Seilasen i Coco Loco
Coco Loco er den minste norske båten som har lagt ut på en jordomseiling. En Maxi 68, 6 meter og åtti centimeter lang/kort, kjøpt i Sverige to måneder før avreisen i 1983. Min eneste erfaring med seiling var i en Optimist- jolle i ti-årsalderen. "Klin kokos, i den lille båten vil du forlise før du når Danmark", var de fleste kommentarene. Etter to orkaner og fire tropiske stormer hadde Coco Loco bevist at det ikke er størrelsen det kom mer en på, mitt lille hjem klarte seg med glans der langt større båter måtte melde pass! Jeg seilte alene. Startet i Oslo, og etter en periode på Kanariøyene for å vente på rette sesongen seilte jeg over Atlanter’n. Gjennom Panamakanalen og så bar det fra øyrike til øyrike: Tuamotuøyene, Tahiti, Cookøyene, American Samoa, Western Samoa, Tuvalu, Kiribati, Marshaløyene, Federated States of Mikronesia, Papua Ny Guinea og Salomonøyene, hvor Coco Loco ble pårent langs en brygge, fire og et halvt år etter at vi kastet loss fra Rådhuskaia i Oslo!
For noen eventyr jeg fikk være med på de årene, opplevelser som svært få hvite har vært med på!! Dykke etter perlemuslinger, fange havskilpadder, svømme blant haier, danse med hofterullende vahiner på Tahiti, seile utriggerkano, danse te kamei for 600 gapskrattende innfødte i Kiribati, bite ihjel blekksprut med tennene, spise hund, finne gigantmuslinger, bli adoptert på en øy hvor jentene kun gikk i ledeklede, være med de siste sydhavsnavigatørene i havgående kanoer, bli vekket opp med kniv på strupen i Papua Ny Guinea, lete etter flaggermus i dryppsteinshuler, få båten full av Ponapes ville jenter, utforske de mystiske ruinene Nan Madol, være ombord i Rainbow Warrior før den ble senket, klatre i palmene etter drikkenøtter osv. osv.
Atoll-livet som en moderne Robinson
Etter at Coco Loco ble ødelagt i Salomonøyene ble det en kort tur til Norge for å gi ut en bok om eventyrseilasen, og hilse på familie og venner. Etter noen hutrende måneder med lange underbukser var jeg på vei sydover igjen, denne gang med fly. I Tuvalu traff jeg Emma Toematagi... Vel, den innbarkete ungkaren fridde etter å ha kjent Emma "Siste Vind" en uke, og det uten engang å ha gitt henne et kyss på kinnet (og uten å vite at hun var høvdingdatter)! Det ble en måneds bryllupsfest, med brudgom i gresskjørt og blomsterkrans, og så besluttet vi at vi skulle bygge vårt hjem på den ubebodde koralløya Motuloa. Tre kilometer over lagunen fra nærmeste landsby, et døgns seilas med skip fra nærmeste flyplass, i verdens fjerde minste rike. 9000 mennesker fordelt på 9 atoller med et samlet landareal på 26 kvadratkilometer! Hvordan vi klarte å bygge oss et hjem et sted hvor det ikke fantes materialer å få kjøpt? Vel, vi fikk bygget oss et hus i lokale materialer. Det vil si: Det ble et stort hovedhus, en kjøkkenhytte, et uthus og en gjestehytte. Helt i vannkanten under palmene. Hvor fant vi noe å spise på en øy hvor frysedisk og kneipbrød var ukjente begreper?
Det ble å finne fram fiskesnøret – hver dag. Pluss å samle krabber og annen sjømat på korallrevet ved lavvann. Vi dyrket også grønsaker. Og etter hvert ble det griser, høner og ender. Pluss hunden Bonnie og katta Mossomosso. Hva gjorde vi om kveldene når det verken fantes TV, aviser eller ukeblader? Etter bad i lagunen og ferskvannsdusj var det å lage mat på kjøkkenbålet. Spise i fronten av huset, sittende på myke matter. Skravle litt, spille kort og høre på radioen. Når den sluttet å sende med nasjonalsangen som siste innslag klokka ni var det å legge seg. Og så opp med sola.
