Havaiki i Kiribati

Norsk seilbåt besøker Kiribati:
- I Dänikens fotspor

Etter Marshalløyene seilte norske Bård Sæther og Arild Solheim i seilbåten Havaiki sørover til Kiribati, og her prøver de å finne fotsporene etter en legendarisk kjempe. Det var Erich Von Däniken, sveitseren som lurer på om de gudene vi finner i Bibelen og andre gamle religiøse skrifter var våre utenomjordiske forfedre, som beskrev fotsporene i sin bok "Reisen til Kiribati". Her er de norske guttenes rapport:

- Etter frokost på lørdag dro vi i land og tok bussen til Bairiki. Vi hadde forskjellige
ærender. Blant annet var vi på "Broadcasting & Publication Authoroty" for å levere tom CD for å få lagt inn lokal musikk på den. Vi avsluttet på Internett-kafeen.
Vi hadde tidligere snakket om å prøve å finne ham som var guiden til Erich von
Däniken da han var her på 70-tallet. Vi ante ikke om han fremdeles bodde her eller om
han i det hele tatt var i livet. Da vi var ferdig på Internett-kafeen, foreslo Bård at vi
skulle prøve å finne denne karen mens vi ennå hadde muligheten. Tida gikk ellers fort.
Det vi visste, var at han het Teeta Kamoriki, hvis det var rett som det sto i boken. Han var en ganske ung mann da Däniken var her, så han burde være tilsnakkende om han ikke hadde flyttet. Jeg spurte dama i resepsjonen på telefonselskapet etter telefonkatalog og nevnte med det samme navnet, Teeta Kamoriki. Vi trengte ingen katalog. Hun kjente ham. Han bodde i Betio. Telefonnummeret hans hadde hun i hodet og ringte straks. Jeg fikk snakke med ham. Han virket ganske grei og vi avtalte å møtes klokken 4 på ettermiddagen på en butikk som hette Fair Prices like ved tollkontoret i Betio.

Teeta og Bård

Ingen kjempe
Da tida var inne, dro vi i land for å møte Teeta. Kassa-dama på Fair Prices viste oss til den nyåpnede kina-restauranten, Golden Star, i etasjen over. Her traff vi Teeta. Han var visst sjefen eller en slags driftsleder på restauranten. Det var en hyggelig fyr, men ikke av den mest pratsomme typen. Ellers fikk vi ikke beskrivelsen til Däniken til å stemme helt. Han var mørk men ikke svart. Han var stor og kraftig, men ingen kjempe. Men nå var vel Erich von Däniken selv heller liten av vekst. Den dype strupebaryton-stemmen hans som Däniken beskrev, kunne vi imidlertid gå god for. Vi snakket litt om Dänikens besøk og hva han fikk se her. Teeta lovet å ta oss med til noen av de fotsporene som Däniken var og tittet på. Vi avtalte å komme tilbake på samme tid på onsdag.

Stor kano i havna

Runde på Betio
Utpå ettermiddagen på søndag ordnet vi oss og gikk i land. Vi hadde tenkt å kjøpe middag på Golden Star, der hvor Teeta holdt til, men først skulle vi gå en runde på Betio for å se oss om og bygge opp appetitten. Vi fulgte veien vestover og kom etter hvert forbi den katolske kirken. Der skulle det tydeligvis være messe, for mange var på vei dit ikledd søndagsstasen sin. Det virket som om messen var i gang allerede etter salmesangen å dømme. Veien gikk i ei sløyfe langs vestspissen av Betio. Da vi hadde rundet svingen,
kom vi til sjøsiden. Her sto det en stor kanon fra krigens dager og rustet. Vi fortsatte enda et stykke og fant en kryssvei som tok oss tilbake til sentrum. Restauranten vi hadde planlagt å besøke, var stengt, antakelig fordi det var søndag. Vi ruslet litt rundt i sentrum for å se om vi fant noe annet som kunne være åpent. Alt var stengt. Vi dro om bord og åt spam med potetmos og mais, og avsluttet med den sedvanlige drinken på fordekket.

Bård og Arild tar pause

Erich von Dänikens fotspor
Som avtalt møtte vi Teeta på onsdag ettermiddag. Han tok oss med i en bil og kjørte østover forbi Bairiki og over på neste øy. Her parkerte han bilen under et tre. Vi
gikk ut og fulgte en sti mellom småskog og spredt bebyggelse av delvis tradisjonelle hus og forbi en skole. All denne bebyggelsen hadde vokst opp etter at Däniken var her, kunne han fortelle. På en åpen plass var det noe som så ut nesten som et oppsprukket betonggulv.
Her var det. Det så ikke så veldig imponerende ut. Vi måtte se nøye etter, og da så
vi en mengde fotspor i helt normal størrelse, men inniblant var det noen ganske store lange føtter til skonummer nitti eller der omkring. For øvrig måtte den eller de som satte sporene ha vært usedvanlig plattfot.

