New Zealand-reisebrev

Norsk familie besøker New Zealand:
- Ekstremt proffe
på å tilby action!
Ekteparet Gita Norheim og Morten Lindgren fra Porsgrunn la ut på en reise jorda rundt, med barna Eivind og Margit. Det startet ikke bedre enn at de reiste fra passene, reise-sjekkene og visaene. Etter hvert gikk det langt bedre. I New Zealand oppdaget de at landet hadde mye å tilby både når det gjaldt action og enklere opplevelsene.

- Det er få land som ligger lenger vekk fra Norge. For oss var dette vendepunktet, herfra begynner hjemoverturen. Pga. sommertid var det da også tolv timer tidsforskjell. Og vi oppdaget noe som vi selvsagt burde visst, at sola stod i nord midt på dagen.
Men landet har såpass mye til felles med vårt eget at det på sett og vis føltes som et lite stykke Norge vi var kommet til på motsatt side av jorda. Kanskje var det geitosten i supermarkedet som gjorde susen - eksportert av Tine Meierier, men med det litt hjemmesnekra navnet: Ski Queen - gjetost cheese.
Størrelsen på New Zealand (NZ fra nå av) er ikke ulik Norge, beliggenheten har det til felles at vi begge ligger litt utenfor allfarvei med hvert vårt store hav til nabo. Vi er ca. like mange, NZ har snaut fire millioner innbyggere, og i turistsammenheng markedsføres også her reint vann, ørretfiske og storslått natur.

Gjengen på tur.

Campingferie
Det ukelange oppholdet vårt fikk unektelig et preg av god, gammeldags campingferie. Vi leide bil, men med ventrekjøring og automatgear krevdes en smule mer konsentrasjon enn på norsk veier. Vi bodde for det meste i leiligheter og hytter på campingplasser og kjøpte maten vår på supermarkedene for så å tilberede den i privat eller felles kjøkken.

Bay of Islands.

   Anbefalingene i reishåndboken for en ukes rundtur på Nordøya var det vi til å begynne med navigerte etter. Dette tok oss til Bay of Islands i nordøst. I byen Paihia overnatta vi på et imponerende backpackersted, Softwater Lodge, som hadde fått velfortjent fem-stjerners status. NZ sammen med Australia har drøssevis av praktiske og billige overnattingssteder.
   Inkludert i leia var lån av tennisrackerter, havkajakker og terrengsykler som vi benyttet oss av. Videre så var det tilrettelagt for actionopplevelser som hvalsafari, svømming med delfiner og tandemfallskjermhopping for å nevne noen.
   I det hele tatt så var NZ'erne ekstremt proffe på å tilby action. Vi så tilbud på underjordisk rafting, racerbåtkjøring i trange elveleier, strikkhopping, surfing og aking på sommerføre. Queenstown på Sørøya - hvor vi ikke hadde tid til å dra - hadde for riktig å understreke sin posisjon utnevnt seg selv til "the adventure capital of the world".
Budsjettmessige hensyn gjorde at vi avstod fra å hoppe på disse tilbudene.

Utsikt kjent fra filmen.

Lord of the Rings
I Paihia støtte vi på en ung, skotsk dame som fortalte at hun hadde vært i Wellington - hovedstaden - og sett en utstilling om filminnspillingen av Lord of the Rings som fant sted på NZ. Dermed var skjebnen vår beseglet - dit måtte vi bare. Eivind har jo ikke tenkt på annet enn orker og alver og middelaldersverd siden han leste ferdig boka av Tolkien og så filmen. På en turistinformasjon kom vi også over boka som ga oss oversikt over hvor alle scenene var blitt filmet - og dermed var resten av reiseruta i boks.
   Vi fant fram til Rivendell, alvenes landsby, til Mordor, et ugjestmildt vulkansk høyfjellandskap hvor orkene (de onde) hadde sitt hovedkvarter og til sist Hobbiton hvor Margit, Eivind og Gita hoppet på en pakketur. Hobbiton er hobbitenes hjemsted - de hyggelige og litt sære småingene som Frodo var en av. Midt ute på bondelandet hadde man skapt en landsby med veier og bakketopper identisk med slik Tolkien hadde beskrevet det i boka, og her gikk sauene og grasset på hobbithusene.
   Bonden som eide området hadde kun anledning til å utnytte rettighetene kommersielt i noen måneder til. Etter dette skulle alt tilbake til naturen. For NZ har filminnspillingen/filmen vært med på å plassere landet på verdenskartet.
   Air New Zealand som vi fløy med både til og fra NZ har til og med oppkalt to av de nyeste flyene sine for Frodo og Aragorn, og de markedsfører seg nå som "The Airline to Middle Earth" - landet der fantasihistorien utspiller seg. Med disse navnene og skuespillere som dansken Viggo Mortensen (Aragorn) og Liv Tyler (Arwen) avbildet i naturskjønne omgivelser på utsiden av flyene håper man at turistene skal strømme til NZ i enda større omfang.

