Påskekrim:

- Hva er det i den kurven der, Maritino?
   Tommy Andresen pekte på en kurv flettet av palmeblader som hang høyt oppe under taket på maneabaen, øyas samfunnshus. Den så gammel ut.
   - Iia, imatang, det er beina til Tetuipa, sa den gamle mannen og så på han med et uutgrunnelig glimt i øynene. - Tetuipa var tippoldefaren min. Han var en fryktet kriger, han drepte mange.
   - Menneskebein? Mener du at dere har skjelettet hans her, hengende over hodene våre? Tommy stirret vantro på høvdingen.
   - Iia, han døde, familien spise han og så hang vi han der oppe.
   - Spiste han??!!
   - Iia, imatang, slik er gammel tradisjon, den gråhårete mannen hostet, snudde seg rundt og spyttet på gulvet av korallgrus. - men ikke vær redd, imatang, vi ikke drepe folk for å spise dem, vi spise bare når de er døde.

Var det sant, eller drømte han? Satt han virkelig her, en enslig hvit mann midt blant en gjeng øyboere, så langt vekk ifra sivilisasjonen som det var mulig å komme? Tommy Andresen så rundt seg. På to rekker med fint dekorerte matter av pandanus-palmeblad langs veggene satt det nærmere hundre innfødte med beina over kors. Alle kraftige mannfolk. Alt de hadde på seg var et tøystykke rundt livet. Armer og bein var dekorert med tatoveringer, og selv om mange hadde blomster-kranser på hodet så de langt fra vennligsinnet ut. De stirret med forventningsfull respekt på høvdingen, og kastet av og til sinte blikk i det skjulte mot den lysluggete unge "imatagen", hvite mannen, som satt ved hans side.
   Tommy kjente hvordan leggene verket av å sitte på gulvet med beina i kors, og hvordan moskito-stikkene i nakken klødde infernalsk.
   Jo, han var våken. Ingen tvil om det!
   Tommy husket så alt for godt hva den gamle irlenderen, Brian O'Mally på Funafuti, hadde sagt: "Ikke seil til Babituea, min venn. Jeg pleide av og til å seile til den avsidesliggende øya med varer, og hver gang måtte jeg binde revolveren fast til hånden så ingen skulle overraske meg mens jeg sov. De gamle tradisjonene er fortsatt svært levende på den atollen. De sloss med kniver, og er svært overtroiske. Besøk gjerne de andre øyene i Kiribati. men seil forbi Babituea!"
   Tommy sukket og la merke til hvordan kokosnøttoljen på mennenes mørke hud glinset i de flakkende lyset fra oljelampene laget av gigantiske muslingskjell.
   Vel, han hadde jo tenkt å holde seg så langt unna Babituea som mulig på overseilingen til Tarawa, hovedøya i Stillehavsriket Kiribati, men han hadde ikke vært klar over hvor sterke de østgående havstrømmene var. Ikke før han hadde blitt vekket opp tidlig på morgenen av lyder av bølger som brøt.
   Han hadde stormet opp på dekket av Blues og kastet roret over med et desperat hyl. Noen få meter foran baugen reiste bølgene seg opp, rullet over og tordnet inn i den skarpe kanten av et korallrev som lyste brunrødt i fossende vann og skum. Seilbåten var blitt løftet høyt opp i været av neste bølge, og Tommy kunne ikke gjøre annet enn å holde seg fast. Bølgen hadde startet å rulle over, og den tjueseks år gamle nordmannen var sikker på at hans siste time var kommet, men så med ett ble Blues virvlet halvveis rundt og dyttet sidelengs. Kjølen sneiet borti de skarpe korallene med en dump lyd og Blues krenget kraftig over, men så tok den neste bølgen tak. Løftet den tjuefire fot lange båten klar av den sylskarpe korallene og dyttet den inn i en smal renne som ledet gjennom revet. Brytende bølger bruste rundt dem, og sjørøyken drev over dekket, men nok en bølge rullet inn bakfra og dyttet Blues forover gjennom den trange passasjen. Med ett ble havet ble flatt og de fossende lydene døde hen. Tommy hadde løsnet det krampaktige taket om rorkulten og da han tittet over rekka kunne han se hvit sand et par meter under den blanke overflaten. De var over revet, de var inne i lagunen!
