Kan jeg bli høvding?

"Du er min sønn":
- Kan jeg bli høvding?
Da jeg seilte fra øy til øy i Stillehavet i min lille seilbåt Coco Loco var det flere høvdinger som sa at jeg var deres sønn. Denne tittelen går gjerne i arv, så kan jeg nå dra tilbake og bli høvding?

Da jeg traff Emma i Tuvalu var jeg ikke klar over at hennes far var høvding. Han hadde skiftet religion til å være bahai, hvor alle folk ansees å være like. Følgelig hadde Toe trukket seg tilbake som høvding og overlatt tittelen til en annen i familien.

Svigerfar og meg med fisk

Emma, Sonia og meg

Enele Sopuaga

Butartari

Forsamlingshuset

Jeg spiser hund

Jenter ombord

Meg ved Nan Madol

Barn på Puluwat

Coco Loco, Hermit Islands

Giftet oss
Hvor viktig det var med familietilhørighet ble jeg først klar over da Emma og jeg giftet oss på hovedøya Funafuti i landet. For når man gifter seg i Tuvalu er det slik at under bryllupsfesten skal familien skal kle brudgommen opp med den lokale drakten fra deres øy. Jeg hadde under seilasen i Coco Loco besøkt øyene Nanumea og Nukufetau i tillegg til Emmas øy Nukulaelae. Øyene ligger langt fra hverandre, og noen hadde reist med landets skip i flere dager for å komme til bryllupet.
     Plutselig var det tre familier som nærmest føy i tottene på hverandre, for de ville alle kle meg opp - jeg var jo deres sønn! Jeg tenkte lynkjapt og foreslo at jeg skulle skifte klesdrakt tre ganger i løpet av festen, slik at de tre familiene kunne kle meg opp. Slik gikk det, og alle var fornøyd.
Gikk i arv
Det tok en stund før jeg lærte hvor viktig det var å være av høvdingslekt. Selv om man hadde et øyråd (og de eldstes råd) som tok seg av styre og stell på øya, så var det gjerne slik at høvdingen hadde det siste ord. Og det å være høvding gikk gjerne i arv innen familien.
    Det er også slik at øyene velger representantene til regjeringen. De mest folkerike øyene velger to medlemmer, men Nukulaelae kun en. Av en eller annen grunn så var representantene fra hennes øy alle nære slektninger av Emma. Ikke bare ble de regjeringsmedlemmer, men ofte også statsministre, som Bikenibeu Paeniu, Willy Telavi og Enele Sopoaga!
Tradisjonelle hus
Også i nabolandet i nord ble jeg godt mottatt. Det som før var Gilbert-delen av Gilbert- og Elliceøyene het nå Kiribati. I hovedstaden Betio på hovedøya Tarawa ville de gutta som var sjømann på tyske skip alltid spandere øl på meg. Det var jo hyggelig nok, men jeg hadde jo lært i Tuvalu at de ytre øyene var mer tradisjonelle enn hovedøya, så jeg satte kursen for Butaritari. Denne atollen lå nesten 200 kilometer nord. Seilasen gikk greit og det var så befriende å se at alle husene var tradisjonelle hus med tak av palmeblader.
     Det var en ung kar, Tuite, som jeg ble først kjent med, og allerede den første dagen ble jeg invitert til hans families hus. Faren het Marisino og var høvding. Han syntes det var sats å ha en hvit mann i huset, og det varte ikke lenge før jeg fikk beskjed på at jeg måtte regne meg som hans sønn.
     Vel, jeg måtte opptre med lokal dans for flere hundre innfødte i forsamlingshuset og spise hund, men jeg hadde en fantastisk tid. Dessverre så er det jo slik at det er immigrasjon-regler i alle land, så en dag var det å kaste loss igjen.
Nan Madol og jenter
Hovedstaden Majuro i Marshalløyene var ganske så amerikanisert, så det varte ikke lenge før jeg seilte videre. Først til noen noen ytre øyer og så til øya som idag heter Pohnpei. Her kom jeg ikke i kontakt med noen familier eller høvdinger, det var mest jentene som var trekkplasteret. Vel, etter å ha sett de mystiske ruinene Nan Madol heiste jeg anker og satte kursen mot Mikronesia.
