
Kiratas
kano seiler ikke lenger
Kirata's
utriggerkano ligger mellom noen busker nede ved stranden. Mattene
som hadde beskyttet den mot solen er forlengst blåst vekk.
Utriggeren har løsnet fra surringene og er halvveis begravet
i sanden. Gress har grodd opp gjennom sprekker i bunnen, og de lange
stråene vaier sakte i den svake vinden...
Kirata
og hans tre eldste brødre hadde bygget kanoen selv. De hadde
saget ned et stort brødfrukttre på farens land og hogget
ut planker med sine håndøkser. Kirata's onkel var en
erfaren kanobygger og han hadde hjulpet dem å strekke kjølen
og utforme spantene. Med tynne rep av tvunnet kokosnøttfiber
bandt karene de nøye tilpassete plankene fast til rammeverket.
Det møysommelige arbeidet tok flere måneder, men de
hadde ikke hastverk.
En dag kunne Kirata stramme den siste knuten som holdt utriggeren
på plass.
De
hadde alltid fått nok fisk, Kirata og brødrene. Noen
ganger dorget de på havet i le av atollen, andre ganger fisket
de med bunnsnøre inne i lagunen. Om kvelden spiste de kokt
fisk og tarorøtter i palmehyttene sammen med sine koner og
unger. De sultet aldri.
En dag
kom frakteskuta med ekstra mye last til koralløya langt der
ute i havet. Bensinfat, sementsekker, store trekasser og femten blankmalte
finerbåter. Øyboerne ble fortalt at det skulle startes
opp et fiskeriprosjekt med pengestøtte fra Europa. Det skulle
settes opp et generatordrevet fryseri, og det skulle velges ut førtifem
dyktige karer fra landsbyen.
De ville få opplæring og bli fordelt
på båtene, som de ved å betale ned på ville
eie etter to år. Penger ville de tjene etter hvor mange kilo
fisk de klarte å fange.
Båtene var designet i Italia, bygget
av materialer fra Australia, hadde utenbordsmotorer fra Japan og var
utstyrt med fiskekroker fra Norge.
Kirata var en av de førtifem som ble
plukket ut, og han jublet da den amerikanske
 |
opplæringslederen
sa at han hadde klart seg så bra i testen at han skulle få
være kaptein på en av båtene.
Det var en spennende dag da Kirata og hans
to-manns mannskap kunne følge etter tunfiskstimene ute på
havet. Så langt ut hadde de aldri turt å seile i kanoene
av frykt for å bli drevet vekk av strøm og dårlig
vær.
Det bet villig vekk, etter noen timer hadde
de mere fisk enn de noengang hadde fått i løpet av en
hel uke.
Karene kunne nesten ikke tro at det var sant: Her
satt de i en hvitmanns båt og halte opp fisk etter fisk som
de ville få betalt for. Gjett om de skulle kjøpe så
mye ris, sukker, kaffe og tobakk som de kunne klare å bære
med seg!
Kirata bestemte seg for å kjøpe
en motorsykkel. Det ville vise alle hvor
rik han var blitt, og dessuten ville han slippe å gå til
fots ned til brygga hver morgen.
 |
Etter
en uke med gratis bensin var prøveperioden slutt, og Kirata
oppdaget at de kanskje ikke var så heldige som han hadde trodd.
Bensinen var dyr, og båten skulle nedbetales. Selv om han aldri
hadde gått på skolen klarte han raskt å regne ut
at de måtte komme inn med fullastet båt hver dag om det
i det hele tatt skulle bli noen fortjeneste.
Spenningen med ny båt begynte å
dabbe av, og fisket ble etterhvert mer slit enn moro. De kunne ikke
lenger fiske når det passet dem selv, de måtte ut på
havet hver dag før soloppgang om de skulle gjøre seg
håp om å få nok fisk. Det ble ikke lenger tid til
å arbeide i taroåkeren, tørke kopra eller leke
med ungene. Mest savnet karene å kunne slappe av i palmehyttene
med slekt og venner, det hadde alltid vært en viktig del av
deres hverdag. Kirata forsto også at motorsyklen fikk vente,
kona trengte alle pengene til å kjøpe mat.
 |
Så
kom uværssesongen. Selv med de nye båtene nyttet det
ikke å gå ut på havet, og Kirata og de andre måtte
fiske med garn og bunnsnører i lagunen.
Etter to måneder var det så
lite fisk å få at det var mange som ikke klarte å
fylle den nødvendige kvoten selv om de fisket både
natt og dag.
Uvennskap brøt ut på øya.
De som fortsatt brukte sine utriggerkanoer for å skaffe familien
mat beskyldte yrkesfiskerne for at de hadde tømt lagunen
for fisk.
Heldigvis var det en dag slutt på de sterke vindene, og fisket
ute på havet kunne gjenopptas før det kom til håndgemeng.
Etter to år med mye strev for å
få endene til å møtes var Kirata og de to andre
selv eiere av båten, og Kirata begynte igjen å drømme
om motorsykkelen.
Helt til den dagen da påhengsmotoren streiket,
og lederen for fryseriet fortalte at han ikke lenger hadde reservedeler
liggende. Nå som de eide båten måtte de selv stå
for vedlikeholdet.
Kirata tok et overblikk over utstyret. Bensintanken
var rusten. En av finerplatene i skroget hadde fått en sprekk
og malingen flasset av. Redskapsboksen var så godt som tom
for fiskekroker og snørene var matte og flisete.
Hvor skulle de få nytt utstyr fra,
og hvordan skulle de få råd til alt som trengtes om
de ikke kom ut for å fiske? Fantes det dessuten noen på
øya som kunne reparere motoren om de fikk tak i nye deler?
Kirata
fortøyde båten og vandret hjem til palmehytta med en
bekymret mine.
Det ble nok ingen motorsykkel nå heller...
Men mat måtte ungene ha.. Han fikk padle ut i kanoen for å
dra noen småfisk.
I den sotete kjøkkenhytta fant Kirata
en padleåre hengende oppunder taket.
Han børstet støvet av den,
fant fram et bunnsnøre og ruslet under de vaiende palmene
ned mot stranden...
"Øya
vil forandre seg, det er det ingen tvil om!", sa en av u-hjelprepresentantene.
"Folkene her vil oppnå en bedre levestandard enn resten
av øyene."
Av
Terje Dahl
Den
vestlige verdens utvikling gjør at gamle kunster er i ferd
med å dø ut
 |
Terje og kona Emma
|
- Jeg
skrev artikkelen under et besøk på atollen Butaritari
i Kiribati i 1988, men den er like aktuell enda, sier Terje Dahl.
- Det har vel bare blitt verre og verre. På grunn av at man
har forlatt sin tradisjonelle levemåte synker levealderen drastisk
og de få sykehusene er stort sett overfylte - ofte av av folk
som har måttet kutte av seg bein på grunn av sukkersyke.
- De fleste av de gamle kunstene i Stillehavet
er idag iferd med å dø ut, og det er kunster som vi kanskje
en dag kan komme til å trenge, sier vår redaktør.
For
vår artikkel "Teraoi smiler ikke lenger! - klikk her.
For vår artikkel "Neste favoritt i Færder'n? "
- klikk her.
For vår artikkel "De store sydhavskanoene seiler igjen!"
- klikk her.
For vår artikkel om sydhavets navigatører - klikk her. |