Barna ved fotsporene

Skare med unger
Det hadde samlet seg en skare med unger rundt oss. De var veldig nysgjerrige på videokameraet. De var litt for ivrige til at vi kunne få gode videoopptak av dem, og med hensyn på seansen for øvrig, var de mest i veien.
Vi spurte Teeta hva han mente om disse fotsporene, om de var virkelige eller juks. Han ville ikke svare direkte på det, men så vidt han visste hadde de vært der fra uminnelige tider. Så mye lenger tid vil det vel sannsynligvis ikke gå før de er borte her de ligger midt i leikeplassen for ungene med mindre noe gjøres for å bevare dem. Det var noen andre fotspor også i nærheten, men de befant seg på korallflata i fjæra utenfor flomålet. Dessverre var det flo for øyeblikket, så vi fikk ikke sett dem, men Däniken har bilde av dem i boka. De var noe forskjellige fra de på land. De var mye bredere og med avtrykk etter opptil ni tær.

Halvannet meter stort...
Terjes fot og et avtrykk

Vår redaktør Terje Dahl har også vært i Kiribati og sett fot-avtrykkene:
- Det var en rekke fotavtrykk, og de skulle være etter kjempen, hans kone og deres barn. De fleste fotavtrykkene var nok etter barna, for de hadde omtrent vanlig størrelse, men jeg fant da også et nesten halvannet meters stort avtrykk etter selve kjempen.
Les mer i Terjes artikkel om sydhavets kjemper.

Ta seg av følget fra Sveits
Rundt fotsporene lekte barna. På turen tilbake inviterte vi Teeta om bord. Det måtte i så fall bli dagen etter. Vi avtalte å hente ham med gummibåten. Som avtalt møtte vi Teeta klokken 5 og tok han med om bord. Vi tilbød ham en øl, men det drakk han ikke. En cola tok han gjerne i mot. Teeta fortalte at han var født på Arorae, den vesle øya helt sør i Gilbertøyene. Faren hans, pastor Kamoriki og den engelske presten Scaraborough kom til Tarawa da Teeta var ganske ung. De skulle bygge opp den protestantiske kirken på atollen. Da Däniken kom, var faren akkurat gått bort, og Teeta måtte ta seg av følget fra Sveits som egentlig skulle være farens gjester. Vi hadde ikke spurt før nå hva han skulle ha for omvisningen dagen i forveien. Det hadde kanskje vært lurt å avtale på forhånd for han forlangte 160 dollar, det vil si nesten 800 kroner. Vi syntes det var grådig dyrt, men vi kunne nesten ikke gjøre om handelen heller og betalte derfor uten å si noe. Han syntes sikkert selv at han hadde forlangt for mye, for da vi snakket om Marit som skulle komme med fly neste dag, tilbød han seg å bli med og hente henne med bilen, "free of charge".

av
Arild Solheim

Arild Solheim har nå fått trykket opp en bok om seilasen: "Stillehavet nord-sør med Havaiki" - ta kontakt med Arild for å kjøpe boken: arisolhe@frisurf.no

For våre faktasider om Kiribati - klikk her.
For Havaiki-guttas reisebrev fra Marshalløyene - klikk her.
For Havaiki-guttas reisebrev fra Wallis - klikk her.
For våre faktasider om Kiribati - klikk her.
For vår artikkel om sydhavets kjemper - klikk her
For Havaikis egne hjemmesider - klikk her

Tips en venn : "Har du lest artiklen i internettmagasinet Sydhav om de norske gutta i seilbåten Havaiki som besøker Kiribati og drar i Dänikens fotspor?"

Til (fyll inn):

Fra (fyll inn):

"Det Siste Paradis"
Boken om Terje Dahls seilas i 22 fots Coco Loco, den minste båten til å legge ut på en jordomseiling.
" - Du er klin kokos! sa vennene mine da jeg kastet loss fra Rådhuskaia. Etter fire år, to orkaner og fire tropiske stormer måtte jeg lure på om de hadde rett..."
Klikk her for å lese utdrag fra boken.
Klikk her for å lese om e-bok og bestille.
Pris kr.150,-
Klikk her for å lese om Terje Dahls bøker.
Mer om Terje Dahls sydhavsliv, klikk her.