   Tommy hadde startet motoren, men en skjærende lyd fortalte han at propellen hadde fått mer juling enn den tålte av korallrevet. Så han kastet anker, beslo seilene og speidet mot den lange rekken av lave øyer på den andre den turkise lagunen.
Det måtte være Babituea! Han trakk på skuldrene, pumpet opp den lille gummibåten, satte den på vannet, hoppet ombord og padlet langs korallrevet mot en lav øy hvor han kunne se hytter under palmenes høye silhuetter mot den rosa morgenhimmelen.
Da han nærmet seg den hvite stranden ved enden av øya hadde han nesten padlet i senk en ung kvinne som plutselig dukket opp av vannet foran gummibåten med en kniv i hånden og et livredd blikk i de mørke øynene.
   - Hei, vær litt forsiktig med den kniven! Det var ikke meningen å kjøre rett på deg, jeg så deg ikke, ropte Tommy og bakket vekk så fort han klarte.
   Jenta stoppet opp med kniven høyt over hodet, klar til hogg.    Brystet hevet og senket seg under den våte kjolen og vannedråpnene glitret i det svarte lange håret. De fine nesevingene i det litt asiatiske ansiktet skalv som på et dådyr som været fare. I den andre hånden hadde hun en kurv med muslinger.
   - Ikke vær redd! Seilbåten min traff korallrevet og propellen trenger reparasjon! Kan du vise meg vei til landsbyen? sa Tommy så rolig han klarte og flyttet blikket fra kniven til de vidåpne øynene.
   - Å nei, du snakker vel ikke engelsk? Han smilte brydd og klødde seg i de lyse krøllene, - Hmm, hva sier de nå for god morgen igjen i Kiribati? Muari? Nei, "mauri" var det vel. Mauri, jeg heter Tommy!
Det redde utrykket i jentas øyne døde sakte vekk og så smilte hun usikker mot han.
   - Mauri, sa hun og senket hånden med kniven. - Mauri, jeg snakke litt engelsk, mitt navn Teroi.
   - Mauri, Teroi, sa Tommy lettet. - Kan du vise meg veien til landsbyen?
   Teroi, som antaglig var et par år yngre enn Tommy, hadde nikket på hodet, og pekt mot land.
   Etter å ha hjulpet han å dra jolla opp på den kritthvite stranden, ropte hun mot et stort, palmebladtekket hus som sto litt vekk fra de andre hyttene. Det hadde ikke vegger, og det bratte og majestetiske taket som nesten gikk helt ned til bakken ble holdt opp av store korallblokker.
   En gammel mann kom ut, skygget mot sola og oppdaget den hvite mannen.
   - Imatang! Et overraskende rop tvang seg ut mellom leppene og hånden føyk ned til den lange kniven han hadde hengende ved hoften. Da han oppdaget at den hvite mannen ikke var alene, stoppet bevegelsen og ansiktet slappet litt av. Den innfødte konstaterte at jenta ikke syntes å være i fare, kastet et blikk ut over lagunen, oppdaget seilbåten, nikket for seg selv og krysset den åpne plassen foran huset med utstrakt hånd.
   - Mauri, mauri. Mitt navn Maritino, jeg høvdingen på Babituea. Det min yngste datter, sa han og nikket mot Teroi, som sjenert kikket vekselvis mot de nakne føttene sine og den unge mannen. - Følg etter meg.
   Den gamle mannen var kledd i et fargerikt tøystykke surret rundt livet og ingenting annet bortsett fra kniven. Ansiktet hans så barskt ut under den grå luggen, og et langt arr på den høyre skulderen minnet Tommy på historiene om slagsmål med kniver og Brian O'Mallys advarsel .
   Da de rundet hushjørnet spratt to små nakne barn som satt og lekte i sanden opp og stormet vekk mens de hylte av redsel. To menn kom løpende med spørrende miner, men bråstoppet og sperret opp øynene da de fikk se den hvite mannen.
   - De redd for imatang, den hvite mann, sa den gamle høvdingen og klukket av latter. - De ikke snakke engelsk. Marisino gått på skole i Tarawa, meg kjenne mange imatang, meg ikke redd. Kom, tid for mat!

