Øyhopping i sydhavet

Drømmer
Stillehavet. Mange har drømmer om å reise dit. Hver og en har sine fantasier om hvordan det ser ut "der ute" Eksotiske laguner, asurblått hav, bastskjørt og smilende mennesker. Er det ikke langt å reise dit da? Hva gjør dere der da? Er det ikke dyrt da? "Nei, det blir vel aldri noe av" sier de og trøster seg med det. Spørsmålene er mange fra venner og bekjente og de sier vi er heldige som reiser dit. Og - det er nettopp her "problemet" ligger. De fleste tør ikke å ta sjansen fordi det blir problematisk å gjøre noe selv for å ta en slik tur. Å reise ut til Stillehavet krever litt mer enn å kjøpe en innpakning fra et reiseselskap. Halve reisen er faktisk å bruke flere måneder på nettet for å lage turen selv.
Unnskyldning

Samoa - hus uten vegger
Lurer på om det finnes en frodigere og grønnere øy i Stillehavet. En typisk vulkanøy dekket med kokos og banantre. Landet på flyplassen utenfor hovedstaden, Apia, tidlig morgen. 40 minutter i buss til hotellet ga oss en opplevelsesrik oppfatning om hvordan folk bodde her. Over alt var det store og små "fale" (hus uten vegger) Det ga oss noen assosiasjoner om klimaet her. Skjønt, ny bebyggelse bygges anderledes. Klimaendringene her ute gjør at de nå også her bygger mer tradisjonelle hus. Tidvis storm og nedbør gjør sitt til at de må gå bort fra det tradisjonelle.
To hovedøyer

Viste seg å være en mann
En guidet tur rundt øya samt inne i hovedstaden var også en "høydare". Det vi trodde var en kvinnelig guide, viste seg å være en mann. Da jeg har lest om dette "fenomenet" tidligere, ble jeg ikke veldig overrasket, men ble litt satt ut allikevel når vi fikk det så nære inn på oss. På Samoa er det en del familier som holder fast på de fleste gamle tradisjoner. Ble fortalt at hvert 7. barn i enkelte familier, skulle være ei jente. Når naturen bestemte noe annet, ble gutten oppdratt og kledd som jente. Når de ble myndige, kunne de "konvertere" til det opprinnelige kjønn hvis de ville. Vår guide var godt voksen og hadde synlig bestemt seg for fortsatt å være dame.De første 5 minuttene av turen ble litt kunstig. Vi hadde nok litt problemer med å bestemme oss for hvordan vi skulle opptre overfor denne personen. Skulle vi se på han/henne som mann eller dame? Men, dette løste seg fort og vi kunne vel neppe ha fått en bedre guide. Tror vi fikk vite det meste av kultur og tradisjoner for denne befolkningen.

Taket på bilen forsvant
Dagene ellers gikk med til bading, snorkling og padling. Leide en bil for å kjøre til Apia for å se litt nærmere hvordan det var der. At taket på bilen plutselig forsvant i en nedoverbakke, var visst ikke så oppsiktsvekkende. Det var bare å rygge, hekte på taket igjen å kjøre videre.
    Merket at noe av vennligheten og smilene i denne byen var noe anstrengt. Kanskje ikke så rart. Er det ikke slik her hjemme også da? Et besøk på markedet ved havna er et "must" når du er her. Her får du virkelig kjøpt mye rart. Vi la nok merke til at "utviklingen" også var kommet hit. Cola og hamburgerskiltene slapp du å lete lenge etter.
Grønn skog

