Forsvunnet kriminalnovelle

Forsvunnet.
En kriminalnovelle av Terje Dahl

- Jeg vet ikke, svarte Kine.
Det var på Finn's bar og restaurant en tidlig onsdag kveld at jeg spurte Kine om hun visste hvor Katrine og Beate var.
- Men var ikke du på avskjedsfesten for Katrine da? spurte jeg.
- Jo, jeg var det, men eneste jeg hørte var de skulle dra på camping.
- Har du telefonnummeret til Katrine?
- Nei.
Katrine hadde jobbet som bartender på Finn's og var veldig vennlig med gjestene – også meg. Vi hadde til og med sunget sammen på karaoke en kveld da hun var tidlig ferdig. Vi hadde kanskje hatt litt følelser ovenfor hverandre, men det var aldri blitt noe mer enn det.
Nå hadde de vært vekk i godt over et år, og jeg syntes det var en veldig lang camping-ferie.
Mulig at jeg hadde hatt telefonnummeret til Katrine, men det jeg mente var hennes fungerte ikke. Ikke noe svar, ikke noe opptatt-signal, ingen melding. Og hun var ikke på Facebook, av en eller annen grunn jeg ikke kjente til. Søsteren Beate var på Facebook, men siden hennes hadde ikke blitt endret på lenge, og fikk ikke svar der nå jeg la inn en melding hvor jeg spurte om de var ok. Jeg la også inn en melding på en Youtube-video der Katrine sang en sang til sinne venninner.
- Vet du hvor de skulle dra? Spurte jeg.
- Har ikke peiling, svarte Kine. Hun jobbet ikke som bartender, men var av og til innom for å høre på band eller karaoke. Og flørte litt med en av musikerne.
Jeg hadde vært litt syk og også opptatt uken før Katrine sluttet så jeg hadde ikke fått spurt henne om reisen. Og hadde altså ikke fått spurt henne noe mer om reiseplanene. Det eneste jeg viste var at de altså skulle dra på campingferie. Katrine hadde en gammel Corona og fått tak en tilhenger. Svein hadde hjulpet dem med å montere tilhengerfeste på bilen. De skulle visstnok dra sørover i Australia – og så kanskje nordover.
Katrine var den eldste av søstrene. Hun nærmet seg 30 år og Beate var et et par år yngre,
Jeg spurte alle de andre på baren om de viste hvor søstrene skulle dra, men ingen var sikker på dette. Ingen hadde telefonnumrene.
Neste gang på baren spurte jeg igjen Kine om hun hadde noen hadde sette dem.
- Jeg tror de var på kort besøk i byen, men så forsvant de igjen. De kom ikke her til baren, og jeg så dem ikke, sa hun.
Jeg husket at jeg selv hadde sett en Corona for ikke så lenge siden. Bilen lignet veldig på den Katrine hadde kjøpt, men det var ikke søstrene inni. Jeg hadde løpt etter bilen og viftet med hendene, men jeg var for langt unna til å ta den igjen.
Hva med eieren av baren? Svein var jo veldig vennlig, men kanskje han var for vennlig mot de kvinnelige som jobbet der? Kanskje 'var det en årsak til at han alltid hadde unge, kvinnelige bartendere? Og at kvinnelige bartendere plutselig slutter – med jevnlige mellomrom ? Er han årsaken til at de forsvinner så brått? Får de for lite betalt? Må de jobbe for mye overtid? Eller var det andre årsaker?
En gang hadde jeg sett han be en ung kvinnelig bartender komme inn i avlukket ved baren og hengt opp et forheng så ingen kunne se hva som foregikk. Hva skjedde - utnyttet han sin rolle som sjef ved å seksuelt utnytte jentene?
Hadde Svein noe med forsvinningen å gjøre?
Jeg husket et jeg engang utenfor baren hadde sett det hang et par håndklær på verandaen i den ubrukte andre etasjen på baren. På baksiden. Kunne det ha hatt noe med forsvinningen å gjøre? Hadde noen bodd der? Det var ikke Svein, for han bodde et godt stykke unna baren. Og hvorfor i all verden var den andre etasjen i bruk - han måtet da tape masse penger ved å ikke bruke den?
Jeg ble mer og mer bekymret over Katrine og Beate ettersom månedene gikk. Jeg hadde jo hatt god kontakt med dem begge to, vi satt gjerne ved samme bord og skravlet sammen på Finn's.
Jeg fant på Internett ut at en bartender som het Kari hadde vært bestevenn av Katrine, og da hun en dag jobbet benyttet jeg anledningen:
- Vet du hvor Katrine er? Spurte jeg, og ante svaret.
- Nei, jeg har ikke hatt kontakt med henne på lenge, sa Kari og trakk på skuldrene.
Merkelig.
Jeg kontaktet alle jeg kjente som kunne vite hvor søstrene var, men uansett hvem jeg spurte så var det ingen som hadde peiling.
Alle mine henvendelser på internett forble ubesvarte. Jeg kontaktet til og med campingplasser, men ingen hadde hatt søstrene der. Selv ikke familien svarte på mine henvendelser. Katrine og Beate hadde mange søstre og brødre, men burde ikke foreldrene være bekymret? Det var som om man ikke var interessert i hvor søstrene var. Nesten som om de aldri hadde eksistert. Merkelig. Skremmende.
Det finnes jo politi-sider på internett over savnete personer, og jeg sjekket dem flere ganger. Søstrene var ikke offisielt savnet. Så er de fortsatt ett eller annet sted i verden? Er det bare meg som syntes det er rart at de syntes å være sporløst forsvunnet?
De hadde vært vekk over et år da jeg gikk ettermiddags-tur langs stranden, som jeg vanligvis gjorde. Halvveis bortover luktet det vondt. Skikkelig vondt. Råtnende tang? Nei, det luktet ikke som tang, og det var en tid på året da det ikke skulle være tang som av og til ble skylt opp på stranden og fjerne av badevaktene. Det luktet ille. Det var bare på et sted omtrent midt på den lange stranden der det luktet. Døde fisker? Nei, de luktet ikke slik, det visste jeg. Døde dyr – hvilke døde dyr skulle det være? Det var dårlig med ville dyr i byen. Hunder? Katter?
...Mennesker?
Jeg grøsset og snakket halvhøyt til meg selv.
- Hva hvis det var Katrine og Beate. Hva om noen hadde bortført dem og siden drept dem? Skjult likene i sjøen? Var det de to som hadde bodd i barens andre etasje? Hadde de motsatt seg Svens tilnærmelser? Hadde han tatt livet av dem? Forgiftet dem og kjørt dem til stranden en mørk natt. Slept dem over sanden og ut i sjøen?
Jeg ristet på hodet.
- Det er greit at vi av og til hører nyheter om folk som har blitt bortført i Australia, men ikke la den livlige fantasien din ta overhånd!
Det har nå snart gått to år. Det lukter ikke lenger på stranden.

13/11.2024.

"Det Siste Paradis"
Boken om Terje Dahls seilas i 22 fots Coco Loco, den minste båten til å legge ut på en jordomseiling.
" - Du er klin kokos! sa vennene mine da jeg kastet loss fra Rådhuskaia. Etter fire år, to orkaner og fire tropiske stormer måtte jeg lure på om de hadde rett..."
Klikk her for å lese utdrag fra boken.
Klikk her for å lese om e-bok og bestille.
Pris kr.150,-
Klikk her for å lese om Terje Dahls bøker.
Mer om Terje Dahls sydhavsliv, klikk her.