikke kan bli direkte datert. Det virker derimot som om steinstatuene ble utviklet i den seinere forhistoriske perioden, og at man har fortsatt å hogge dem ut helt til seinere historisk tid. Thor Heyerdahls norske arkeologiske ekspedisjon til sydhavet i 1956 radiokarbondaterte materiale til å være fra tidligere tid enn 16-1700-tallet. Dette var en god del tidligere enn man hadde beregnet ut fra slektsberetninger, men slike dateringer indikerer jo bare hvor når området ved statuene var bebodd, og det er usikkert om dette reflekterer alderen til selve statuene. Det kan derimot virke som om utseendet på ansiktene først ble utformet som helleristninger, og siden utviklet til statuer. Slike helleristninger var vanlig på Marquesas-øyene, de er blant annet funnet under utgravinger på Nuku Hiva, i en dal som ble bebodd rundt år 1100.

Av
Sidsel Millerstrom

Sidsel Millerstrom er bosatt i USA. Artiklen er et utdrag av et skrift som først ble presentert i 1997 - her oversatt og sammenfattet av redaktør Terje Dahl.

---

For å komme til den fulle versjonen av artiklen, på engelsk, klikk her.
For våre artikler om statuene i sydhavet - klikk her.
For å komme til våre artikler om pyramider og steinstrukturer i sydhavet, klikk her.

---