Tonga - svømme med hvaler
Etter Samoa fløy vi rett til Tonga. Stillehavets eneste kongedømme (på godt og vondt). Vi var litt spente da vi var på vei dit. For en tid tilbake hadde det vært enkelte opptøyer i gatene i hovedstaden Nukualofa. Misnøyen skulle angivelig dreise seg om en generell misnøye til kongen og regjeringen for hvordan de styrte dette landet. Nå skulle vi bare være her en natt før vi skulle reise ut til øygruppa Vavau.
   Jo, vi merket at stemningen var litt annen med en gang vi kom frem. Folk virket litt mistenksomme i utgangspunktet, men åpnet seg veldig når vi fikk de i tale. Veldig nyskjerrig på hva vi gjorde her og hvor vi kom fra.
Helt herlig
Som sagt, vi dro til Vavau neste dag. En times flytur nordover. På nettet hadde jeg funnet frem til en liten privat øy som het Mounu Island. Her var det en utflyttet kar fra New Zealand som sammen med sin datter hadde leaset en øy for 99 år. Her hadde de bygget opp sitt eget lille kongerike. Ble hentet av dattera på flyplassen og vi kjørte ned til havna. Her ventet privatbåten og vi ble fraktet i "full guffe" ut til denne øya. Det som møtte oss var bare helt herlig. En øy som du brukte 10 min å gå rundt. Her hadde de bygget 5 fale samt en liten restaurant. Alt var bygget og drevet økologisk. Alt enkelt og sparsomt. Øya lå ytterst i denne øygruppa. Rundt oss var det bare hav, hav og hav. Grønt og asurblått. Fantastisk!!!
Min livs opplevelse
Lite anta jeg at jeg nettopp her, tre dager senere, skulle jeg få min livs opplevelse.
Her var det lite stress!!! Ingen annen bebyggelse og ingen andre personer enn de få turistene som var her. Derfor ble settigen ved måltidene veldig sosiale og intime. At vi kom fra Norge, var jo bare SÅÅÅÅÅ stort.
   Gamefishing ble også prøvd, men det ble dårlig med fangsten. Det gjorde ikke så mye fordi jeg to år tidligere hadde tatt ombord en Blue Marlin utenfor Aitutaki. En opplevelse som det ikke går an å glemme.
   Jeg skulle imidlertid, dagen etter, få min aller største opplevelse. Vi hadde lyst til å dra ut på hvalsafari og aller helst få anledning til å hoppe i havet sammen med de. Da hvalsesongen nå var på hell her ute, var det liten sjanse for å se noe. Men, lykken står den kjekke bi. Etter noe leting, fant vi en hval med "barn". Det som nå skjedde er jo egentlig bare et eventyr og umulig å beskrive. Hvalen hadde tydeligvis tillit til oss og holdt seg i ro. Noe som gjorde at vi kom på en respektabel avstand med båten. Vår guide ba oss gå ut i vannet sammen med henne. Hval med barn kom svømmende rett imot og jeg trodde vel at min siste time var kommet. 5-6 meter før de nådde oss, dykket hvalene og skled rett under. Følte at jeg kunne ha tatt på den om jeg hadde strukket ut handa. En utrolig opplevelse som jeg har lyst til å være en del av en gang til.
    Dagene gikk for fort også her ute og det ble et litt sårt farvel til denne øya. Vi dro inn til hovedstaden igjen, overnattet og reiste dagen etter til et 2 dagers opphold i Auckland før vi igjen skulle møte perlen av ei øy - Aitutaki.

Cookøyene - en utrolig flott øygryuppe
Det er bestandig "farlig" å vende tilbake til et sted hvor du bare har gode minner fra. Min kone og jeg hadde en diskusjon om dette før vi tok denne turen. Men, vi hadde lovet våre venner, som vi fikk mange av der forrige gang, at vi skulle komme tilbake. Vi kunne jo ikke svikte de. Derfor var magen full av sommerfugler da vi landet på flyplassen.     Spørsmålene var mange: Var de her ennå? Hadde de flyttet til Rarotonga som mange gjør? Husket de oss? På 2 år kan jo mye skje. Vi prøvde derfor å nullstille oss og sa til oss selv at vi ikke skulle bli skuffet hvis så hadde skjedd. Da vi gikk av flyet og var på vei inn til den meget enkle terminalen, så vi ett stort glis. Samme dama som tok imot oss i 2005, hadde sett oss og kom løpende imot. Kyss, tårer, klapp og klem så det holdt. Bedre ble det ikke da vi kom frem til hotellet. Vår bekymring var ubegrunnet! Et utrolig følsomt og artig gjensyn. Riktignok hadde noen forlatt øya, som ventet, men dette var bedre enn det vi kunne forvente.
Den fineste konserten
Dagene her ble fylt opp med flere og herlige opplevelser. Underholdning, fiske, turer i lagunen og ikke minst kirkebesøk på søndag. Vi er nok ikke personlig kristne, men er det noe man bør få med seg "der ute" er det kirka på søndag. Hvis man til nå har trodd at en har hørt den fineste konserten, må man bare tro om igjen. Et besøk her gir deg grunn til å bli religiøs. Man blir bare sittende å grine. Det kan ikke være noe sted man kan få oppleve noe lignende! En sang og en glede som bare kan finne sted i et paradis!
Paradis ja. Det er sikkert mange plasser i Stillehavet som kan betraktes som et paradis - og det er det sikkert også. For oss er Aitutaki et slikt sted. Alle plasser og steder har sin sjarm og dette NOE som vi kaller det. Dette NOE er vanskelig å beskrive, men det har vel noe med hele tilværelsen og settingen å gjøre. Ikke minst folket.
Vinker og hilser
Aitutaki har vel kanskje mistet noe av møydommen. Det kommer en del turister her og loklbefolkningen blir påvirket av disse, men allikevel har øya tatt vare på dette NOE. Det er aldri vanskelig å komme i kontakt med folket. Tar du scooteren og kjører litt inn i øya, vinker og hilser de. Er du så "uheldig" og stopper utenfor et hus og folket sitter ute, har du ikke noe valg. Kaffe og kaker venter! Vårt kjærlighetsforhold til denne øya er stor. Så stor at vi vel kommer til å besøke øya hver gang vi reiser ute i Stillehavet.
Se flere øyer
Cookøyene (Cook Islands) er en utrolig flott øygruppe. Avstandene er store og tilgjengeligheten til de forskjellige øyene er begrenset. Personlig har jeg et stort ønske om å se flere øyer i denne øygruppa. Ved å se på bilder fra disse øyene, forstår man hvorfor (Rakahanga, Suwarrow, Palmerston, Penryhn osv.). "Problemet" i tillegg er jo at det nesten ikke finnes mennesker på disse øyene og man må nok være forberedt på spartanske overnattinger.

Med hilsen
Grete og Gunnar