Terje Dahl besøkte de fantastiske øyene i sin lille seilbåt Coco Loco, kom i nærkontakt med det fantastiske dyrelivet og hilste på norske immigranter:

GALAPAGOS
- DE FORHEKSEDE ØYER
I seilskutenes dager ble Galapagos kalt "de forheksede øyer". Sjøfarerne mente at øyene flyttet på seg om natten.
    Jeg fikk selv erfare hvordan myten kan ha oppstått. Den tjuende dagen etter at jeg la ut fra Panama var jeg ifølge solobservasjonene så nær land at nærmeste øy skulle være i sikte. Ingen øy var å se. Jeg stod opp flere ganger i løpet av natten og lyttet til radiopeileren. Retningen til radiofyret på øya San Cristobal forandret seg kraftig i løpet av et par timer. Jeg måtte være like ved land! Kunne ikke se noe i mørket, men forandret kursen. Godt var det, for da dagslyset kom, oppdaget jeg at jeg seilte langsmed øya, bare noen få hundre meter fra land!
    Årsaken til at jeg ikke hadde sett øya kvelden før var et vulkanutbrudd. Øya var dekket av skyer fra utbruddet.
- Flytt den, sa Torkild
Jeg hadde lest at havnekapteinen på San Cristobal ikke var særlig glad i besøkende seilere, så jeg brukte opp de siste bensindråpene til å nå øya Santa Cruz. Og fikk en storartet velkomst i solnedgangen. Omtrent 50 meter foran baugen hoppet en manta i været. Den gigantiske djevelrokken hadde et "vingespenn" på over 2 meter og plasket ned igjen så kveldssola glitret i sjøspruten. Velkommen, Terje!
    Torkild dukket opp morgenen etter. Han hadde seilt fra Panama fem dager etter meg, men var heldigere med vind og strøm.
    Galapagos har fått navn etter de digre landskilpaddene, og vi bestemte oss for å dra på skilpaddejakt. I hovedgaten hopper vi opp på et lasteplan - øyenes vanligste form for buss. Vi humper en halvtime på støvete grusvei, "bussen" stanser, og vi leier hester med tresaler, og tau som bissel. Etter noen timers langsom skrittgang, stopper Torkild sitt magre øk.
    - Vi kommer ikke videre, en skilpadde sperrer veien! utbryter han.
    - Flytt den, foreslår jeg. Torkild ser rart på meg og viker hesten ut i det høye sivet ved siden av stien.
    - Prøv du, sier Torkild og peker. Ingen tvil om at den krabaten sperret stien, den var over halvmeteren høy! Og hveser som besatt over forstyrrelsen.
    Jeg hopper av hesten og skyter løs - med kameraet.
    I løpet av de neste timene ser vi over femten skilpadder, mange av dem over hundre år gamle. Den største hadde forøvrig en sprekk i skjoldet der en liten plante hadde begynt å spire. Så hvem vet, om noen år har den kanskje et appelsintre på ryggen?
Lekte med sjøløvene
Immigrasjonsmyndighetene gir oss bare tre dagers oppholdstillatelse for hver av de to hovedøyene, og sammen setter Coco Loco og Mot kursen mot den ubebodde øya Santa Fe. Torkild har gjester om bord , han hadde hatt med franske Cathrine og Bernard fra Panama.
    Vi når fram til Santa Fe i solnedgangen og kaster anker i en liten bukt. Mørket senker seg, og vi blir sittende som trollbundet i cockpiten på Mot. På land står kaktustrærne som svarte silhuetter mot den rødmende himmelen. Over oss glitrer et mylder av stjerner, og gjennom det krystallklare havet svømmer rokker i jobb. I formasjoner. Rundt oss hører vi lyder, de ligner hundebjeff, sauebreking og gammelmannshoste.
    Vi speider inn mot de lave klippene som kranser bukta, og ser hvem som lager lydene. Sjøløver i hundretall! Månelyset blinker i de våte pelsene når de krabber på land etter en dukkert.