Jo, Tommy, husket sitt første måltid i maneabaen, den store forsamlingshuset på Babituea. Hvordan høvdingen hadde bedt han sitte ned på matten ved siden av seg og krysse beina. Hviskende hadde han forklart at det å strekke ut beina og rette dem mot noen ville være en grov fornærmelse, og at det bare var høvdingen og de eldste som hadde lov til å reise seg opp for å si noe i maneabaen. Han husket hvordan han uten å tenke seg om hadde pekt på kurven høyt oppe under taket, og Marisinos at de hadde spist den døde tippoldefaren. Ja, han husket godt hvordan de innfødte hadde sett misbilligende på den hvite mannen, og hadde forstått at da Marisino sto opp og holdt en lang tale så hadde han prøvd å forsikre at den hvite mannen ikke betød noe fare og at han var en gjest som var velkommen på øya.
   Barbrystede kvinner i gresskjørt hadde servert maten og rygget baklengs ut igjen med bøyde hoder og knær, antagelig i respekt for både maneabaen og mennene.
   Rå fisk i kokosnøttmelk, kokt brødfrukt og en diger rotfrukt som smakte og så ut som hardpakket sagflis. Alt servert på store, grønne blader. Han måtte spise med fingrene som alle de andre og passet godt på at han smattet og smilte fornøyd som om de hadde servert han indrefilet med bernaise-saus.
   Etter måltidet hadde fire unge jenter i svartfargete gresskjørt og en slags kroner av palmeblad på hodet danset en slags stillestående fingerdans med alvorlige ansikter, til guttural sang og taktfast klapping fra resten av forsamlingen.
   Tenk at det allerede var gått fire uker siden det nesten uvirkelige møtet med øya Babituea. Det var som om det var igår at den ene av dansejentene hadde plassert en blomsterkrans på hodet hans og Marisino hadde visket at det var for at også spøkelsene skulle forstå at han var velkommen på øya!
   Seinere på dagen hadde Marisino forklart at de ventet besøk av skipet som bragte forsyninger mellom øyene, og at han da kunne få hjelp til å reparere propellen. Det ville ikke ta lenger enn fire-fem uker før skipet kom, så Tommy hadde vært heldig, for Babituea hadde skipsanløp bare to ganger i året. Høvdingen inviteret den hvite mannen til å sove i sit hus, men Tommy insisterte på å sove i båten mens han ventet. Tilslutt aksepterte Marisino det, men ville ikke høre tale om at han skulle lage sin egen mat så lenge han var på øya, og hver eneste morgen sendte han Teroi ut til ham i en utriggerkano med en kurv full av kokt fisk eller brødfrukt.
   På tross av høvdingens vennlighet hadde ikke Tommy Andresen følt seg ikke velkommen på øya. De var helt klart at flesteparten av de innfødte missbilliget besøket, selv om noen av dem hadde startet å smile til han der han ruslet rundt på øya. Vel, han kunne jo ikke bli i seilbåten hele dagen mens han ventet, og dessuten ville han se gjerne se mer av Terois brune øyne. I maneaben den første morgenen hadde han lagt merke til at Teroi, som gjemte seg bak en av de store husstolpene av korallstein, hadde smugtittet på han under hele måltidet, og at jenta faktisk var svært vakker!
Tommy hadde spurt Marisino om Teroi kunne viste han rundt øya og passe på at han ikke overtrådte reglene på Babituea, og hadde fått høvdingens tillatelse, ja nærmest påbud om å ha med seg Teroi når han dro på land. Det ble snart fast rutine at hun ventet i kanoen på at han spiste ferdig, og så padlet de sammen inn til stranden.
   På den andre siden av landsbyen sto det en liten, hvitkalket katolsk kirke, men da Tommy spurte om de ofte gikk i kirken så dro Teroi på det og sa at selv om de fleste var døpt så var det sjelden at de hadde presten boende på øya. Hun pekte taus mot de små haugene med steiner utenfor hver hytte, og da han presset forsiktig på medga hun beklemt at den gamle gudetroen fortsatt var sterk på Babituea. Haugene var små altere hvor de la nyfanget fisk og annen mat for å blidgjøre gudene. Noe mer fikk han ikke ut av henne, men da han noen dager seinere hadde vandret inn på en åpen plass mellom palmene et stykke unna landsbyen hadde hun tatt han i armen og dratt han vekk.
