Redaktøren reiser 2

Redaktøren reiser til sydhavet - andre reisebrev:
Forandringene som ikke frydet
Etter en reise som var like slitsom og vanskelig som vi hadde fryktet var vi i Tuvalu - landet hvor vi hadde bodd for åtte år siden. Allerede på flyplassen merket vi forandringer: Det bråket fra biler, motorsykler og anleggmaskiner. Hvordan ville det være på vår egen øy?

Hovedøya i Tuvalu heter Funafuti, og den gang jeg kom dit i min seilbåt Coco Loco i 1984 hadde flystripen gress og gatene korallsand. Eneste bråket var fra øyas buss, en rusten minibuss som humpet seg rundt under palmene med skrikende fjærer. Nå var alt annerledes. Langs hele den rullebanen av betong gikk det en vei med nylagt asfalt og fartsdumper, og duringen fra motorsykler og biler konkurrerte med bråket fra anleggmaskinene på den andre siden av den lille flyplassterminalen. Man holdt på å lage en ny regjeringsbygning. Landets første treetasjes hus, betong og blikktak, betalt av Taiwan og under oppføring av et australsk firma. Heldigvis reiste vi videre til vår atoll Nukulaelae samme dag vi ankom Tuvalu fra Fiji, som fortalt i første reisebrev.
Ingen asfaltgater
Det var ingen asfaltveier på Nukulaelae, det var fortsatt koselige småveier av korallsand rundt i den lille landsbyen med rundt 300 mennesker. Svigerfars hus var det samme som før. Nesten. Det blikktaket på forsiden av huset som hadde vært i bruk under svigermor Fakaleis begravelse for to og et halvt år siden var blitt mer permanent nå. Toe hadde fått støpt et betonggulv og laget vegger, benker og bord - en ny spisestue. Det var mange i svigerfars hus. Emmas bror Selau bodde der med kona Eleini og to av deres tre barn: Hjerneskadde Leise og Mary - som var gravid uten å være gift. Jelly var på hovedøya for å spille fotball. Maila, datteren til Emmas eldste søster bodde i huset sammen med sin mann Nomani og deres lille datter Mary. Tagisia selv bodde et lille krypinn foran huset, en plattform med blikktak, sammen med sin nye mann Efata og sønnen Teakapoa, som hun hadde med Manipua som døde for et par år siden. Emmas eldste bror Mau bodde i kjøkkenhytta sammen med den røslige kona Kvini, datteren Iani og sønnen Pereuila, når de ikke bodde i sitt eget lille hus utenfor landsbyen. Glemte jeg noen? Katta Mosomoso kanskje, pluss de i familien som av og til overnattet etter at de hadde spist middag og spilt kort med oss! Pluss oss fire, selvsagt. Og svigerfar Toe. Toes hus har bare tre rom, men det er stort, og der det finnes hjerterom finne det husrom - ikke sant?

