Reisebrev Samoa

Irene og Elisabeth i Samoa:
- Husene hadde ikke vegger jo!

Irene Asbjørnsen og Elisabeth Naustvik fra Stavanger la ut på reise jorda rundt. Oppholdene startet i Bangkok og endte i Samoa, hvor de opplevde at hvert menneske smilte
og hilste på dem. Men husene var jo litt annerledes…

- Kom oss endelig fram til Apia en onsdag. Fikk beskjed om å stille klokken tilbake 23 timer, så det var plutselig tirsdag kl.22.00 på kvelden. En smulte rart. Selv om flyturen kun tok ca 3 timer fra Auckland.
På flyplassen møtte vi en gjeng samoanere som spilte på gitar og hjemmelagede trommer og sang. Var kjempekoselig. Fikk skaffet oss en taxi (var ikke så vanskelig) til Outtrigger Hotel ved utkanten av byen, dette hotellet er drevet av en danske. Vi viste så si ingenting om landet, utenom det vi hadde lest på sydhav.no.

Jentene på flyplassen.

Hus uten vegger
Husene folk bodde i hadde jo ikke noen vegger jo! Men etterhvert forsto vi at dette var vanlig.
Da vi kom fram til hotellet fikk vi beskjed om at de ikke hadde motatt bookingen våres som vi trudde vi hadde sikret oss når vi var i Auckland, så vi fikk til takke med det dyreste rommet til 500 kroner natten. Vi ble litt sjokka siden vi trudde at det ville være kjempe billig her, men det var det vist ikke.
Ikke varmt vann
Det var jo ikke varmt vann i dusjen jo. Men det begynner vi jo å bli ganske vant med nå etterhvert da. Så dagen etterpå fikk vi oss en billigere plass, en fale, en lignenes bungalow i hagen til hotellet. De har 4 fale hytter med 3-4 madrasser i og basseng utenfor. Dette koster 70 kroner natten. Synes også dette var dyrt siden vi kun ligger på madrasser, dessuten kom vi midt i regntiden hvor det er fuktig og 5-doblet med mygg. Folk som ligger her passer heller ikke mye på ikke plassere ryggsekker o.l i sengen (dette overfører fort bedbugs) så madrassene var pirfull av bedbugs, så nå ser både jeg og Elisabeth ut som to hovne skabber på føttene og på armene. Trur Elisabeth er den som er blitt mest heldig med å få bedbugs igjen, du kan liksom se hvilken side hun ligger med kroppen ned mot madrassen. Litt morsomt også da, hun sier det klør en del. Jeg derimot blir bare angrepet av myggen. Men det er godt vi snart skal hjem å sove i våres egne senger, og sove hele natten. Her har vi foressten 20 hunder til naboer som liker å ha noen heftige diskusjoner kl. 03 om natten med resten av hundene på Samoa, så du kan så si at vi får lite søvn om natten.
Smiler og hilser
Men nok negative ting, her er det jo en hel haug av positive ting å fortelle om landet. Hvert menneske vi møter her smiler og hilser på oss, det er så kjekt å vite at vi er velkomne her.
Vi har booket fale'en til mandag også trur jeg at vi skal bevege oss videre innover landet, jeg har så lyst til å ta meg en dykkertur til før vi setter snuten hjemover.
Har prøvd å oppdatere hjemmesiden våres ofte, men bilder blir ikke aktuelt å legge inn, pga her går det i modem ennå så det vil si at internetten er rådyr og går kanon sent i tillegg.

Ildshow

Mann fra Finland
Her om dagen møtte vi en eldre mann fra Finland som reiser til Samoa ofte, han fortalte flere historier om Samoa, om hvor hyggelige menneskene var og litt om kulturen. Han jogget hver dag innover landet og han sa at jo lengre en kommer inn i landet desto hyggeligere blir det. Tenkte med meg selv "går det egentlig an å bli mer hyggeligere enn det de er?" .
Han ble ofte invitert hjem til familier. Han inviterte oss tilogmed med på samoansk aften på Aggie Grey's hotel midt i hovedstaden Apia. Dette hotellet var det største hotellet i landet, og har hver torsdag et show for turister. Her var det synging, dansing og flammeshow langs bassenget. Kjempefestlig. Etterpå var det buffêt. Følget vårt gikk tidlig hjem, mens jeg og Elisabeth hadde planer om å sjekke utelivet.

Hovedstaden Apia

Sjekke utelivet
Vi satt å koste oss med samoansk mat og drikke da det kom bort en hyggelig kelner, en ung samoansk gutt som begynte å spørre hva vi het, hvor gamle vi var, hvor vi var fra, ja flere spørsmål. I begynnelsen var vi hyggelige, men tilslutt begynte vi å føle at det ble litt for mye. For det første fikk vi ikke være alene, etter han hadde gått bort kom det enda en ung kelner bort å spørre oss om det samme. Han spurte hva vi skulle ut på senere og vi svarte at vi skulle ut å sjekke utelivet. (noe vi kanskje ikke burde ha gjort nei). Før vi skulle gå måtte vi innom toalettet og begge kelnerene kom etter oss, spurte om de kunne være med oss. Vi begynte å bli litt halvredde så vi sa at vi skulle vente på dem ved parkeringsplassen utenfor hotellet imens de skulle skifte. Etter det sprang vi ut å skaffet oss en taxi til en pub ett stykke unna hotellet. Her betalte vi oss inn og koste oss, helt til disse to kelnerene kom inn. Hvordan visste de at vi var her? Kjeftet på oss om hvorfor vi ikke hadde ventet på dem. Senere utpå kvelden da vi skulle gjennom en folkemengde og bort til toalettet så er jeg temmelig sikker på at jeg kjente ihvertfall rundt 30 forskjellige hender som grabbet på meg rundt på kroppen. Det samme gjorde Elisabeth. Da klokken var ved midnatt så stengte diskoteket og vi fikk oss taxi hjem. Dette var første og siste kvelden vi gikk ut.