   - Tapu, malai te ans! sa hun forferdet og dro han vekk og forklarte at stedet var åndenes samlingssted, en åpen plass hvor ingenting ville gro og hvor man av og til kunne høre tordenlignende skrall om natten. - Her forbudt å være. Det hender at unge gutter drar hit midnatt for å bevise sitt mot. Vi aldri se dem igjen!
   Tommy beroliget henne med at han ikke hadde tenkt å bryte noen tabuer på Babituea og spurte om det var andre ting han måtte passe seg for.
   Hun advarte han mot å ro til de andre øyene på revet alene, og aldri ta imot mat fra andre enn hun og faren.
   - De kan bruke farlig magi, var den eneste forklaringen hun ville gi. Da han spurte om de sloss så ofte med kniver som han hadde hørt, forklarte hun at mennene var veldig sjalu og at bare det å se på en gift kvinne kunne være nok til at mannen dro kniven.
   - Min mor var ung og veldig pen, sa hun stillferdig, - Du har sett fars arr.
   Da han etter en stund i taushet spurte hvorfor det virket som så mange av øyboerne virket livredde når de så han, så fortalte hun at te imatang, den hvite mann, be sett på som noe umenneskelig siden han hadde hud som var så hvit som ånder. Og at mange på Babituea mistenkte Tommy for å være et spøkelse, siden han også kunne krysse havet i den lille båten sin. Det var godt om ånder på land, men det var ingenting imot alle de forferdelige spøkelsene og vesener som fantes i sjøen.
   - Hva med deg, Teroi? spurte han ertende. - Tror du at jeg er et spøkelse?
   - Nei, jeg tror du er..du er…du…, stemmen døde vekk, Teroi så ned og rødmet.
- Ikke vær så sjenert, Teroi! sa Tommy og grep hånden hennes.
   Hun rev seg løs og stirret redd på han.
   - Du må ikke røre meg, imatang! Hvis mennene se, de blir veldig sinte! De er farlige!
   Hun snudde seg rundt og startet å løpe nedover den smale stien hvor de hadde kommet spaserende. Terois hvite og svarte hund, som hadde fulgt med dem hele dagen, løp etter og hoppet bjeffende opp og ned ved siden av henne. Den trodde tydeligvis at det endelig var tid for å leke.
   - Stopp, Teroi, jeg skal ikke gjøre deg noe! ropte Tommy og løp etter henne.
   Etter en kort forfølgelse under de høye palmene kom den logrende og sprettende hunden inn mellom Terois bein, og hun snublet og mistet balansen. Tommy, som var like i helene hennes, klarte ikke å stoppe og begge to ramlet omkull på stiens myke sand.
   Tommy startet å si at han var lei seg, men mistet stemmen da han så inn i jentas bunnløse øyne. Sakte berørte han det svarte håret hennes og den brune huden på pannen med en skjelvende finger. Denne gangen dro hun seg ikke tilbake og plutselig kjente han to myke hender smyge seg rundt nakken.
   - Teroi! Det var Marisinos stemme, og den skalv av sinne.
   Den gamle mannen stormet ut av buskene i spissen for to andre menn. Fra seg av raseri halte han datteren vekke fra den blonde imatangen, ga henne en kraftig ørefik og pekte mot landsbyen. I en tynn og redd stemme prøvde Teroi å forklare, men den gamle mannen så ikke på henne.
   - Imatang, dette ikke bra. Dette ikke bra! sa han i en alvorlig tone, og Tommy ble overrasket over å se en tåre løpe nedover den gamle mannens kinn.
   Tommy klasket nok en moskito som prøvde seg på nakken hans, og følte en hvordan angsten løp opp og ned ryggraden hans. En iskald skjelving som bet seg fast og gjorde det vanskelig å trekke pusten da han så på de fiendtlige ansiktene rundt seg.
