Kirata's utriggerkano ligger mellom noen busker nede ved stranden. Mattene som hadde beskyttet den mot solen er forlengst blåst vekk. Utriggeren har løsnet fra surringene og er halvveis begravet i sanden. Gress har grodd opp gjennom sprekker i bunnen, og de lange stråene vaier sakte i den svake vinden...

Kirata og hans tre eldste brødre hadde bygget kanoen selv. De hadde saget ned et stort brødfrukttre på farens land og hogget ut planker med sine håndøkser. Kirata's onkel var en erfaren kanobygger og han hadde hjulpet dem å strekke kjølen og utforme spantene. Med tynne rep av tvunnet kokosnøttfiber bandt karene de nøye tilpassete plankene fast til rammeverket.
Det møysommelige arbeidet tok flere måneder, men de hadde ikke hastverk.
En dag kunne Kirata stramme den siste knuten som holdt utriggeren på plass.

De hadde alltid fått nok fisk, Kirata og brødrene. Noen ganger dorget de på havet i le av atollen, andre ganger fisket de med bunnsnøre inne i lagunen. Om kvelden spiste de kokt fisk og tarorøtter i palmehyttene sammen med sine koner og unger. De sultet aldri.

Så kom uværssesongen. Selv med de nye båtene nyttet det ikke å gå ut på havet, og Kirata og de andre måtte fiske med garn og bunnsnører i lagunen.
    Etter to måneder var det så lite fisk å få at det var mange som ikke klarte å fylle den nødvendige kvoten selv om de fisket både natt og dag.
    Uvennskap brøt ut på øya. De som fortsatt brukte sine utriggerkanoer for å skaffe familien mat beskyldte yrkesfiskerne for at de hadde tømt lagunen for fisk.
Heldigvis var det en dag slutt på de sterke vindene, og fisket ute på havet kunne gjenopptas før det kom til håndgemeng.
    Etter to år med mye strev for å få endene til å møtes var Kirata og de to andre selv eiere av båten, og Kirata begynte igjen å drømme om motorsykkelen.
    Helt til den dagen da påhengsmotoren streiket, og lederen for fryseriet fortalte at han ikke lenger hadde reservedeler liggende. Nå som de eide båten måtte de selv stå for vedlikeholdet.
    Kirata tok et overblikk over utstyret. Bensintanken var rusten. En av finerplatene i skroget hadde fått en sprekk og malingen flasset av. Redskapsboksen var så godt som tom for fiskekroker og snørene var matte og flisete.
    Hvor skulle de få nytt utstyr fra, og hvordan skulle de få råd til alt som trengtes om de ikke kom ut for å fiske? Fantes det dessuten noen på øya som kunne reparere motoren om de fikk tak i nye deler?
    Kirata fortøyde båten og vandret hjem til palmehytta med en bekymret mine.
    Det ble nok ingen motorsykkel nå heller... Men mat måtte ungene ha.. Han fikk padle ut i kanoen for å dra noen småfisk.
    I den sotete kjøkkenhytta fant Kirata en padleåre hengende oppunder taket.
    Han børstet støvet av den, fant fram et bunnsnøre og ruslet under de vaiende palmene ned mot stranden...

"Øya vil forandre seg, det er det ingen tvil om!", sa en av u-hjelprepresentantene. "Folkene her vil oppnå en bedre levestandard enn resten av øyene."

Av
Terje Dahl

Terje og kona Emma