Manipi gjør sterk magi
Tropenatten har senket seg over kanohuset. Rotas mann er kommet inn. Han henter parafinlampen og tenner den med en brennende pinne fra bålet i kjøkkenhytta. Liar bringer meg en pandanusmatte og gjør tegn til at jeg kan ta en liten middagslur. Jeg strekker meg dovent ut og kikker på kanoen som opptar det meste av plassen i huset.
     Kanoen er rød- og svartmalt. Og ligner litt på et vikingskip med sine opphøyde stevner.
     Oppunder hustaket henger seilet, og rundt omkring taukveiler og fiskesnorer.
    Midt på gulvet sover allerede de nakne småbarna med hodene på svære puter. Sønnen som hentet drikkenøtten sitter i den mørke skyggen av kanoen og klimprer stillferdig på en ukulele.
    Lent inn til en av husstolpene sitter en gammel mann og fletter kokostau. Jeg gjør tegn til at han skal komme over og få seg en sigarett.
    Den mørke ansiktshuden skrukkes i smilerynker da han legger fra seg tauverket. Det er Manipi, Ikies adoptivfar. Høvding og øyas beste navigator. Manipi er en av de eldste på øya, men ryggen er rak og øynene levende.
     - Dankeschön, sier han og lener seg fram for å få fyr. Manipi har overlevd både tysk, japansk og amerikansk overherre-dømme på egen øy.
     - Det blir sterk vind i morgen, innleder høvdingen, - for stjernen for sterk vind lyser nå på himmelen!
     Sigarettgloen lyser opp det værbitte ansiktet et øyeblikk.
     - Sterk vind, men heldigvis blir den ikke så sterk som da vi hadde orkan her for mange år siden. Ikiee var bare en småjente den gangen. Ja, Ikie var alltid med meg i kanoen. Jeg har jo ingen sønner, og ingen på øya torde si noe på at jeg tok adoptivdatteren min med ut på havet. Ikie er den eneste av hunkjønn som noen gang har fått være med ut på fiske.
     Manipi humrer og viser høyden til en jente på 6-7 år.
     - Du forstår, Terje, her på øya får ingen kvinnfolk lov til å være med ut i seilkanoen for å fiske. Det betyr dårlig lykke. De har heller ikke lov til å røre ved et fiskesnøre, selv ikke om det henger her i kanohuset. Før var det ikke engang lov til å dele sovematten med kona natten før vi drog ut på fiske. Det har forandret seg. Det er kanskje derfor vi ikke får så mye fisk som før.
     Manipi suger det siste draget ut av sigaretten, og stumpen gløder en bue ut i nattemørket.
     - Orkanen, ja. Vi drog ut på grunna øst for øya for å fiske. Natten før hadde jeg sett den samme stjernen som jeg så i kveld, men regnet med at vi ville bli ferdig med fisket før vinden ble for sterk. Jeg holdt på å lære Ikie å navigere, slik som min far lærte meg det, da orkanen kom. Vinden blåste rett fra øya og ble veldig sterk. Vi drog inn snørene og forsøkte å krysse oss tilbake. Vannet tok til å bryte inn i kanoen. Vi revet seilet, men selv da måtte vi øse hele tiden. Vi gav opp å nå øya, og måtte kaste utstyr, mat og drikkevann over bord. Tørstende og sultne drev vi i dagevis rundt på havet, og var helt utmattet da vinden spaknet så vi kunne sette seil. Jeg visste ikke hvor vi var, måtte seile etter sol og stjerner. Vi seilte i mange, mange dager. Vann hadde vi ikke, bare en pakke med gjæret brødfrukt. Da Ikie var så svak at hun ikke klarte å åpne øynene, bestemte jeg meg til å gjøre sterk magi. Jeg gjorde magi for regn, slik jeg hadde lært av min far. Snart kom en enslig sky seilende rett mot kanoen. Den stoppet over oss og gav oss regn i flere timer. Vi kunne seile videre uten å dø. Etter flere dager og netter fikk jeg øye på den enbeinte hvite fuglen. Min far hadde lært meg, som han hadde lært av sin far, at den fuglen alltid flyr i ring sørvest for øya Pulusuk. Neste morgen kunne vi seile inn i vår egen lagune. Alle trodde vi var døde, det hadde gått nesten tre måneder fra den dagen orkanen drev oss vekk.
     Manipi lukker øynene og lener seg tilbake.
     Vi blir sittende i taushet i halvmørket en lang stund før den gamle navigatør og høvding spør om jeg har en røyk til.
     Ute i mørket hyler noen bikkjer mot månen. Vinden suser i palmekrokene og brenningene dundrer mot revet.

Av Terje Dahl, fra boken "Det Siste Paradis"