 |
|

Norsk familie besøker
Hawaii:
- Surfing
uten grunnkurs
Ekteparet Gita Norheim og Morten Lindgren fra Porsgrunn la ut på
en reise jorda rundt, med barna Eivind og Margit. Det startet ikke
bedre enn at de reiste fra passene, reisesjekkene og visaene. Etter
hvert gikk det langt bedre. Da de kom til Hawaii var familien ikke
snauere at de kaster seg ut i bølgene
på Waikiki Beach uten trening!
- Hawaii
var på mange måter stedet som stemte med forventningene,
kort og godt en amerikansk ferieøy med usedvanlig behagelig
klima. Skjønt det er snakk om en øygruppe med hvertfall
åtte øyer, og vi besøkte kun Oahu hvor hovedstaden
Honolulu ligger. Den største øya i sør heter
Hawaii og det er den som har gitt navn til hele øygruppa som
ved det forrige århundreskiftet ble innlemmet i USA som stat
nr. 50.
 |
Gjengen
på tur.
|
Overnatting
Reisedøgnene har alltid et spenningens preg over seg. Hvor
havner vi i natt? Er det rom for oss i herbergene? Auckland i New
Zealand var første gangen vi opplevde at vi måtte prøve
ti steder før vi fikk napp. Da var mobilen kjekk å ha.
Det var den også for siste gang før
vi kom over på det amerikanske mobilnettet og den ble ubrukelig,
da vi før avreise fra New Zealand var heldige og fikk bestilt
fire senger i et ungdomsherberge i Honolulu. Med ankomst kl. 11 om
kvelden var det betryggende å vite at vi var sikret tak over
hodet, og da gjorde det lite at vi for første gang sov hver
for oss. Eivind og Morten på gutterom, og Margit og Gita i etasjen
over.
Ellers var det også i Honolulu litt trangere
om plassen enn det vi har blitt vant til - hvertfall av steder å
velge mellom i vår prisklasse. Vi måtte ut av ungdomsherberget
etter en natt og vi ønsket å bo på samme rom. Dermed
endte vi opp i små hotell, det siste var Waikiki Prince Hotel,
og her fikk vi et fint rom med to dobbeltsenger, eget bad og eget
kjøkken for 60 dollar, bare to minutters gåtur fra stranda.
 |
Honululu
|
Tax
Men når prisen for hotellrommet var 60 dollar, så kostet
det hele 66,85 inkl. tax (skatt). Sånn var det også i
supermarkedene, hylleprisen var uten skatt. Men når tilbudet
vi fikk fra reisebyrået den ene dagen på en dagsturpakke
fikk skatt på seg i tillegg neste dag, greide vi ikke å
la vær å føle oss lurt.
"Å, er dere kanskje fra Europa?"
spurte dama som selv var fra Østerrike, vel vitende om at europeerne
reagerte på denslags pristricks.
For en nordmann er det nesten så det føles
lettere å betale 24 % moms inkludert i dyre varer heller enn
å betale 4-11 % tax på toppen av priser som er blitt forespeilet.
Kanskje er det også derfor at så mange amerikanere nærmest
får eksem av å tenke på skatter og avgifter - fordi
de får dem presentert på en slik irriterende og upedagogisk
måte.
Turisme
Hawaii lever (ikke overraskende) av turister. Det er næringsvei
nummer én, deretter følger offentlig virksomhet i form
av militære arbeidsplasser og så jordbruk/industri, ananasprodusenten
Dole er bl.a. store her.
For første gang støtte vi på
et relativt massivt oppbud av japanske turister. Sammen med amerikanske
pensjonister og yngre surfere markerte de seg i gatebildet og på
strendene.
"Er japanerne velkomne her de da?" spurte
vi taxisjåføren og tenkte på Pearl Harbor.
"We are a capitalist country, you know"
var svaret, "så med en stor lommebok vil du alltid være
hjertelig velkommen."
Likevel hadde antallet japanere gått jevnt
ned de siste årene og på spørsmål om hvordan
det gikk med forretningen var svaret fra taxisjåføren:
"Kind of slow!"
Ellevte september-virkningen, generell terrorfrykt
og problemene i japansk økonomi de seinere åra har ført
til færre turister og mindre kjøpekraft.
 |
Surfing
- av proff.
|
Surfing
og hula-hula
Særlig kjøpekraft representerte hvertfall ikke vi. Hawaii
er da heller ikke en typisk backpackerøy. Uka vår bar
preg av at vi slappet av og så oss omkring.
