| forside | kart | fakta | tips | oppslag | nyheter | artikler | debatt |  video | musikk | mat | | helse | mysterier | penpals | linker | billetter | kontakt |

		Redaktøren i sydhavet - fjerde reisebrev: Fiji hyggelig, men… Vi ble fanget i sydhavsfella! "Alt mitt er ditt" heter det ofte i sydhavet. Man deler alt. En tradisjon som fungerte veldig bra den gangen da alt man hadde var en palmehytte og fisken man fanget i lagunen. Tradisjonen fungerer dårligere i dag, spesielt hvis man leier et hus som er dyrere enn man egentlig har råd til. Det fikk vi erfare. På grunn av avlyst skipsavgang og at den eneste banken i Tuvalu ikke lenger aksepterte visakort måtte vi ta fly tilbake til Fiji. Hyggeligere for oss enn å måtte gynge tre dager over havet på et lite skip, men slettes ikke så hyggelig for lommeboka! Da vi ankom hovedstaden Suva var første post på programmet å finne et sted å bo. Vi hadde tenk å bli omtrent ti måneder, så vi planla å leie et hus eller en leilighet. Etter å ha bladd igjennom Fiji Times avissider med rubrikkannonser og besøkt en megler oppdaget vi at det nok ikke var så enkelt å finne et sted å bo som vi hadde håpet. Det var blitt dyrere nå enn for tre år siden, så det var ikke akkurat flust med tilbud i den prisklassen vi hadde tenkt oss. Siden jeg har en nakkeskade som gjør at jeg ikke lenger kjører bil var vi også nødt til å finne noe sentralt. Det måtte i tillegg være et trygt sted å bo, samtidig som det måtte være fullt møblert. Hmmm - ikke så lett. Vi sjekket inn på Sarita Flats for å ha et sted å bo mens vi lette: Et gammelt leilighetskompleks som ligger helt inne i sentrum, i en bakke like bak hovedgata Victoria Parade. Greit nok, men selv om prisen inkluderte TV, elektrisk strøm og rengjøring av leiligheten hver dag, så var 6.000 kroner måneden i overkant hva vi hadde budsjettert med. Og stuen var knøttliten og ikke særlig koselig. Billig Fiji er et av de billigste stedene å bo i sydhavet. Selv boligprisene hadde steget så fikk vi tilbud på flere umøblerte leiligheter som kostet under 2.500 norske kroner måneden. Levekostnadene, som til mat og klær, er også lavere. Generelt kan man nok si at prisene på det meste ligger på rundt halvparten av det du finner i Norge. Et brød koster under fire kroner. Rundbiff av okse rundt 30 kroner kiloen, en rå kylling fra 20 kroner. En fersk tunfisk på fiskemarkedet kostet 20 kroner, og den veier to-tre kilo. Å spise ute på restaurant var også langt billigere enn i Norge, en varm lunsj på hyggelige Harbour Centre kostet rundt 15 kroner. McDonald var dyrere - et Happy Meal til Olav kom på litt over 20 kroner. En papptallerken med fish and chips i take-away sjappene kostet en tier. Det også var billig lokal frukt og grønsaker på markedet, så gjett om vi koste oss med papaya, ananas og vannmelon som kostet under ti kroner kiloen! Ventet på drømmehuset Vi fant til slutt et hus som var til leie, trodde vi. Like ved University of the South Pacific, i gaten hvor mange voksne studenter fra Tuvalu bodde. Et flott hus, med en enormt stor hage hvor trærne bugnet av frukter, til under 5.000 kroner måneden. Et lite ekstrahus til hushjelpen var det også - perfekt hvis mine foreldre eller andre ville besøke oss.    - Eieren komme snart tilbake fra utlandet, hun skal leie ut og dere er først i køen, sa karene som pusset huset opp.    Vi ventet. Og vi ventet. Tilslutt fikk vi endelig eieren på telefonen.    - Jeg vet ikke om jeg skal leie den ut eller ei, må snakke med sønnen min i Australia først, sa damen, som ikke hørtes så alt for hyggelig ut.    Vi ventet og ventet. Til slutt ga vi opp. Og tittet på andre leiligheter og hus. For moro skyld dro vi for å se på en leilighet som hadde vært utleid for 8.000 kroner måneden, noe som var langt over vårt budsjett selvsagt. Ikke noen tvil om at den leiligheten var verdt prisen. Toppleiligheten på et tre-etasjes privat kompleks, i en ås med fantastisk utsikt over sjø og land. Kjempestor stue, fire soverom, en gedigen terrasse med bord og stoler til 20 mennesker. Fullt møblert, med TV, radio og DVD-spiller. Leiligheten viste seg å tilhøre til en tidligere undervisningsminister i Fiji, Harry Ram - en hyggelig kar av indisk avstamning. Nå var han pensjoner som politiker, og hele familien hans flyttet til utlandet - så han bodde i et annet og mindre hus på samme tomten. Vel, vi takket for titten og lovet vi ville ringe tilbake. Noe jeg gjorde noen dager seinere for å si ifra at det ble for dyrt for oss.    - Vel, hvor mye kunne du tenke deg å betale da, Terry?    - Vi betaler 1.500 dollar på Sarita Flats, og det er absolutt det meste vi har råd til slik vår situasjon er. Dessverre.    - Det er i orden for meg!    - Hva..? Men den forrige leieren betalte jo 2000?    - Jeg kan kommunisere med deg - det er viktig for meg!    Jeg ba om at øyeblikks tenkepause, og fortalt Emma at vi kunne få leie den fantastiske leiligheten for 6.000 kroner måneden. Emma nikket ivrig. "No distractions" Sonia som nå var ferdig med barneskolen startet på ungdomsskolen. St. Joseph's Secondary School. Katolsk, ren pikeskole.    - No distractions, sa Sonias skolevenninne Lina, datter av en kinesiske venn fra mange år tilbake.    Vel, litt distraksjon ble det etter skoleslutt - for da tok alle jentene skolebussen ned til busstasjonen, hvor de fleste måtte bytte buss for å komme hjem. Så var det fram med litt forbudte sminkesaker for å vise seg fram for guttene fra andre skoler! Før vi reiste hadde vi fått meldt Sonia på Globalskolen, en internettbasert skole som gjorde at hun kunne følge opp en del av fagene i Norge mens vi var vekk. Det var et fint tilbud, men litt klønete ble det siden jeg var nødt til å dra til byen med min laptop for å sende Sonia lekser og hente ukeplaner. Sonia hadde kuttet ut tennis i Norge for et år siden, men nå var i gang igjen, med trening to ganger i uken, pluss en serie hver lørdag. Olav trente litt tennis også, men han syntes nok det var mest stas å dra på svømmebasseng-anlegget like i nærheten. For at det ikke skulle bli for kjedelig å gå hjemme hele dagen fikk han starte i barneskole, som het Deenbandooh. Han trivdes, selv om skolen ganske så lite annerledes enn norske skoler - med fillete matter på gulvet for å skjule sprekker i betonggulvet, vegger med flassete maling og vaklevorne trepulter og benker. For ikke å snakke om en annerledes disiplin, hvor lærerne vred ørene rundt på elevene i frikvarterene hvis de bråkte for mye!    Emma fikk mer enn nok med å hjelpe slektninger fra Tuvalu: De som var sendt til sykehuset i Fiji for behandlinger de ikke klarte på sykehuset i Funafuti, sjømenn som var på vei hjem til Tuvalu etter ett år på tyske skip og ungdommer som var blitt sendt til Fiji for å studere. Pluss hjelpe de i Tuvalu gjerne skulle ha kjøpt alt mulig rart i Fiji og få det sendt via fly eller skip. All hjelpen frivillig, selvsagt. Selv jobbet jeg som vanlig med "Sydhav på nettet", pluss at jeg oftest fulgte ungene til bading og tennis. Mange venner og fester Vi stortrivdes i den flotte leiligheten. Terrassen ble favorittstedet, det blåste alltid en kjølende bris, så vi spiste gjerne middagene våre der - ofte grillet på propangrillen som tilhørte leiligheten. Jeg hadde håpet vi skulle bli venner med noen av de indiske eller fijianske i nabolaget, men det ble mest folk fra Tuvalu vi fikk kontakt med. Emma har ganske mange slektninger og venner som bor i Fiji, og tuvaluanere elsker å komme sammen. Så det ble grillfester både her og der, mest på terrassen vår. Blant annet stort juleselskap mer over 20 gjester og stort nyttårsselskap med over 20 gjester. Heldigvis hadde de gjerne med seg mat og drikke til festene, så det var bare hyggelig. Jeg syntes det var flott at Emma hadde venninner og ikke følte seg ensom, og siden mange av dem hadde barn på Olav og Sonia alder hadde våre unger noen å leke med. Damene gråt Dagene gikk for av gårde, alt for fort. Det foregikk stadig noe. Som Suva-festivalen med parade, tivoli og show. Det var små konkurranser for barna, og Olav overrasket ved å hoppe opp på scenen for å være med på "frys-til-is"-dans hvor deltagerne skulle stå stille når musikken stoppet. To dager var han med - og begge dagene vant han! Sonia var selvsagt opp på scenen hun også, for å vise både sydhavsdans og street-jazz. Mye dreier seg om musikk i Fiji - og det syntes jo jeg er veldig hyggelig. Ja, noe spesielt var det at karene som drev internatkafeen hvor jeg brakte med min bærbare for å oppdatere sidene mine stadig trallet og sang med bakgrunnsmusikken når det var få tilstede.    -Jo, jeg spiller litt, svarte den ene karen da jeg spurte om de var proffe. Og så fortalte han meg at han spilte i bandet som underhold hver onsdag på Suvas mest populære bar og nattklubb: Traps. Neste onsdag dro jeg på Traps, og det viste seg at bandet het "4jams" og besto av flere av Fijis mest dyktige musikere. Han fra internettkafeen var sologitarist og sanger!    - En mugge øl til den første som synger med bandet, annonserte den kvinnelige vokalisten - og undertegnede hoppet opp. Jeg har aldri vært noen profesjonell sanger, men liker å synge og hadde stadig vært innom Suvas karaokebar på ettermiddagen eller tidlig på kvelden.    Den gamle Willie Nelson-låta "Alway on my mind" var melodien jeg valgte - og det var utrolig nok storsuksess. Folk reiste seg opp og sto på gulvet. Da jeg var ferdig hoiet og klappet de som gale og jeg følte meg som en popstjerne for et par minutter.    - Damene gråt da du sang, sa Emma småsjalu. Kannibal -tilgivelse En artig episode var den da en landsby i Fijis innland ville be om unnskyldning fordi de hadde drept og spist opp en misjonær, Thomas Barker, for godt over hundre år siden. De mente at den hendelsen fortsatt brakte ulykke over landsbyen. Bakers slektninger kom over fra Australia, og det ble lagt opp til et voldsomt program. Jeg ville gjerne være til stede for å filme begivenheten, men det viste seg at landsbyen lå så isolert til at jeg nok måtte ha bruk to dager for å komme til og fra stedet, så jeg måtte droppe det. Jeg skrev en artikkel om begivenheten likevel, for å lese den - klikk her. Ganske rolig Fiji hadde engang som motto "The way the world should be", med tanke på at flere raser bodde fredelig sammen. Det var før statskuppene i 1989 og 2000, som på overflaten ga seg ut for å være en kamp for de såkalte opprinnelige fijianerne rettigheter. Nesten halvparten av befolkningen i Fiji er etterkommere av indiere som engelskmennene "importerte" for å jobbe på sukkerrørmarkene - og det finnes også en god del av kinesisk og europisk avkomt, pluss en del folk fra naboøystatene. Vel, statskuppene var nok heller ønsker om økonomisk vinning og makt enn kamp for rase. Det var nok ikke alle høvdinger som likte en økende demokratisering. Og heller ikke de sosiale reformerne som de den indiskættede statsministeren Chaudhry innførte for å hjelpe de fattige i landet, ikke lenge før han og resten av regjeringen ble holdt som gissler og avsatt!    Det var ganske rolig i Fiji nå, selv om den sittende statsministeren, Laiseni Qarase, fortsatt brøt grunnloven ved å nekte å ta det indiskdominerte partiet med i regjeringen. Selvsagt gjør slikt sitt til at andre også syntes de kan gjøre litt uloveligheter, så innbrudd og ran dominerte avisoverskriftene litt for mye. Heldigvis gjorde man det smarte trekk å ansette en politisjef fra New Zealand, og han satset beinhard på å få bukt med kriminaliteten ved å reformer og renske opp i politistyrken. Uten å behøve å føle seg underordnet en lokal høvding. En unggutt prøvde å nappe til seg Emmas veske, men det var alt vi selv merket av problemene. Fullt hus Vi hadde godt med plass i leiligheten vår, men det varte ikke evig. Vi hadde jo sagt til Toe at han var hjertelig velkommen til å bo hos oss hvis han skulle få lyst på en tur til Fiji, og da Manu Forlau til slutt kom dukket Toe noe overraskende opp. Men ikke alene. Han hadde med seg datteren til Emmas bror Selau. Hun var gravid og torde ikke føde på sykehuset i Tuvalu, hvor det hadde vært en del uheldige hendelser. Klart det er hyggelig å hjelpe, men det ble to ekstra i