Har du som enda ikke har vært så heldig at du har fått besøke øyrikene i Stillehavet sett dans fra sydhavet, så er det kanskje i en film om mytteriet på Bounty eller i tv-program med en hulasnutt fra Hawaii. Vakre jenter og staute gutter i fargerike kostymer. Flotte saker, javisst, men vær klar over at sydhavsdans er så mye mer. Det finnes så mange land og øysamfunn i det enormt store Stillehavet, og alle har sin egen form for tradisjonell dans. Oftest med fascinerende bevegelser og rytmer som går rett til sjelen.
For gudene
Dansen har alltid vært viktig for folk i sydhavet, mye fordi sangene og dansen har vært en erstatning for skriftspråk. Dansene har gått i arv fra generasjon til generasjon. Man har sunget og danset om viktige begivenheter, man har danset for å ære sine guder og kjemper, danset for å underholde høvdingene og de eldste, danset for å få opp motet foran krigshandlinger og lange sjøreiser, danset for å fremheve sin kultur og man har danset for å imponere det motsatte kjønn. Ja, mange av dansene falt de hvite misjonærene tungt for brystet og i de fleste land ble de man mente var for sensuelle eller for ukristne rett og slett forbudt. Heldigvis forsvant dansingen aldri helt, det danses fortsatt over hele sydhavet. I dag har dansen fått en farlig konkurrent i TV og video, men å gi helt slipp på sitt "livsblod" vil man aldri. Så skal det mye til om du ikke får oppleve lokal dansing, enten det er i forsamlingshuset på isolerte ytre øyer eller hotellene på hovedøyene. Bare vær oppmerksom på at det ikke er sikkert at den dansen som presenteres for turistene som tradisjonell, lokal dans kanskje er fra et helt annet land - innøvd fordi man tror det er hula eller tamure turistene vil betale for å se - ikke landets egne danser!
Annerledes
Sydhavsdans er det en helt annen type dans enn det vi kjenner fra selskapsdans eller europeisk folkedans. Det er bare i en tamure i Tahiti man danser to og to, og selv da rører mannen ikke sin partner. Rotere og svinge hoftene mellom hans utspredde lår, javel, men aldri holde han i hendene! Sydhavsdans foregår veldig ofte på rekker, en eller flere. Det kan være bare jenter som danser på rekke og rad, det kan være bare menn - eller en blanding. Det viktigste i en sydhavsdans er gjerne med hendene, det er med dem man foreteller historien. Beina beveges gjerne svært lite, og det de færreste stedene man svinger med hoftene. Noen vil da kanskje tro at dansen vil bli kjederlig, men ofte tar suggererende rytmer og intens tromming igjen for manglende bevegelse.
Polynesia
Når man nevner dans fra sydhavet så tenker de fleste antagelig på hula fra Hawaii. Svaiende hofter under gresskjørt, blomsterkranser og ukuleler. Jo da, du vil nok forsatt finne hula på Hawaii, og øyene i Hawaii tilhører jo det området vi kaller Polynesia. Men Hawaii er også en stat i USA og dansingen er gjerne svært kommersialisert. Vel, er du først er på Hawaii så har du faktisk sjansen til å se dansing fra polynesiske øyer som ligger en dags flyreise unna, for i Polynesian Cultural Center har man dansegrupper fra Samoa, Tahiti, Tonga, New Zealand, Fiji!
Se video: Hula (i Norge)
   På Tahiti og de andre øyene i Fransk Polynesia har sangen og dansen alltid hatt en framtredende plass i dagligliv og fest, slik som vi gjerne ser det i filmene om mytteriet på Bounty. Vakre jenter med langt hår, fantastiske kostymer, dundrende tretrommer og roterende hofter. Selv om turismen for lengst har gjort sitt inntog på øyene og dansingen er en del av den faste menyen som tilbys de besøkende så er man stolt av sin kultur og danser mer enn gjerne selv uten at pengesterke turister er tilstede. Dette demonstreres til gangs i den årlige dansekonkurransen som foregår under Heiva-festivalen på Tahiti i juli. Her stiller det opp grupper fra mange av de ytre øyene, og det er ingen tvil om at de har brukt mye tid på laging av kostymer og øving på sang og dans - og selv om det selvsagt er noen turister tilstede under konkurransen så danser man for hverandre og tusenvis av lokale tilskuere! Temaeva heter den mest profesjonelle gruppen på Tahiti og den er så dyktig at den stiller opp utenfor selve konkurransen. Lederen Coco er veldig opptatt av de gamle tradisjonene, og prøver ofte å gjenskape de gamle dansene slik de var før misjonærene la ned forbud mot sensuelle bevegelser. I dag kaller man gjerne slik sensuell dans med hofterulling for tamure, men det navnet kommer egentlig fra en populær sang fra moderne tid - de gamle dansene har andre navn.
