Mysterie:
Hva var lysene under vannet?
- Skarpt lysende sirkler i havoverflaten, som om noen der nede lyste oppover med gigantiske lommelykter, sier Terje Dahl om sin mystiske opplevelse i Panamabukta. Hva var det han så? Morild, elektrisk ål, alger, ubåter - eller kanskje ufoer?

   - Hva er det der borte?
   Jeg reiste meg opp i cockpiten og speidet mot den mørke horisonten. Skygget med hånden over øynene så parafinlanternen som hang i akterstaget over hodet mitt ikke skulle blende. Stjernene glitret på den klare himmelen og skimret i de slake dønningene. Horisonten var en svak linje langt der ute i den varme tropenatten.
    - Nei, ingenting. Jeg var på nippet til å sette meg ned da jeg så det igjen. Et godt stykke foran baugen var det som om noe glødet i havflaten.
    - Hva pokker…?
    Jeg skrittet opp på cockpitbenken for å se bedre. Coco Loco duvet så sakte i de slake dønningene at jeg ikke behøvde å holde meg fast.
    Et par hundre meter foran oss var det noe som lyste i havet. Et sirkelrundt lys. Ikke noe som fløt på havflaten. Et lys nede i havet, like under overflaten.
    - Hva pokker er det der, Coco Loco?
    Hun svarte ikke, men det gjorde hun aldri. Ikke med ord i alle fall. Coco Loco var en seilbåt. Litt dumt å snakke til en båt, kanskje, men jeg hadde ingen andre å snakke til. Jeg var alene om bord, slik jeg hadde vært det siden kastet loss fra Rådhuskaia i Oslo for nesten ett år siden. Jo da, jeg var på jordomseiling alene, seilte i en båt som var litt større enn de robåtene man brukte på Mjøsa. 22-fot. Litt under syv meter er det. Den minste norske til å legge ut de syv hav. Jeg var ikke skamfull for det. Ikke Coco Loco heller, virket det som. Hun hadde klart seg med bravur der langt større båter hadde hatt problemer. Vi var ikke på havet for bevise noe. Vi skulle ikke rundt Kapp Horn for å utfordre skjebnen i stormene der, for å bevise ovenfor oss selv og andre at vi for godt var ferdige med mors pupp. At vi var så jævla tøffe at vi godt kunne dø for å bevise det. Slike ting er litt dumt, syntes vi. Coco Loco og jeg var medvindsseilere, som skulle til sydhavet. Jeg ville tilbake til smilene og menneskene jeg hadde besøkt som turist for tre år siden. Vi hadde seilt over Atlanteren på den tid av året da passaten blåser trygt og godt, så gjennom Panama-kanalen og ut i Stillehavet. Nå var vi der. Lang, langt fra land. En bitteliten prikk midt ute på en enorm havflate, en stjerneklar mørk natt.
   Redd? Nei. Som alltid føltes det trygt og godt om bord i mitt flytende hjem. Jeg følte aldri noen redsel for stormer, ikke noen redsel for at vi skulle bli kjørt i senk av et skip eller en hval. Respekt for naturen og det som beveget seg på havet - javist, men aldri blind redsel. Ikke noen redsel for noe ukjent som lurte i dypet. Ikke noen redsel for spøkelser eller andre mystiske uhyrer som vi lærer oss til ha redsel for fra vi er store nok til å lese Donald Duck. Jeg følte heller ikke noen knugende ensomhetsfølelse over å befinne meg alene i en seilbåt på havet. På tross av at jeg hadde lest at man skulle oppleve den følelsen, at båten var på 22 fot og vi var så langt ute på havet at det var fire dager siden jeg hadde sett land.
    - Hva tror du det lyset der er, Coco Loco?
    Ikke noe svar. Bare en stille klukking av bølger langs skrogsiden hennes og en svak blafring fra seilene som slo hver gang vi sakte rullet over en slak bølgetopp. Det var nesten ikke vind, bare nok til at vi hadde styrefart.
    Det var bare flaks at jeg hadde oppdaget lyset. Vanligvis så lå jeg på køya og sov om natten, og lot vindroret besørge styringen. Søvn må man ha, og det er vanskelig å ankre opp når det er tusen meter hav i under kjølen! Jeg satt i cockpiten fordi kvelden var varm og vakker - og det var ganske tidlig. Dessuten hadde vi hatt besøk av en hval kvelden før. Den hadde kommet svømmende sakte bort til Coco Loco i solned-gangen og nærmest snust nysgjerrig på henne, som om den lurte på hva det var for en rar skapning som beveget seg så sakte gjennom vannet. Morilden som lyste opp rundt kroppen fortalte at hvalen var omtrent like stor som Coco Loco. Det hadde vært en fantastisk opplevelse. Panama-bukten var full av dyreliv og jeg satt der i bare shortsen med en kaffekopp og tittet ut over havet for å se om det var flere hvaler, haier eller delfiner som ville besøke oss.
    - Flere lys, Coco Loco!
    Det første lyset var kommet mye nærmere, og nå kunne jeg se at det ikke var ett lys, men flere! Bak det første lyset var det lys under havflaten mange steder, i ganske stor avstand fra hverandre.
    - Ikke noen hval som vil hilse på deg, dette!
    Nei, det var ikke morild rundt en hvalkropp. Det var runde lys i overflaten, sirkel-runde lys. Det virket som om de hadde en diameter på rundt 10 meter. Ganske sterke lys, men ikke intense. Det første som slo meg var at dette minte meg om den gangen jeg hadde mistet den vanntette lommelykta i havet da jeg skulle fikse skruene på vindroret på vei over Atlanteren. Skruene under vannet hadde løsnet midt på natten og jeg hadde bøyd meg ut for å se hvordan jeg skulle få skrudd dem på plass igjen, da Coco Loco plutselig krenget litt over og jeg mistet lykta i sjøen. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å banne stygt og se hvordan den lysende lykten forsvant nedover i dypet. Hodet på lykta hadde pekt rett opp og det var en lysende sirkel i overflaten helt til lykta var så langt bak oss at jeg ikke kunne se det lenger i bølgene. Den sirkelen var ganske så lik de lysende sirklene jeg så nå, bare mye, mye mindre.
    Jeg sa ikke noe mer. Bare holdt meg fast i akterstaget og så på sirklene som kom nærmere og nærmere, litt til styrbord for oss. Det virket som om de sto helt stille i sjøen. De blinket ikke, gnistret ikke, forandret ikke farge. Gulehvite lys i et mørkeblått hav.
    Jeg så snart at vi ikke ville seile blant lysene hvis jeg ikke forandret kurs.
    Skulle jeg gjøre det?
    Sakte, sakte passerte lysene oss på styrbord side, omtrent femti meter unna oss. Jo, lysene hadde nok en diameter på rundt 10 meter, alle sammen. De måtte være omtrent 15 stykker av dem, og det virket som om de dannet en slags uryddig formasjon med omtent 10-20 meters avstand mellom seg.
    Jeg snudde på hodet og så hvordan lysene forsvant bak oss, fortsatt like sterke, fortsatt like runde, fortsatt like mange.
    Så var vi for langt unna, havflaten var tom og mørk rundt oss, bare de skimrende stjernene blinket tilbake til de oppe på himmelen.
    Jeg satte meg ned på cockpitbenken og tok en slurk av den lunkne kaffen.
    - Det der vet ikke jeg hva var for noe, Coco Loco, men noe var det!