Kiwi - fuglen.

Kiwi
Igjen og igjen ser vi betydningen av identitet. En kiwi brukt om et menneske er en NZ'er. Det er ikke frukten som du får kjøpt på ICA eller i andre norske butikker som er bakgrunnen for utrykket, men nasjonalfuglen på NZ som ikke kan fly. Før de hvite kom til øyene var det ikke rovdyr her, og fuglen hadde opp gjennom historien vendt seg til å ikke behøve å fly. Med langt nebb og en rund kropp ser den ganske morsom ut, og den mangler endel på å ha idealmål for fugler. Nå står den i fare for å bli utryddet i vill tilstand. Men NZ'erne identifiserer seg med denne skapningen. Så hvis ei jente noen gang forteller deg at hun har en Kiwi-boyfriend, så vet du hvor han kommer fra.

Auckland

America's Cup
Rugby, den nasjonale besettelsen, og seiling er de to store idrettene på NZ.
America's Cup er for alt vi vet verdens eldste kappseilas og for NZ'erne var det årets idrettsbegivenhet som gikk av stabelen da vi var på besøk. Det ble konkurrert om denne pokalen så tidlig som 1870-71 (faktisk allerede i 1851, men da under et annet navn), og NZ har gått seirende ut de siste par gangene, hhv i 1995 og 2000. Konkurransen foregår ved at en båt, i vårt tilfelle Alinghi fra Sveits, hadde kvalifisert seg for å møte en båt fra vertsnasjonen som er de regjerende mestrene. Vinneren er førstemann som vinner fem seilaser, best av ni sagt på en annen måte.
Vi landet på flyplassen i Auckland midt i det andre racet der Team NZ gjorde en ørliten tabbe ved siste vending og tapte med 7 sekunder. Bedre ble det ikke i den tredje seilasen der stemningen i det fine sommerværet på de provisoriske tribunene foran storskjermen på havna var laber. Team NZ med SAP (programleverandør på regnskap og økonomistyring for bl.a. Hydro) som en av hovedsponsorene ble utklasset. Ved vår avreise fra NZ ledet sveitserne 3-0 etter at de siste tre seilasene var blitt utsatt pga. manglende vind.

Morten ser på storskjerm.

Soccer
Fotball, eller soccer, får ikke allverdens oppmerksomhet på NZ. Slik var Australia annerledes. Der vakte landets nylige seier over England stor begeistring - og "the soccerogoos" som landslaget ble kalt fikk fete overskrifter. I Sydney tok man over 100 kroner i inngangspenger på puben for de som ville se kampen mellom Manchester United og Arsenal i 5. Runde i FA-cupen ved midnatt. Det var stinn brakke, og stemningen og klientellet som på en engelsk pub. Høy allsang, mye stemmebruk og mange overvektige av begge kjønn.
I turistbyen Paihia på NZ derimot var fokuseringen annerledes. Morten måtte avsted i solskinnet før frokost på jakt etter et etablissement som viste United mot Juventus i Champions League. Pubene viste intervjuer i oppkjøringen til America's cup seilasen som ble avlyst, og det var kun en ytterst søt og serviceinnstilt eldre dame på et lite motell som reddet morgenstemningen ved å tilby en TV-skjerm på et rom hvor det både ble støvsuget og vasket.

Marit og Eivins i museum.

Interessante museer
At muséene begynner å bli mer interessante enn man kan huske at de var før, kan helt klart ha noe med alder å gjøre. Men også Margit og Eivind trivdes i muséer på NZ. Auckland Museum hadde en imponerende (beklager at det ordet gjentas såpass ofte, men det er vanskelig å hele tiden finne nye, beskrivende adjektiv) Maori-samling i tillegg til en interessant utstilling om Sir Edmund Hillary ifm. med 50-årsmarkeringen for bestigningen av Mount

Maori dans.