   Cookøyene er nabo til Tahiti og de deltar gjerne også i Heiva-festivalen. Det hevdes at dansegruppene fra Cookøyene er de beste i sydhavet, men det er nok gruppene fra Tahiti som forsyner seg best av trofeene på hjemmebane. Det som er spesielt med cook-danserne er at de synger når de danser, som et tillegg til sangen og musikken fra gruppens "band" med sangere og musikere. Hjemme på Rarotonga og Aitutaki, hvor man satser på turisme, dras de besøkende gjerne ut på gulvet for å prøve seg. Ofte av fantastisk flinke skoleunger som stiller opp på hotellenes "Island Night" på lørdagskveldene, hvor man gir turistene en smak av lokal mat og kultur.
Se video: Meilina fra Rarotonga danser sensuell tamure
   Også i Samoa kan du nok se jenter danse tamure eller hula i gress-skjørt, men dette hører egentlig ikke hjemme i landet og er mest for turistene. I Samoa heter den tradisjonelle dansen siva, og når den danser har danserne på seg lava-lava - enkle tøystykker - eller skjørt flettet av bladene fra pandanuspalmen. Draktene kan være dekorert med fjær og blomster, og jentene danser med yndige håndbevegelser til langt roligere musikk enn i nabolandene. Det kan danses både stående og sittende. Knivdans og ilddans er også populært i Samoa, hvor man virvler brennende fakler eller sylskarpe kniver rundt seg.
   I det lille atollriket Tuvalu danser man fortsatt i forsamlingshusene for å glede seg selv og øysamfunnenes eldste, og her kalles dansene med et fellesnavn for fatele. Før misjonærene kom til de isolerte atollene, som ikke er så alt for lenge siden, danset man gjerne den sensuelle og raske dansen fakanau for å gjøre ære på de gamle gudene og kjempene. Dansen ble forbudt, og dagens dans er langt roligere og historiene som fortelles med hendene og sangen er gjerne en hyllest til landet, en minnesang for en avdød eller for å minnes en viktig hendelse. Det danses helst stående og musikken er klapping i hendene tromming og en diger treboks pluss en tom blikkboks det har vært skipskjeks i!
Se video: Damer i Tuvalu danser fatele
   I kongedømmet Tonga heter den lokale dansen som danses mest i dag ula, men den kom opprinnelig fra Samoa. Det er oftest en solodans for en jente som iklees en kjole av tapa, en slags stoff som er laget av bark. Rytmen er rolig og armbevegelsene er svært grasiøse. En enda nyere tilpassing av dansen er at jenta nakne skuldre smøres inn med olje hvor tilskuerne kan klappe fast pengesedler! En av de eldste dansene i landet er me'etu'upaki, en krigsdans for menn hvor man danser med klubber av padleform.
   New Zealand har en dans som mange som ser sport på fjernsynet kjenner til. Det er den haka-dansen som landets verdensberømte rugbylagframfører før kampen blåses i gang. Det mange kanskje ikke vet er at det er en gammel krigsdans og at ordene "ta mate" betyr "drep"! Selvsagt er det en gammel maoridans, og imponerende er det jo når dansen avsluttes med at alle rekker ut tungen. Mulig den var enda mer fryktinngytende i gamle dager, da krigerne hadde ansiktene fulle av tatoveringer! Det finnes også en rekke andre maoridanser, som kjeppedanser og danser med "poi"-baller.
Mikronesia
Mikronesia er betegnelsen på det området i sydhavet hvor det bor folk med mer asiatiske trekk og mørkere hud enn i Polynesia. Det største landet er Federated States of Micronesia (FSM), og rundt omkring på øyene i de forskjellige statene kan man oppleve en del tradisjonell dansing. Kanskje mest på Yap og de ytre øyene mot Chuuk (Truk) som er blant de mest tradisjonelle i sydhavet. På mange av de andre øyene har den amerikanske strømmen av penger og annen uhjelp etter den andre verdenskrig dessverre ødelagt mye av kulturen, og kontakt med omverdenen ellers forandrer stadig øyene. Ja, på den lille yte atollen Puluwat bestemte man etter en pengeinnbringende dansing for turistene på et cruiseskip at man ikke skulle danse mer lokal dans før neste skip med kapitalister kom innom! Også i Palau og på Marianaøyene danser man litt tradisjonell dans, men på sistnevnte øy utføreres en såkalt lokal stavdans gjerne av innflyttere fra FSM. På den amerikanske øya Guam kan du nok få se mye såkalt tradisjonell dans, men det er helst vakre jenter av halvt filippinsk herkomst som tar på seg polynesiske dansekostymer og danser en slags hula fra Hawaii!