   Han husket hvordan han der på stien under palmene hadde prøvd å forklarte til høvdingen at ikke noe hadde skjedd, men at den gamle mannen bare hadde repetert at det ikke var bra, slettes ikke bra.

Neste dag hadde han ønsket å snakke med Teroi om det som hadde skjedd, men kunne ikke finne jenta. Marisino ville ikke se han, men en ung mann i landsbyen som kunne litt engelsk hadde fortalt han at mennene hadde vært svært sinte, at høvdingen hadde prøvd å roe ned gemyttene, men at jenta til slutt hadde blitt straffet.
   - Tradisjonene sterke på Babituea, hadde karen hvisket og sett redd på den hvite mannen. - Vi ikke se Teroi igjen!
   Den gamle høvdingen brukte nesten de samme ordene i maneabaen den ettermiddagen når Tommy spurte hvor datteren han var. Marisino snudde sakte på hodet og så på imatagen med triste og sårete øyne.
   - Teroi borte.
   Borte? Forvirrete tanker virvlet rundt i Tommys hjerne mens han tvang beina i kors på sittematten.
   Høvdingen reiste seg og sto med rett rygg mens han snakket alvorlig til forsamlingen. Tommy forsto ikke ordene, men av de bekymrede ansiktene og gløttene i hans retning gjettet han at det hadde noe med Teroi og han å gjøre.
   Marisino satte seg ned og lente seg over mot Tommy.
   - Idag en trist dag. Jeg ikke lenger ha datter. Hun ikke lenger hos oss, sa han sakte.
   Ikke lenger hos oss? Tommy følte at hjerte slo vilt. Mente den gamle høvdingen at Teroi var død? Var straffen for hva det de trodde de hadde gjort så alvorlig at hun var død?
   Tommy ville rope ut at Teroi ikke hadde gjort noe galt, at om noen skulle straffes så måtte det bli han, men han klarte ikke å tvinge fram et eneste ord fram mellom de skjelvende leppene.
   - Idag en trist dag, gjentok høvdingen. - Dette måltid er farvel til min datter.
   Maten ble båret inn. En gammel dame med tårer i øynene plasserte en stor kurv foran den blonde imatangen, og det lød et sårt sukk da hun bakket ut av maneabaen.
   Hva er det i den kurven, hvorfor gråt den konen? Tommy sniffet og plutselig stivnet han. Det som han ikke fikk puste. En syngende lyd fylte hodet og truet med å sprenge hjernen, tinningene dunket så hardt at han trodde blodårene skulle briste.
   Nei! Nei! Tommy hadde lyst til å rope ut høyt, men klarte ikke å beherske seg, Med gråten pressende på kastet et fortvilet blikk opp på den gamle kurven som hang høyt der oppe under taket. Det kan ikke være ikke mulig! Fortell meg at det ikke er sant!
   - Idag, imatang, spiser vi kjøtt, sa den gamle mannen stillferdig og halte konens kurv nærmere. - Ikke fisk, men kjøtt som hvit mann ikke spise.
   Tommy ønsket å hoppe opp og løpe ut av maneabaen, men beina hans syntes å være helt paralysert.
   -Te imatang spiser ikke dette kjøtt, men du.., du som begjærer våre kvinner må følge våre skikker. Dette kjøtt til deg, sa den gamle mannen og gjorde en bydende bevegelse.
   Tommy så med gru på kurven. Ville ikke se, men måtte.
   Kurven var nylaget, flettet av et stort palmeblad. Maken til den som hang høyt over hodene deres. Den nederste delen syntes mørk og blank av..av..smeltet fett.
   - J-j-j-jeg klarer ikke….! Det var så vidt Tommy klarte å presse ordene fram, han stirret med vidt åpne øyne på at den gamle mannen startet å åpne kurven.
   - Tuite prøvde å svømme etter Teroi. Hun druknet, nå vi spise henne.
   - Hun…druknet hun? Tommy klarte ikke å flytte blikket vekk fra den halvåpne kurven.
   - Jeg måtte sende Teroi med kano til min kones familie Abemama, mine menn veldig, veldig sinte. På Babituea vi spise hunder. Dette er hunden hennes, Tuite. Spis!

--------