Toe var i farta
Det var hyggelig å treffe vår tuvaluanske familie igjen. Vi hadde vært bekymret for svigerfar Toe, som nå var 82 år, men han var i overraskende bra form. Så bra form at vi stadig vekk måtte lete etter han like før det ble mørkt og han hadde vært vekk hele dagen. Vanligvis traff vi han ruslende sakte på vei tilbake til huset, med en spade som stokk og en sekk med tarorøtter over skulderen. Å tvinge Toe til å kutte ut den skitne jobbingen i taroåkeren på den andre siden av den lille øya ville nok være å ta livet av hederskaren. Han hadde alltid arbeidet hardt, selv om han tidligere var både høvdingen, dommeren og butikksjefen på øya, og når hans vonde bein ikke stoppet han så var det selvsagt fåfengt av de voksne barna hans å mase om at han burde holde seg i huset!
Hele familien
Alle de tidligere nevnte, pluss en haug til av storfamilien, kom selvsagt til Toes hus for å feire at vi var kommet tilbake på besøk. Først salmesang og kveldbønn, med alle sittende på gulvet langs veggene, så middag klokka halv sju. Mannfolkene spiste gjerne først, i den nye spisetuen, så damene og barna. Fisk, ris, tarorøtter, Pluss stekt kjøtt fra nyslaktede kyllinger, ender og gris. Dessverre måtte jeg passe meg litt for å hive innpå for mye av den rå, marinerte fisken. Jeg gikk ned femten kilo ved vårt forrige besøk, og torde ikke ta sjansen på at tablettene med acidofillus-bakterier fra Fiji ville holde magen i orden. Olav var også litt reservert, men det var fordi han alltid var reservert overfor ny mat. Etter maten var det kortspill eller video. Eller begge deler. Emmas søster Tamiloga, som jobbet i den lille butikken på øya, hentet en TV-skjerm og videospiller. Et problem var selvsagt at vi også ble bedt om å vise filmer fra Norge og tidligere besøk. Emma hadde tatt med en James Bond-film, Titanic og Mytteriet på Bounty, og Olav hadde tatt med to Kaptein Sabeltannfilmer pluss Lilo & Stitch. Alt på norsk, selvsagt. Filmer med oss i hovedrollene var det dårligere med. Heldigvis var det en påbegynt film i videokameraet mitt, og etter å ha funnet ut hvilke innganger til spiller og TV som virket fikk jeg alt sammen så de fikk se mine foreldre på tur sammen med oss for å mate på kaninene på Gressholmen. Etter mye leting etter en fungerende cd-spiller fikk vi også koblet den bærbare datamaskinen min til en innlånt boomblaster, så Sonia kunne vise sin streetjazz-dansing. Og alle barna kunne danse moderne sydhavsdanser.
Ny skole
Jeg oppdaget raskt at det bråket et par nye motorsykler rundt på den lille holmen med landsbyen, men ingen biler. Enda.
   - Får de biler på øya kommer jeg ikke tilbake! sa Emma bestemt.
   Vel, da blir det kanskje ikke flere besøk på deg, Emma. Nukulaelae hadde fått penger fra utlandet til en ny folkeskole, og den var snart ferdig bygget. Flott og stor. Alt for stor, med minst dobbelt så mange klasserom som det var elever til. Dobbelt så mye å vedlikeholde - ikke akkurat øyboernes sterkeste side. I stedet for å bygge den nye skolen der den gamle folkeskolen lå, som var fullt brukbar og akkurat hadde fått nytt tak, bygget de den nye på den andre enden av øya - omtrent så langt unna den lille landsbyen som mulig. Klart de ti minuttene det tok å rusle dit var alt for langt: En minibuss var allerede donert!
   Folkene på øya var enda tykkere enn før.
   - Det må være noe feil med vekta, klaget en av dundrene som var på øyas lille sykestue for å sjekke formen, - den viser 135 kilo og jeg veide bare 95 da jeg var på Funafuti!
   Damene i Tuvalu er ikke særlig høye, Emma ned sine 151 centimeter over havet er har omtrentlig gjennomsnittshøyde. Heldigvis ikke av gjennomsnittsvekt!
   "Suka" hadde nettopp gjort sitt inntog. En mann haltet rundt med kunstig bein, og en dame var i Fiji for å få kuttet av sitt. Den gangen vi bodde på atollen hadde jeg prøvd å fortelle folkene at deres enorme forbruk av sukker ville føre til at mange ville få sukkersyke. Vel, ingen vits å minne dem på dette nå. Det finnes leger i Norge som røyker. Men tenk om de kunne slutte å blande drikke for hele familien, pøse opp i en halv kilo sukker per saftmugge eller tekanne! På den måten får man jo sukker i seg enten man ville eller ei: Øyboerne er jo alt for høflig til å si nei!
Livsfarlig
Enda mer søppel, det var kanskje den tristeste forandringen på vår lille atoll. At det var flere sykler, et par nye motorsykler, mange flere videospillere, vaskemaskiner og radioer fikk gå an. At det ikke lenger fantes hus med palmebladtak, hadde jeg akseptert for lenge siden, selv om jeg ikke helt fattet poenget. Betonghusene med blikktak var jo at de var så varme at ingen bodde i dem, de aller fleste oppholdt seg og sov i kjøkkenhyttene. Problemet var at nå hadde alle kjøkkenhyttene også fått blikktak: Hvor skulle de flytte når de innrømmet at kjøkkenhyttene var blitt for varme også? Vel, søppel. Sykepleiersken på sykestuen fortalte meg uoppfordret at de akkurat hadde hatt en storstilt oppryddingsaksjon. Jeg ruslet rundt i landsbyen for å finne ut hvor aksjonen kunne ha funnet sted, uten hell. Knuste flasker, taggete blikkbokser, lekkende batterier, ødelagte radiodeler og metalldeler fra gamle utenbordsmotorer. Pluss plastikk, selvsagt. Det var det enda mer av velstandssamfunnenes vrakgods enn tidligere rundt alle husene. Ja, sykestua også. Dette på tross av at de nå hadde fått uhjelp i form av digre søppelkasser ved alle husene, som ble tømt ved enden av øya med ujevne mellomrom. Det var nærmest livsfarlig å gå på stranden eller bade i lagunen. Utrolig nok gikk det bra både med Sonia og Olav, men så heldig var ikke deres fetter Iasona på 9 år. Han sparket borti en knust flaske og fikk et dypt kutt under foten. Iasona ble først sendt til sykepleiersken, men mamma Tamiloga sendte gutten til meg etter at hun hadde tatt en titt. Sykepleiersken hadde surret gasbind rundt foten, men det hadde allerede løsnet, og jeg kunne se at hun ikke "ryddet opp" noe særlig i det dype såret heller, det var fullt av sand og møkk. Jeg renset opp, smurte på antibiotisk salve og krysset fingrene for Tamiloga ville sørge for at han fikk skiftet på såret etter at vi hadde reist. Bakterier er hissige i tropene, og det såret så ikke pent ut!
"Seamens life"
Kanskje det ikke var de økende mengdene med farlig søppel som var den tristeste forandringen? De fleste mannfolkene på Nukulaelae er sjømenn. Det er en sjømannskole på hovedøya Funafuti, engang startet som uhjelp fra Tyskland, og her utdanner man ungguttene til sjømenn på tyske skip. En gang var dette et respektert yrke, hvor man gjorde jobben med ære og sendte alle pengene hjem til familien i Tuvalu.
   - Seamens life, sa karene nå, med øyne som var vasne mer etter alkohol enn sjøvann.
   "Seamens life" var unskyldningen for å drikke seg sanseløse i alle havnebyene verden rundt - og for å gjøre det samme dag ut og dag inn når det var på noen ukers ferie hjemme hos kone og barn annet hvert år. Det var nå tillatt å drikke på Nukulaelae. Før hadde de eldstes råd lagt over at det var forbudt å drikke enhver form for alkohol på atollen, men nå hadde regjeringen "endelig" fått gjennomslag for at det ikke sto noe om drikkeforbud i grunnloven.
   Sjømenn gjør mer enn enn å drikke? Vel, folkene i Tuvalu sa til meg for noen år siden at det var utenkelig at AIDS ville komme til Tuvalu. Det er umulig å hevde det lenger…