   Det landet som i dag heter Kiribati var sammen med det som i dag heter Tuvalu den engelsk kolonien Gilbert- og Elliceøyene helt til på slutten av 1970-tallet. På den tiden var dansingen nærmest en livsnødvendighet for innbyggerne på rikets atoller, og selv om videotitting har overtatt mye av underholdningen i maneabaene (forsamlingshusene) danser man fortsatt ved enhver høytid og festlighet. På samme måten som naboene i sør danser sin fatele så har kiribateserne sin batere, en slags folkelig form for sang og dans hvor man klapper i hendene og slår på en boks. I tillegg så har man mange mer tradisjonelle danser, både sittedanser og stående. Da danser gjerne jentene i svarte gresskjørt og mannfolkene i skjørt av flettet pandanus, holdt sammen med belte av menneskehår. På hodet har man en slags kroner laget av tørkede og fargete palmeblader og på armer og fingre er det festet fuglefjær. Presisjonen på armbevegelsene er gjerne svært imponerende. Noen så kanskje kiribatisk dansing på den internasjonale TV-overføringen fra årtusenfeiringen, hvor sittende jenter danset smilende på en liten øy. Smilingen var nok produsentens fortjeneste, for i Kiribati skal man ikke smile når man danser slike tradisjonelle danser! Spesiell er også den dansingen som finner sted på øya Rabi i Fiji, som eies av Kiribati - har kiribateserne forandret litt på tradisjonene, blant annet med å bruke moderne trommesett!
Se videoer: Kiribatiske menn på øya Rabi i Fiji danser Kiribatiske jenter på Rabi i Fiji
Melanesia
I det området som går under betegnelsen Melanesia har befolkningen en enda mørkere hudfarge enn i Mikronesia og også har kan du få se mye dansing. Dessverre så er det ofte slik i disse landene at man tror turistene helst vil se polynesisk dansing, så man kler gjerne på seg fargerike gresskjørt av plastikk og svinger seg i vei en etterlignet hula og tamure! Ja, i Salomonøyene vil man også helt sikkert oppleve dansegrupper med lysere hud og rettere hår, det er etterkommere av innbyggere fra Kiribati som flyttet hit da også dette landet var en engelsk koloni. Vel, man kan få se mer tradisjonell dansing, også på Salomonøyene, og den er ganske forskjellig fra det man finner i de andre områdene i sydhavet. Det er gjerne gutta som danser og de har rangler rundt anklene og beveger seg på en helt annen måte. Rytmene er også annerledes, og man bruker ofte en slags panfløyter og avkuttede bambusrør av forskjellig lengde som man slår på enden på eller dunker i bakken.
I Fiji drikker man sin yaquona, spiser sin lovo og danser sin meke. Yaquona er det som heter kava i Polynesia - en svakt narkotisk, men lovelig drikk. Lovo er mat som bakes i jordovn, mens meke er ordet for tradisjonell dansing. Dansingen ligner mest på en blanding av polynesisk og melanesisk dans, noe som er naturlig siden Fiji ligger på grensen mellom områdene. Lokal dansing er populært ved høytider og festligheter, vises selvsagt også på hotellene for turistene og på det kulturelle senteret på hovedøya Vitu Levu. I Fiji kan du også se indisk dans og kultur, siden nesten halvparten av befolkningen er av indisk avstamming - og på University of the South Pacific i hovedstaden Suva kan du ofte se dansing fra hele sydhavet, for studentene der kommer fra hele Stillehavsområdet.
Se videoer: Fiji-krigere fremfører meke med popgruppa Black Rose Fiji meke - i Norge!
Dansing har alltid vært en viktig del av livet til folkene i sydhavet. Dessverre så er det slik at påvirkingen helt siden den første kontakten med de hvite har ødelagt en del av den fantastiske kulturen, og mye forandres stadig. Konkurransen fra med videospillere og TV er stadig større og over hele sydhavet lærer dansegruppene seg tamure fordi man tror at det er nettopp det turistene vil se. Og selvsagt så er det enklere å lage skjørt og blomsterkranser av oppstrimlete plastposer enn å behandle palmeblader på en omstendelig tradisjonell måte. Heldigvis finnes det de som forstår at det er viktig å bevare det særegne og opprinnelige, og våkne turister som forstår at tamure fra Tahiti har like lite å gjøre i Papua Ny Guinea som latinsk salsa på Norsk Folkemuseum!

Av Terje Dahl