Terje Dahl dykker blant haiene i Kiribati:
- Kom ombord, sa han og så helt vettskremt ut...
Da jeg seilte rundt fra øy til øy i Coco Loco, var jeg i vannet minst en gang om dagen, men nå var det ikke så ofte jeg fikk meg en svømmetur. Det var så grunt i lagunen ved Marisino’s hus at ved lavvann var det minst et steinkast ut til vannkanten. Ved høyvann fikk jeg jo en meter vann under baken, men den litt gjørmete sandbunnen gjorde vannet grumsete, og jeg liker å ha klart vann og god sikt gjennom dykkermasken for å se om jeg kan finne noe spennende.
    For å få en skikkelig dukkert i krystallklart vann måtte jeg helt til Ukiangang. Her gjorde øya en avsluttende bukt på seg, slik at havet utenfor den lille landsbyen så godt som alltid lå i le for passatvinden. Andre steder på øya gikk det ikke an å bade på havsiden, det ville være selvmord å kaste seg uti der stillehavsdønningene tordnet mot korallrevet.
    Foruten meg selv var det tre andre hvite på Butaritari; presten Geoff og to amerikanske fredskorpsarbeidere på den katolske kirkens skole. Siden det var den lokale kulturen jeg var mest interessert i var det ikke så ofte jeg snakket med Rick og Meg, men en dag var jeg innom huset deres bak kirken, hadde de besøk av en tysk-amerikansk venn. Laurence het han, en lang, lyslugget kar som ivrig sto på at han så gjerne ville se en livs levende hai.
    - Bli med til Ukiangang, sa jeg, - så skal du få svømme blant dem.
    Laurence var i fyr og flamme, og neste morgen la vi ivei på lånte sykler.
    Tuite hadde gitt meg uttrykkelig beskjed om å sette igjen syklene hos onkelen som var rådmann i Ukianganang, den samme som vi måtte sette igjen videoframviseren hos. Vi fant fram til huset, og der ville de ikke slippe oss ut i vannet før vi hadde spist, drukket kaffe og spilt en slags curonne-brettspill hvor vi knipset brikkene med fingrene. Tilslutt takket vi så mye for gjestfriheten og ifølge med sønnen i huset ruslet vi mellom palmehytter, høner og storøyde unger ned til havet.
    Solen glitret i bølgene helt ute i horisonten, det var ikke land å se. Foran landsbyen skrånet en kritthvit sandstrand ned mot sjøen, og slakke dønninger vasket dovent inn mellom brune korallblokker.
    Vår selvoppnevnte guide pekte på en utriggerkano som lå inne i buskene for å være beskyttet mot solen, og Laurence spurte om han fikk prøve. De satte den lille kanoen på vannet, og en stund padlet imatangen Laurence rundt i bukten før han overlot den uvante farkosten til en som visste hvordan den skulle behandles, og kom bort til meg der jeg satt lent mot en palmestamme.
    - Det var moro, sa han smilende, - men nå vil jeg se hai!
    Jeg fulgte han ned mellom korallblokkene og til den passasjen landsbybeboerne hadde lagt for å ha et sted der de kune trekke kanoene på land. Jeg viste han hvordan jeg spyttet i masken så den ikke skulle dugge, trakk masken ned over ansiktet, bet i snorkelmunnstykket og lot meg gi uti.
    Straks ørene var under vann forsvant lyden av vinden i palmene og bruset av bølgene, og verden rundt meg var taus. Det var forfriskende å komme vekk fra de altfor varme dukkertene i lagunen. Her, hvor havet sto rett inn, holdt vannet "bare" 28-29 grader. Lengst inn, hvor bølgene skylte inn og ut av den smale passasjen, var vannet litt grumsete, men etter et par svømmetak var jeg ute i klarere vann. Det var bare en meter vann under meg, og jeg så at bunnen skrånte sakte nedover og utover til den forsvant i et blått mørke. En bunn av runde småstein og flekker av hvit sand. Jeg løftet hodet ut av vannet og gjorde tegn til Laurence at han skulle følge etter.
    - Det er ikke noe interessant å se akkurat her, sa jeg da jeg fikk spyttet ut av munnstykket, - la oss svømme litt bortover langs land.
    Laurence nikket som tegn på at han forsto, og jeg dykket ned i min tause verden igjen. Jeg svømte et stykke langs de nakne korallblokkene som lå i strandkanten, helt til steinene ble avløst av et smalt korallrev som dannet en brådyp kant, et par meter dyp, nedover mot bunnen. Her var det bedre. Den kjedelige brunhvite fargen ble brutt av levende koraller i forskjellige farger, sjøanemoner og svinsende fisker. Solstrålene som fant veien ned gjennom det klare vannet danset over koraller som så ut som reinsdyrhorn med selvlysende blå takker og glimtet gjennom lysebrunt sjøgress som svaiet sakte fra side til side i takt med dønningene. Gule korallblokker som mest minte om enorme hjerner vokste opp fra bunnen, kranset av lyseblå småfisker.
    Revet jeg svømte langs lente seg her og der ut over dypere vann og dannet en eventyrverden av klipper og huler. Sakte svømte jeg framover, rundet den ene korallblokken etter den andre og vinket til flokker av store fisk som skyndsomt trakk seg ut på dypere vann. Jeg ble, som alltid, så fascinert av alt jeg så at jeg glemte at det var hai vi var der for å se. Helt til en majestetisk skikkelse kom glidende rundt en stor korallblokk foran meg. Her var den! Det var en korallrevhai med sort ryggfinnetipp, regnet som forholdsvis ufarlig for mennesker. Dette så ut til å være et sjeldent stort eksemplar, helt opp mot maksimumslengden på to meter.