Av Terje Dahl

For å lese redaktørens første reisebrev, klikk her.
For å lese våre faktasider om Tuvalu, klikk her.
For å lese våre andre artikler fra Tuvalu, klikk her.

Lyst til å reise og lurer på hvor du finner en billett til sydhavet?
Gjennom vårt samarbeid med svenske Tour Pacific kan du få kjøpt reiser til sydhavet til priser som ligger under det som er vanlig i Norge. Og utvalget er langt større!
Les mer

Tips en venn : "Har du lest redaktør Terje Dahls andre reisebrev fra hans tur til Tuvalu og Fiji høsten 2003 i internettmagasinet "Sydhav på nettet?"?"

Til (fyll inn):

Fra (fyll inn):

"Det Siste Paradis"
Boken om Terje Dahls seilas i 22 fots Coco Loco, den minste båten til å legge ut på en jordomseiling.
" - Du er klin kokos! sa vennene mine da jeg kastet loss fra Rådhuskaia. Etter fire år, to orkaner og fire tropiske stormer måtte jeg lure på om de hadde rett..."
Klikk her for å lese utdrag fra boken.
Klikk her for å lese om e-bok og bestille.
Pris kr.150,-
Klikk her for å lese om Terje Dahls bøker.
Mer om Terje Dahls sydhavsliv, klikk her.