    Hovedøya Moen i det som da het Truk, nå Mikronesias Forenede Stater, var også ganske så amerikanisert, så jeg seilte til de ytre øyene. Først til en liten øy som het Nomvin.
     Her var det tradisjonelt liv og blide mennesker. En familie ville at jeg skulle spise med dem hver dag, og faren som var høvding mente også at jeg var hans sønn. Men det var dårlig ankerforhold, så da uvær dukket opp var det bare å kaste loss før Coco Loco drev på land.
     Da jeg kom tibake til Mikronesia noen år seinere traff jeg en kar på hovedøya som sa at min far på Nomvin ventet på meg med en stor fest!
Lille Puluwat
Bedre ankringsforhold var det på den lille atollen Puluwat, som lå to dags-seilaser vest for Moen. Folkene her levde ganske så tradisjonelt og var svært vennlige. Det var et ektepar som het Ikie og Hans-Otto som ville ta seg av meg.
     Ikies far hadde vært høvingen på øya, men hadde dødd like før jeg ankom. Allerede etter en uke annonsert de for alle at jeg var deres sønn. Ikie ville svært gjerne at jeg skulle gifte meg med en av jentene på øya. Vel, de var pene nok, men jeg tenkte på ungjenta jeg hadde truffet i Ponape og satte kursen tilbake dit.
     Jeg traff jenta på baren, men det gikk selvsagt ikke. Så etter å lage triste sanger i ensomme kvelder ble det å heise seilene nok en gang.
Immigrasjons-regler
Det bar sørøstover til Papua Ny Guinea. Til Manus, som idag er kjent for å være en immigrasjon-øy for de fra Asia som vil til Australia. Det var ikke ikke særlig tradisjonelt liv på øya, og noen stjal radioen min da jeg var i land.
    Jeg seilte ut til ut til Hermit Islands. Her lærte jeg å lage sago-mel av palmer og så hvordan de fisket med spyd under vannet. Nok en gang ville høvdingen så gjerne at jeg skulle bli, men så var det det med immigrasjons-regler. Så jeg seilte til Salomonøyene, og der skjedde det at et skip med maskintrøbbel braste inn i lille Coco Loco da jeg lå langs en brygge.
    Snip-snapp-snute - eventyret var ute.
Tidene har forandret seg
Så hvor alvorlig var det når høvdinger gjerne ville ha meg som deres sønn? Ville jeg kunne blitt høvding? Ganske sikkert den gangen, men tidene har forandret seg. Da jeg seilte rundt i Coco Loco var en hvit mann en sensasjon på de isolerte øyene, og så var det jo slik at den hvite mann ifølge deres gamle myter var en slags guder.
    Dessuten så seilte jeg alene i den lille seilbåten min, noe som ikke skulle være mulig siden det var så mange spøkelser i havet. Så forklaringen kunne jo være at jeg med mine blå øyne og blonde hår var en hvithudet gud som kom tilbake igjen, som de hadde lovet. Jeg visste ikke dette den gangen. Jeg trodde at folkene ville ha meg som en sønn og gifte meg med en lokal jente fordi de trodde at alle hvithudete var stinne av penger.
Ikke noe ønske om det
Det finnes knapt noe isolerte øyer igjen i Stillehavet. Flyplasser for småfly, flere skip, internet, utviklingshjelp og misjonærer har stort sett tatt kverken på alle gamle tradisjoner. Så - jeg tror nok neppe at jeg vil bli høvding hvis jeg skulle finne på å reise til sydhavet igjen. Og jeg har ikke noe ønske om det heller.

----

Tekst og foto: Terje Dahl

"Det Siste Paradis"
Boken om Terje Dahls seilas i 22 fots Coco Loco, den minste båten til å legge ut på en jordomseiling.
" - Du er klin kokos! sa vennene mine da jeg kastet loss fra Rådhuskaia. Etter fire år, to orkaner og fire tropiske stormer måtte jeg lure på om de hadde rett..."
Klikk her for å lese utdrag fra boken.
Klikk her for å lese om e-bok og bestille.
Pris kr.150,-
Klikk her for å lese om Terje Dahls bøker.
Mer om Terje Dahls sydhavsliv, klikk her.