Toppsesongen var på hell for surferne og de
største bølgene var på strendene i nord. På
Waikiki Beach lå surferne og ventet på bølgene
noen hundre meter utenfor stranda og med innleid surfebrett tok vi
oss ut dit. Bølgene var beskjedne og vi unnlot optimistisk
å ta noen form for grunnkurs.
Vi så hvordan det ble gjort; først
noen raske armtak for så å sprette opp på brettet
og balansere innover stående som bølgenes konge. Men
derfra til å greie det var ikke så enkelt. Ikke traff
vi bølgene, og vi hadde ikke engang balanse nok til å
forsøke å reise oss opp på brettet. Så vi
returnerte innover i fortsatt liggende posisjon. I det hele tatt ble
det så mye ligging den snaue timen at det ble blåmerke
av det på brystet neste dag.
Situasjonsbeskrivelsen gjaldt først og fremst
Morten. Eivind fikk skikkelig treff på et par bølger
som brakte ham langt inn mot land, og sammen med Margit stod begge
to oppreist på brettet på småbølgene inne
ved land mens de dyttet hverandre avgårde.
Hula-hula musikk var enklere å nyte simpelthen
fordi vi jo bare kunne stå og høre (og se). De var tre
dansere og tre sangere/musikere, hvorav en bestemor på bassen.
De fleste har vel et bilde av hvordan dette låter, men parkutgaven
på Waikiki Beach etter solnedgangen låt omtrent som litt
valsete, dels rocka Django Reinhardt-musikk mens stemmebruken minte
oss om Åge Samuelsen. Kan det rett og slett være at Broder
Åge hentet sin inspirasjon fra hula-hula danserinnene og det
nesten litt himmelske stemmeleiet?
 |
Waikiki
& Diamond Head
|
Diamond
Head
Hawaiiøyene ble til ved vulkansk aktivitet for to-tre millioner
år siden. På sørspissen av Oahu - og som et kjent
landemerke som bakgrunn for Waikiki Beach - lå Diamond Head.
Navnet stammer fra noen engelskmenn som forvekslet noen krystaller
de fant her med diamanter.
Man tror at det var et siste, kort vulkansk utbrudd
for omlag 300 000 år siden som ga fjellet dets nåværende
form. Askelaget danner fortsatt en kraterformet ring med en diameter
på mellom én og to kilometer som omkranser en slette.
I nyere historie har den høyeste toppen vært brukt til
alt fra serimonielt offersted for menneskeofringer (ca. 1200-1700-tallet)
og som festningsverk med bunkerser i det forrige århundret.
Hit opp dro vi på en liten dagstur og fikk
spasert oss litt. Kun en sti var tillatt å gå på
så det ble til at vi gikk i kø. En mørk tunnel
og fin utsikt fra toppen var sammen med et par fuglearter - en rødfarget
type kardinal og en javaspurv - turens beholdning.
 |
Fiji
meke.
|
Polynesian
Culture Centre (PCC)
Nok en gang kjøpte vi et ferdigsydd opplegg for dyrt. Alle
erfaringene så langt tilsier at det blir billigere å ordne
opp selv. Men det er enklere å gjøre det på denne
måten, og i Asia var prisene på et slikt nivå at
det noen ganger ikke var bryet verdt å svi av tid. Pakketuren
til PCC inneholdt en busstur på vel én time til og fra,
middagsbuffet og fri adgang på alle utstillinger og show i åpningstida
som var fra 12 til 21.
De polynesiske øyene ligger i det sørlige
stillehavet, nærmere bestemt innenfor et triangel med Hawaii
i nord, New Zealand i sørvest og Påskeøya/ene
i sørøst.
På disse øyene har språkene og
kulturen mange likhetstrekk. I lange havkanoer ble det da også
foretatt utallige seilaser mellom de forskjellige øyene.
På Hawaii finnes det spor etter innvandring
fra Marquesas fra ca. år 500 e. Kr. og en større innvandring
fra Tahiti i perioden 1000 til 1500 e.Kr.
 |
Maori
dans.
|
PCC
ble drevet av mormonerne (!) på såkalt non-profit basis.
Dvs. at overskuddet gikk til å finansiere studieutgiftene for
studenter fra de polynesiske øyene som dels jobbet som kulturarbeidere
ved PCC og som dels studerte ved det nærliggende mormonuniversitetet.