Siden har jeg mange ganger lurt på hva det var jeg så. Det er helt klart at det ikke var morild eller fisk som glimtet i stjernelyset. Klumper med selvlysende alger, elektrisk ål, annen fisk med lysende antenner? Tvilsomt. Riktignok var det et enormt dyreliv i sjøen og vi var på vei til Galápagosøyene hvor dyrelivet skulle være enda mer fantastisk, men lys med en ti meters diameter? Det var rett og slett som om noen lyste opp mot overflaten med gigantiske lommelykter!
    Jeg har holdt en god del foredrag om min seilas og mine andre sydhavseventyr, og alltid spør jeg om noen har en forklaring. En seiler sa hadde sett lys i havet ved Bahamaøyene, men hadde ingen forklaring. En annen sa at Thor Heyerdahl hadde sett lys i havet da han seilte i Kon Tiki, men det har jeg ikke funnet noen steder i boka.
    Det eneste jeg har funnet ut om lys i havet er de lysene som skal kunne finnes i det såkalte Bermuda-trianglet:
    Allerede i 1492 skal Columbus ha rapportert om et mystisk skinn fra dypet som lyste opp vannet i Golfstrømmen like ved Bermuda-trianglet. Nålevende Richard Winer fra Florida sier han opplevde en stor glødende masse under vannflaten like ved Bimini-øya i det såkalte Bermuda-trianglet. Lyset holdt samme kurs og fart som båten, som gjorde 15 knop. Vannet var stille og klart og han kunne snart se to diskosformete gjenstander som "svevde" like under overflate. De kom nærmere båten og stoppet så helt tett inntil Winers båt. Skivene hadde en diameter på 8-10 meter. - De andre sov under dekk og merket ingenting, så jeg var alene med min frykt da jeg plutselig så et skyggelignende skip gli opp av vannet på babord side, sier Winer og forteller at han løp ned i kahytten og vekte de andre. Alle merket at båten hadde stoppet og fryktet brann i motoren. Da de kom seg på dekk var det ingenting å se. Det skal også finnes mange rapporter fra mennesker som har sett såkalte ufoer (eller usoer - Unidentified Submarine Objects) i Bermuda-trianglet. De skal både ha landet i havet og tatt av fra det - og kjørt under overflaten i rasende fart. De amerikanske astronautene i Apollo 12 rapporterte om, og tok bilder av, lys i havet ved Bahamaøyene.

Jeg har opplevd tre saker i mitt liv som jeg ikke kan forklare, og som jeg av og til tenker på. Det ene er den mystiske ruinbyen Nan Madol på øya Pohnpei i Mikronesia, den andre er den perioden da min mor kunne forutsi når mennesker vi kjente døde - og den siste er lysene i havet i Panama-bukta.
Jeg skulle ønske jeg kunne få en forklaring på dem alle tre.

Av Terje Dahl

 Sydhav på nettet
Terje Dahl