Rånebussen.

Til Samoa hvert år
Møtte også en familie som bor i fale'en over oss, de er fra New Zealand, de fortalte at de reiste til Samoa hvert år på sommerferie, de har to barn på 8 og 10 år. Kjempesøte.
Vi fortalte at vi hadde ønsker om å reise til Savai'i, men ikke visste hvordan vi skulle komme oss dit, da de fortalte at de selv skulle reise der dagen etter, så vi tok like greit følge med dem.
Ferjen gikk ifra Faleolo bare noen minutter fra flyplassen og jeg trur den tok ca. 1 time over til Salelologa. På ferjen fikk vi se nyheter at myndighetene hadde varslet tsunami i området. Det hadde vært jordskjelv ikke så langt unna. Veldig hyggelig å få beskjed om mens vi satt ombord i ei liten ferje midt uti stillehavet ja. Men når vi ankom kaien, sa de at det ikke gjaldt Samoa. Så dermed viste den New Zealandske familien oss hvordan vi tar buss der i landet. Skikkelig søte busser da, inni hadde de staylet dem med dusker, plakater og ikke minst en liten skjerm som viste 2pac musikkvideoer. Vi kalte den bare for rånebussen.
Når passasjerne skulle av så klinget de bare 3 ganger i ruten med mynter og bussen stoppet med en gang. Litt stilig å hatt det i Norge da.
Ødelagte etter storm
Vi stoppet ved Lano Beach, der hvor familien en gang tidligere hadde bodd. Men her hadde de ikke så mye å leie ut lengre pga fale'ene var ganske ødelagte etter en storm de hadde hatt. Familien ble igjen mens jeg og Elisabeth ble kjørt videre opp mot Manesa, her var det litt mer å gjøre for oss også. Det var flere folk her pluss det var en liten søt bensinstasjon som solgte noen mega store colaflasker der.

Utsikt fra falen.

Diiiiiger middag
Ankom på en søndag og vi fikk servert en diiiiiiiger middag buffê (kun meg og Elisabeth) her var det alt mulig ifra reker, krabbe, hummer, disse "kakene" som jeg trur heter scones. Ja det var så mye. Fikk oss tilogmed en personlig vifter som stod å viftet bort alle fluene som også ville dele maten med oss.
Etter en stor middag la vi oss på stranden som var kun ½ steg fra middagbordet. Her lå vi ene og alene. Hvit strand, palmer som hang over sjøen, blått hav og fargerike fisker som svømte rundt oss der vi gikk å vasset. Livet er bare herlig. Kan ikke forstå hvorfor jeg ikke bare flytter her heller.

Irene i fossen.

Feire påske
Etter 4 dager med sjø, sol og endeløse steder med smilende og vennlige mennesker så vendte vi tilbake til Apia (ikke spør meg hvorfor vi gjorde det) men trur vi savnet menneskene som jobbet på Outrigger Hotel.
Velberget tilbake til Outrigger Hotel ble vi spurt om vi ville være med å feire påske sammen med familien hennes. Her var det grilling og leting etter påskeegg på stranden.
Nå forstår jeg hvorfor alle sier at nordmenn er så innsluttet og uhyggelige. Fra nå av skal jeg være som en samoer :)

Den siste dagen kom og vi hadde egentlig planlagt å ligge å slikke sol ved bassengkanten og være svarte til vi kom hjem til Norge, men dagen før traff vi to engelske brødre som også var på reise og de spurte om vi ville være med til "Sliding Rocks" ikke så langt unna. Så vi ble med på det, det var kjempemorro.

Jeg angrer ikke ett sekund at vi valgte å reise til Samoa i stedet for Fiji. Dette er definitivt paradis på jord.

Stor hilsen fra
Irene Asbjørnsen
Stavanger

For våre sider om Samoa - klikk her.
For våre andre artikler og reisebrev fra Samoa - klikk her.

Tips en venn : "Har du lest artikkelen i internettmagasinet Sydhav om Irene og Elisabeths besøk i Samoa?"

Til (fyll inn):

Fra (fyll inn):

"Det Siste Paradis"
Boken om Terje Dahls seilas i 22 fots Coco Loco, den minste båten til å legge ut på en jordomseiling.
" - Du er klin kokos! sa vennene mine da jeg kastet loss fra Rådhuskaia. Etter fire år, to orkaner og fire tropiske stormer måtte jeg lure på om de hadde rett..."
Klikk her for å lese utdrag fra boken.
Klikk her for å lese om e-bok og bestille.
Pris kr.150,-
Klikk her for å lese om Terje Dahls bøker.
Mer om Terje Dahls sydhavsliv, klikk her.