PCC presenterte den polynesiske kulturen gjennom
syv landsbyer: Samoa, Aoteroa (New Zealand), Fiji, Tahiti, Tonga og
Marquesas foruten Hawaii. Gjennom sang, dans, musikkinstrumenter,
klesdrakter og presentasjon av lokale skikker fikk vi interessante
innblikk. Vi så hvordan man kommer seg til toppen av en kokospalmene
på fem sekunder, og sjøl fikk vi prøve fletteteknikker
med kokosblader, vi fikk smaksprøver av kokosbrød og
lokale buskvekster og vi fikk prøve spydkast samt forskjellige
leker og spill.
Avlsutningen på kvelden var et show på nær halvannen
time regissert i beste amerikansk tradisjon og med et par dyktige
ild- og fakkeloppvisninger som avslutning.
Det var en lang og lærerik dag for alle som en. Straks vi kom
hjem stupte vi rett i seng - etter en dag der vi virkelig hadde opplevd
å være Tourists in the USA.
 |
Eivind
og Margit
i ubåten Bowfin.
|
Pearl
Harbor
Navnet er kjent både fra historiebøkene og nå nylig
også som Hollywoodfilm. Stedet hvor japanerne om morgenen den
7. desember 1941 angrep den amerikanske stillehavsflåten og
trakk USA med i den annen verdenskrig.
Angrepet satte tyve amerikanske krigsskip ut av
spill, mer enn tre hundre fly ble ødelagt på bakken og
når røyken lettet var 2400 mann døde.
I dag er det opprettet et eget minnesmerke på
stedet, USS Arizona Memorial, som er Hawaiis største turistattraksjon
og som blir besøkt av 1,5 millioner mennesker hvert år.
Minnesmerket er bygd over slagskipet Arizona som fikk en fulltreffer
i ammunisjons-lageret og som sank på ni minutter med 1177 mann
ombord. Etter en dokumentar-historisk film ble vi fraktet ut til minnesmerket
hvor vi så deler av skipet som stakk over vannflata og hvor
små mengder olje fortsatte å komme opp.
Vi gikk også ombord i ubåten Bowfin
fra 1943. Med over førti senkninger på samvittigheten
ble denne i ettertid gitt navnet Pearl Harbor-hevneren.
 |
Richard
I. Fiske
|
Richard
I. Fiske
I Pearl Harborsenteret kom vi i prat med en av veteranene, Richard
I. Fiske, som hadde opplevd marerittet på nært hold for
mer enn 62 år siden. Han hadde vært ombord på USS
West Virginia som ble truffet av seks torpedoer og to bomber før
det sank. Likevel var skipet blandt de heldige. Kun 106 av mannskapet
omkom, Fiske selv greide å svømme i land, og skipet ble
seinere hevet og kom i full tjeneste før krigens slutt.
Som navnet indikerte var Fiske av norsk avstamning.
Han fortalte at det ikke var mange nordmenn han pleide å møte
i jobben som volunteer (frivillig). Norge hadde han aldri besøkt,
men i en alder av over åtti håpet han at han fortsatt
skulle få det til.
Det mest spesielle og samtidig mest oppløftende
i møtet med Fiske var at han kunne fortelle at amerikanske
og japanske Pearl Harbor-veteraner pleide å møte hverandre
årlig. Den første gangen hadde vært en høyst
emosjonell affære. Det hadde også besøket hans
til Hiroshima vært. I en scrap-book viste han fram navnet og
bilder av flere av de japanske pilotene som han nå regnet som
sine venner. På vegne av en av dem pleide han en gang hver måned
å legge ned blomster på USS Arizona som en uforbeholden
unnskyldning for alle lidelsene som var blitt påført.
av
Morten Lindgren
For
våre faktasider om Hawaii - klikk her.
For familiens egne hjemmesider om turen - klikk her |
"Det
Siste Paradis"
Boken
om Terje Dahls seilas i 22 fots Coco Loco, den minste båten til å
legge ut på en jordomseiling.
" - Du er klin kokos! sa vennene mine da jeg kastet loss fra Rådhuskaia.
Etter fire år, to orkaner og fire tropiske stormer måtte jeg
lure på om de hadde rett..."
Klikk her
for å lese utdrag fra boken.
Klikk her for
å lese om e-bok og bestille.
Pris kr.150,-
Klikk
her for å
lese om Terje Dahls bøker.
Mer om Terje Dahls sydhavsliv, klikk her. |
|
|