    Sakte gled den torpedoformede haien mot meg, den lange halen svingte fra side til side. Jeg kunne se at den holdt øye med meg. Om løven er kongen på landjorden, er haien kongen i vannet, tenkte jeg, se hvor overlegent rolig den svømmer mot meg. Haien tok en sving for å komme mellom meg og land, og jeg tittet tilbake for å forsikre meg om at Laurence fikk sitt ønske oppfylt. Det var ingen bak meg!
    Jeg gikk raskt opp til overflaten og så meg om. Langt ute på dypet, mer enn femti meter unna, så jeg en snorkel som duppet opp og ned i bølgene. Jeg lot hai være hai og svømte så raskt jeg kunne mens jeg ropte av full hals. Tilslutt dukker Laurence opp og kom svømmende mot meg.
    - Hva er det du holder på med, ropte jeg andpustent, - sa jeg ikke at du skulle holde deg i nærheten av meg?
    - Det var ingen hai inne på grunna, svarte han, - så jeg tenkte jeg fikk svømme litt lenger utover.
    - Du er ikke i lagunen nå, jeg ristet oppgitt på hodet. -Der ute kan du komme inn i sterke strømmer, og det er ikke sjelden de innfødte treffer en hvithai der uten når de er ute og fisker. Det er ikke noe rev her om stenger dem ute, og for en sulten pelagisk hai kunne du være en passende middagsbit.
    - Men jeg vi se hai!, sa han sta, - og det er ingen der inne.
    - Det passerte nettopp en mellom meg og korallrevet, sa jeg, - vil du absolutt se en av de store, kan jeg ikke stoppe deg, men selv om det er ytterst sjelden en hai angriper om den ikke føler seg truet, vil ikke jeg ta sjansen, iallfall ikke her.    Småforbannet svømte jeg innover mot land, men oppdaget at Laurence tross alt fulgte etter meg. Det ble stadig grunnere, og da det ikke var mer enn fem meter vann under oss, fikk jeg se noe nede på bunnen.
    - Kom her, så skal du få se hai! Jeg stakk hodet over vannet igjen. - Det ligger noe jeg tror er en ufarlig sandhai på bunnen her.
    Kanoen med vår lokale ledsager hadde kommet padlende bort til oss da han så meg svømme utover, og nå spurte jeg om det fantes den slags hai her som har for vane å stå stille på bunnen.
    - Mange av dem her, sa han, - og de er helt ufarlige.
    - La oss dykke og ta en titt, sa Laurence ivrig, og jeg nikket for å vise at jeg var enig.
    Vi dro pusten og dykker ned mot haien som fremdeles lå helt urørlig på bunnen. Den var gråbrun og litt over to meter lang, og virket omtrent like farlig som en dau sild. Jeg hadde tenkt å skremme den opp for at Laurence skulle få se den i bevegelse, men da jeg var omtrent en meter fra den dreide jeg unna. Dette liknet ikke noen sandhai.
    Jeg gjorde tegn til Laurence at vi fikk komme oss unna. Og heldigvis så jeg at han satte kurs mot overflaten.
    - Jeg tror du får ta en titt på den karen der nede, sa jeg til ledsageren i kanoen og vrengte av meg masken. - Han er litt for stor til å være en sandhai, og han ser annerledes ut også.
    Den unge gutten trædde på seg min maske og veltet deg over bord. Det varte ikke lenge før han kom opp igjen og klatret lynraskt opp i kanoen.
    - Kom ombord, sa han og så helt vettskremt ut, - den sorten hai har jeg aldri sett før!
    - Kanoen er for liten for oss alle tre, sa jeg adskillig roligere enn jeg følte meg. - Vi får heller holde oss tett inntil den inn mot land. Når haien ikke har angrepet oss ennå, er det vel tvilsomt om den gjør det hvis vi bare fjerner oss.
   Sakte svømte vi ved siden av kanoen. Laurence prøvde å si at den haien så helt ufarlig ut, men da han så ansiktsuttrykkene våre, tidde han. Jeg regnet med at vi kunne være trygge, men filmer som Haisommer både I og II spøkte i hodet på meg helt til vi hadde fast grunn under føttene.
    Vi dro kanoen opp, og det virket som om Laurence hadde fått nok av hai for en stund han også. Vi skylte oss med ferskvann fra en regnvannstønne ved huset og hev oss på syklene.
    - La oss stoppe ved biblioteket, sa jeg da vi nådde landsbyen, - det kan jo hende at Tuite har en bok om haier.
    Det hadde han, og vi bladde langsomt fra side til side.
    - Der er den! sa vi samtidig og pekte på bildet av en hai.
    Bred kropp, butt hode, lang hale og digre bukfinner. Jo, det var ingen tvil. En nurse-hai. -
   - Nurse-haien er en menneskeeter, sto det.
    Vi så langt på hverandre.
    - Nurse-haien er den av Australias haier som har flest sikre rapporter om angrep på mennesker.
    - Jeg kan ikke fatte det, sa Laurence og leste videre, - men selv om den ser aldri så harmløs ut der den ligger på bunnen, er det absolutt best å la den være i fred og svømme en annen vei. Det finnes historier om folk som har dykket ned til den, dyttet til den, ja til og med forsøkt å ri på den - med fatalt resultat.

av Terje Dahl, fra boken "Paradiset Jeg Fant"

For å komme til faktasiden om haier - klikk her.
For å komme til debattsiden om haier - klikk her

 Sydhav på nettet
Terje Dahl