Pungapen - de innfødtes favorittmat
- VÆR SÅ SNILL, IKKE DREP MEG!
Mennesket er pungapens verste fiende. Som så mange andre dyr har den måttet lide for sin fine pels. Og siden kjøttet er ettertraktet som mat i tillegg, er pungapen utryddingstruet der de fortsatt finnes, blant annet på Papua Ny Guinea.

Tekst og foto: Terje Dahl

Hvis du noen gang kommer til Papua Ny Guinea, og tar deg en tur på det lokale markedet, er det sannsynlig at du vil få se på noen kneblete og bakbundne dyr. Mellom bananklaser og betelnøtter ligger de hjelpeløse på bakken og titter opp på deg med bedende øyne. Du vil ikke ha noen som helst problemer med å tyde den beskjeden de prøver å overbringe deg: "Vær så snill og slipp meg fri!"
    Pungapene, eller cucusene som dyrene helst kalles, tilhører samme slekt som kenguruene og de flygende ekornene. Det er kanskje vanskelig å forstå at dyr som hopper rundt på bakken, klatrer i trærne og svever gjennom lufta har noe til felles, men det har de: Pungen.
    På magen har alle pungdyrene en hudfold som fungerer som en slags vogge og "barnevogn". Straks ungen er født plasserer moren det forsvarsløse kreket i pungen hvor det kan leve trygt til det er stort nok til å klare seg på egenhånd.
    En gang i fortiden fantes pungapene over størstedelen av jorden, men de ble etter hvert utkonkurrert av de høyere utviklede pattedyrene. I våre dager er mennesket pungapenes verste fiende. Som så mange andre dyr har også pungapene måttet lide for sin fine pels, og siden kjøttet er ettertraktet som mat i tillegg, er pungapene i dag utryddingstruet de fleste steder hvor de fortsatt finnes.

Det er i første rekke i den sørøstlige delen av Papua Ny Guinea og på øyene ned mot Australia at du kan støte på de merkelige cuscusene. Det finnes to typer, den østlige cuscusen og den flekkete. En fullvoksen cuscus er en meter lang, hvorav halen utgjør omtrent halvparten av lengden. Pelsen er tett og ullen, med fine tegninger. Også halen er pelskledd, men på undersiden er den tynneste delen dekket av noen. hornaktige skjell som gjør halen egnet som griperedskap.
    Dette gjør cuscusen godt tilpasset sitt miljø, for den lever oppe i trærne og trenger ofte å ha hender og føtter fri til andre gjøremål enn å holde seg fast. Må den bevege seg fra et tre til et annet, er turtusen langsom og klossete. Den trives best når den henger med hodet ned og stapper i seg mat.
    Om dagen skjuler pungapene seg så godt de kan mellom greinene, først i turmørket blir det liv i dem. Og det er nå de uskyldige øynene kommer til sin rett. De er så store at dyret kan finne fram til maten selv om tropemørket har senket seg.
    - Du må aldri tenke på cuscusen som annet enn god mat, sa en flintskallet kone med tatovert ansikt til meg da jeg sto på markedet i tettstedet Lorengau og syntes synd på de hjelpeløse stakkarne. I munnen hadde de en pinne og beina var surret sammen med solid bast.
    - De er dessuten ikke så uskyldige som øynene gir uttrykk for. De er noen griske rakkere som herjer i grønnsak- og frukthagene. Kona var vant til at besøkende hvite syntes synd på dyrene, og kunne fortelle om en fredskorpsarbeider som hver eneste dag kjøpte en turtur som han slapp ut i skogen. Hun ristet på hodet, lo og sa at de hadde solgt ham det samme dyret flere ganger.
    Særlig vanskelig å fange er pungapene ikke, siden de er så langsomme i sine bevegelser. De innfødte klatrer lettvint opp i trærne både dag og natt for å finne delikatessen. Om dagen gjelder det å finne ut hvor de har gjemt seg, og om natten lyser man oftest opp i frukttrærne med en lommelykt.
    Cuscusene har skarpe tenner og klør og det er årsaken til at de blir bastet og bundet etter alle kunstens regler. Unger som fanges, plasseres oftest i et lite rundt bur av kokosnøttrep, slik at de kan selges til oppfeting av de ivrigste gourmetene. Som regel selges pungapene levende, men røkte og stekte cuscus kan av og til også finnes på markedet sammen med tilberedt fisk og blekksprut.
    Vel, du slipper jo å se de bedende øynene, men særlig appetittlige ser de ikke ut. Dyrene er kløvd i to, fra snute til den krøllete halespissen. "Nambawan kai-kai!", sier de innfødte på pidgin-engelsk og slikker seg rundt leppene. "Dette er favorittmat nummer én! "