    Neste morgen blir vi vekket av at en nederlandsk turistguide banker i driver d skrogsiden. Han spør om vi vil være med hans gruppe på land, det er nemlig ikke tillatt å rusle rundt uten offisiell guide. Vi får på oss klærne i en fart, og blir en del av reiseselskapet. Turistbåten kjører inn mot den hvite sandstranden og lander midt i en gruppe av sjøløver. Rundt femti ligger og dovner seg i sola. Ruller seg rundt i sanden og klapper med luffene. Vi får beskjed om ikke å røre dem, og holde oss langt unna sjøløvehannen. Vi kan gå helt bort til sjøløvene uten at de blir redde. Det er fristende å klappe en av de silkemyke ungene, men vi får nøye oss med å se på.
    Etter å ha beundret sjøløvene går vi innover land, og klatrer opp en bratt fjellskråning. De franske turistene puster og peser, ja selv rutinerte jordomseilere føler heten trykkende. Oppe på et platå får vi se det vi er på jakt etter. I det tornebevokste krattet oppdager vi flere landiguaner. De ser ut som forvokste firfisler eller forminskede dinosaurer der de beveger seg overlegent omkring. Jeg speider rundt meg etter skilpadder, men får forklart at på Santa Fe er det ingen igjen. De ble utryddet av menneskene for over hundre år siden, den gang de vanligvis ble kokt til olje, eller brukt som levende proviant på seilskutene. Skilpaddene er historie, men fremdeles finnes bevis for at de har bodd på øya. Fremdeles står de svære kaktustrærne som bare vokser der skilpaddene lever. Vi beundrer de merkelige vekstene, og ser at Galapagos største kaktustre, og dermed også verdens største, har veltet over ende. Guiden mener at høy alder er årsaken.
    Etter omvisningen forsvinner turistbåten. Vi hopper i vannet og svømmer bort til noen klipper der en flokk sjøløver boltrer seg. Og vi får være med på leken! Med elegante, nesten dansende bevegelser, omringer sjøløvene oss. Vi kaster oss inn i dansen, holder pusten og forsøker å etterligne sjøløvenes grasiøse saltoer under vannet. Sjøløvene synes nok vi er noen merkelige skapninger, og glaner nysgjerrig inn i dykkermaskene våre!
Norsk på Pampa Mia
Etter å ha sneket oss til tre dager på iguanenes og sjøløvenes øy, seiler vi over til San Cristobal, og vi besøker den "norske" gården Pampa Mia. Der bor søstrene Kari og Snefrid Guldberg, som emigrerte fra Norge i 1926. Kari giftet seg med øyas rikeste mann, og etter skilsmisse for noen år siden har hun eid om trent halve øya. De to søstrene lever langt fra noe latmannsliv, der de driver den lille gården alene. Kari var en tur på sykehuset i Equador, og Snefrid var alene hjemme. Hun var over 80 år, men fortsatt frisk og rask. Nå bad hun oss inn og spurte etter nyheter fra Norge. Selv om hun hadde bodd på øya i nesten 60 år, hadde hun ikke glemt mors målet.
    - Kari og jeg snakker fremdeles norsk med hverandre, sa Snefrid med et glimt i øyet. - Spesielt når vi ikke vil at andre skal forstå oss.
    På veien tilbake fra den karrige gården stoppet vi på en nedlagt sukkerrørsplantasje. Nå vokste det bare bananer og avokadopærer der, og vi fikk lov å ta med oss så mye vi klarte å bære.

Neste dag våknet Torkild opp med feber, og etter å ha besøkt lege, fikk han oppholdstillatelse i tre dager til. For meg var det ingen bønn. Jeg måtte reise på dagen.

Fra boken "Det Siste pardis" av Terje Dahl. Lese mer fra boken? Klikk her.
For å lese mer om søstrene Guldberg og andre nordmenn i sydhavet, klikk her.
For å få tilbud på reise til Galapagosøyene eller lære mer om billettpriser og opphold i sydhavet, klikk her.

 Sydhav på nettet
Terje Dahl