husholdningen. Pluss ekstra utgifter til drosje for jevnlige legesjekker - samt at Emma måtte dra til sykehuset tre ganger om dagen i over en uke da babyen kom, siden den hadde problemer med en fot. Vel, vi skulle vel alltid ha klart dette også, men i samme slangen dukket det også opp to til: Nok en gravid dame og hennes mann. De nygifte skulle bo hos oss en dag eller to - bare til de fant et sted å bo, var beskjeden jeg fikk, da jeg spurte Emma hvorfor de rigget seg til i det ene soverommet. Det ble et par måneder. Fanget av sydhavsfella Ekstra utgifter til mat. Dobbelt så store telefon- og strømregninger. Og vi som i utgangspunktet ikke hadde råd til å bo i den flotte leiligheten i det hele tatt! Hva pokker skulle vi gjøre? Vel, nå er det slik at det ikke er uvanlig at slikt skjer i sydhavet - og det burde jo både Emma og jeg vite. Man skal hjelpe hverandre og dele. "Alt mitt er ditt" heter det ofte i sydhavet. En tradisjon som fungerte veldig bra den gangen da alt man hadde var en palmehytte og fisken man fanget i lagunen. Tradisjonen fungerer dårligere i dag som man har gått mye vekk fra naturalhusholdning og enda dårligere hvis man bor i et annet land og sliter med økonomien. Vel, vi hadde bodd en ganske lang periode hos foreldrene til den unge brudgommen, da vi bodde i Fiji da Sonia ble født for 14 år siden, så vi kunne ikke si noe på at de bodde hos oss. Selv om vi den gangen hadde sørget for at våre verter ikke fikk noen økonomisk belastning eller ekstra arbeid fordi vi bodde hos dem. Våre gjester kjøpte inn mat et par ganger, og betalte telefonregningen en gang. At Sonia ikke lenger hadde noe rom hvor hun kunne sove og gjøre lekser var det ingen som ofret en tanke. Jeg kalte hele gjengen inn til et allmannamøte hvor jeg forklarte situasjonen, men på tross av forståelse for problemet skjedde det ingen forandring. Jeg klarte å la være å takke dem for at de hadde besøkt oss og vise dem hvor utgangsdøren var, men det var pinadø ikke lett. Hyggen ble ødelagt med så mange mennesker i huset hele tiden, og hele budsjettet vårt sprakk totalt. Måtte reise Da vi dro til Fiji hadde vi den planen at vi skulle være der de seks månedene vi fikk turistvisum, så skulle vi ta en lyntur med fly til nabolandet Tonga og tilbake igjen for å få nye seks måneders visum. På den måten kunne vi være i Fiji helt til de som leide leiligheten vår i Norge skulle flytte ut 1. september. Den gang ei. De ekstra utgiftene vi hadde fått gjorde at vi ikke hadde penger nok til å kjøpe billetter til Tonga. Det var bare å forandre planen: Vi var nødt til å dra videre. Billettene våre gikk via Australia til Norge, så vi fikk ta flyet dit og se om vi kunne bo der en stund. Townsville i Queensland skulle være at bra sted: Tropisk klima og ikke alt for stor by.    - Farvel Fiji - håper vi kommer igjen! Av Terje Dahl For å lese redaktørens tredje reisebrev, klikk her. For å lese redaktørens andre reisebrev, klikk her. For å lese redaktørens første reisebrev, klikk her. For å lese våre faktasider om Tuvalu, klikk her. For å lese våre andre artikler fra Tuvalu, klikk her. Terje Dahl har skrevet flere bøker om sine sydhavseventyr - nå er de kommet som e-bøker du kan kjøpe over internett! Klikk her Tips en venn : "Har du lest redaktør Terje Dahlsfjerde reisebrev, opphold i Fiji, fra hans tur til sydhavet i internettmagasinet "Sydhav på nettet?"?" Til  (fyll inn): Fra (fyll inn): "Det Siste Paradis" Boken om Terje Dahls seilas i 22 fots Coco Loco, den minste båten til å legge ut på en jordomseiling. " - Du er klin kokos! sa vennene mine da jeg kastet loss fra Rådhuskaia. Etter fire år, to orkaner og fire tropiske stormer måtte jeg lure på om de hadde rett..." Klikk her for å lese utdrag fra boken. Klikk her for å lese om e-bok og bestille. Pris kr.150,- Klikk her for å lese om Terje Dahls bøker. Mer om Terje Dahls sydhavsliv, klikk her.
		| forside | kart | fakta | tips | oppslag | nyheter | artikler | debatt |  video | musikk | mat | helse |              | mysterier | penpals | linker | billetter | kontakt |