Everest. Hillary var NZ'er og sammen med Tenzing Norgay, en sherpa fra Nepal/India bestig disse to toppen 29. mai 1953.
Maoriene er den NZ'ske urbefokningen. I motsetning til aboriginerne i Australia så er deres forhistorie på NZ av nyere dato, kun tilbake til vikingetida. Men utifra hva vi så utgjorde de en stor del av befolkningen i samfunnet, og på Nordøya var de maoriske stedsnavnene klart dominerende.
Vi fikk en interessant smakebit av Maorikultur på muséet i Auckland, og av forestillingen merket vi at vi var kommet over i en kultur som forbindes med Stillehavet. Sangene, dansene og rytmene hadde plutselig et slags hula-hula preg over seg, enda mennene oppviste noen krigerske ansikter.
Vulkansk øy

Varm kilde.

Det var nasjonalmuseet Te Papa i Wellington som viste Lord of the Rings utstillingen. Alle ble fascinert av å se filmklippene om hvordan filmen ble til, og det var moro å se ringen, våpnene, draktene og orkemaskene på ordentlig. Av effektene merket vi oss spesielt forminskningstricksene som ble brukt. Margit og Eivind ble begge avbildet i stor/liten størrelse i forhold til hverandre.
I tillegg viste museet ogsa mange andre interessante utstillinger, bl.a. en flott fastutstilling om vulkansk aktivitet og jordskjelv. Som Island er også NZ en vulkansk øy. Vi opplevde hvordan et jordskjelv rister, vi så forskjellige former for vulkansk aktivitet og vi fikk løfte på steiner med en usedvanlig tyngde og tetthet fra jordas indre.
På de vulkansk aktive delene av Nordøya så vi hvordan damp steg opp fra steder i bakken. Fem prosent av NZ's energibehov dekkes gjennom kraftverk som utnytter de varme kildene fra slike områder.
Vi besøkte et av disse områdene - Wai O Tapu (Sacred Waters/Hellige vann) med grønne og opalfargede små vann og boblende svovelpøler. Eimen var umiskjennelig og mange av navnene fargerike, som f.eks. djevelens blekkhus. Dessuten hadde de en liten og annerledes geysir. Vannstanden var lav etter en tørr sommer, men de fikk likevel lurt opp en sprut ved å helle såpe ned i det dampende hullet slik det blir gjort hver dag kl. 10.15.
Blueberry Farm
NZ sjarmerte også med de helt enkle opplevelsene. Blueberry Farm stod det på skiltet og Margit beordret stopp. Blåbær var ikke viltvoksende, så folk kom fra Wellington og nabolaget for å gå på selvplukk. Vi spiste blåbærsoft-is, blåbærpai og blåbærkake og drakk kaffe. Fra damene ved nabobordet fikk vi også gode råd om Mexico. Februar er sensommer på NZ, sola varmet, og vi følte oss hensatt til Asberg Dyregård i Tinn.
Margit-bursdag
Vår siste hele dag på NZ var Margits ti-årsdag. Siden vi var i engelskspråkelige omgivelser insisterte hun på å bli kalt for (og regnet som) tenåring fra nå av. Men det mest spesielle var at hun attpåtil fikk bursdag to dager på rad; på flyturen til Hawaii passerte vi nemlig den internasjonale datogrensa - og vips så var vi tilbake på den 23. februar igjen. For foreldrene blir denslags dyrt - dobbelt sett med presanger!
Air New Zealand bidro på sin måte med en liten gave og på toppen av det hele fikk bursdagsbarnet (og broren) prøve seg som flyvertinne og flyvert ved å gå rundt i flyet og dele ut drops før nedstigningen til Honolulu.

av
Morten Lindgren

For våre faktasider om New Zealand - klikk her.
For familiens egne hjemmesider om turen - klikk her

Tips en venn : "Har du lest artiklen i internettmagasinet Sydhav om Gita Norheim og Morten Lindgren fra Porsgrunn, samt barna Eivind og Margit, da de besøkte New Zealand?"

Til (fyll inn):

Fra (fyll inn):

"Det Siste Paradis"
Boken om Terje Dahls seilas i 22 fots Coco Loco, den minste båten til å legge ut på en jordomseiling.
" - Du er klin kokos! sa vennene mine da jeg kastet loss fra Rådhuskaia. Etter fire år, to orkaner og fire tropiske stormer måtte jeg lure på om de hadde rett..."
Klikk her for å lese utdrag fra boken.
Klikk her for å lese om e-bok og bestille.
Pris kr.150,-
Klikk her for å lese om Terje Dahls bøker.
Mer om Terje Dahls sydhavsliv, klikk her.