Verdens første klimaflyktning
"Snart kommer digre bølger til å skylle over øyene. Vi vil prøve å klatre opp i palmene, men så drukner vi. Det er ikke så farlig for meg, jeg er gammel nå, men barna skulle få leve!"
Ordene kom i fra svigermor Fakalei etter at vi hadde hatt tre orkaner etter hverandre rundt juletider det femte året vårt på Motuloa. Tre orkaner i stillebeltet under ekvator hvor man ifølge fysiske lover ikke skal kunne ha orkaner!
Alle øyene i det riket vi hadde slått oss ned var panneflate koralløyer, med en høyde på rundt to meter over havflaten - ved lavvann. Dessuten, havet hadde allerede startet å stige på grunn av den termiske utvidelsen av et varmere hav, en følge av drivhuseffekten.
Vi hadde en datter på fire år. Vi reiste fra hjemmet vi hadde bygget opp og elsket.
Vi var heldige som hadde overlevde orkanene. Hadde vinden dreid slik de annonserte på radioen ville bølgene, som allerede fosset rundt huset vårt, skylt oss alle tre på havet. Hadde ikke Emma, stående ute i vannet på pynten vår, klart å få tak i hånden min da jeg kom tilbake med forsyninger - og orkanen kom brått tilbake - ville jeg og den lille jolla blitt presset ut på Stillehavet.
Vi flyttet til Norge. I 1995, og ordet ”klimaflyktning” kom inn i det norske språket etter at media omtalte oss som verdens første klimaflyktninger. Jeg fikk skriftelig beskjed fra Språkrådet at ordet var tatt inn på grunn av meg.
Klimaaksjoner
Vi flyttet fra Tuvalu, men de andre var jo igjen. Jeg kunne ikke bare puste lettet over å være trygg, men gjøre alt jeg kunne for å opplyse om de skadelige klimaendringene. Den største egne aksjonen var nok det jeg kalte ”Kongeaksjonen. I 1995, året da vi måtte flytte til Norge, skrev jeg brev til Kongen, hvor jeg oppfordret han til å henstille til regjeringen om å
begrense norsk oljeutvinning. Det var pressekonferanse hvor miljøvernorganisasjonene var tilstede, hvoretter min datter Sonia fysisk leverte brevet til slottet. En annen interessant aksjon var da jeg i 1997 prøvde å få Verdikommisjonen til å godkjenne en arbeidsgruppe som skulle se på klimaendringenes sjel og mekanikker. Arne Næss, Thor Heyerdahl, Erik Solheim, Kåre Willoch og en rekke andre tunge personer var interessert i å være med, men Verdikommisjonen sa nei (!). Jeg har også holdt mange seminar på norske folkehøyskoler – med utgangspunkt i mitt sydhavseventyr som fikk en slik trist slutt, for så å gå over i opplysning og debatt om klimaendringene. Jeg prøvde også å utfordre regjeringen med henvendelser og internettaksjoner, og har også vært med på noen aksjoner miljøvernorganisasjonene har holdt, gjerne som innleder eller støttespiller. Jeg jobbet også i flere år for å lage en tv-dokumentar om klimaendringene basert på brevet til Kongen, og fikk til og med støtte fra Framtiden I Våre Hender til å ta med en filmfotograf til Tuvalu. Dessverre viste det seg at fotografen var så dårlig at omtrent ikke noe av det han filmet kunne brukes. Etter at NRK i lang tid bløffet med at de skulle hjelpe meg å lage filmen ferdig gjorde jeg et forsøk selv. Den ble ikke god nok til å få den på tv-skjermene, men jeg har laget en kortversjon som ligger på Youtube. http://www.youtube.com/watch?v=Rdr1YDrgqB4
I fjor prøve jeg å lansere en ny aksjon: Prometheus Prosjektet. Det var en gjenopptagelse av ideen med Verdikommisjonen, men nå ville jeg lage arbeidsgruppen nettbasert: ”Vi må finne ut hvorfor vi ikke gjør noe for å stoppe den globale oppvarmingen! Hvem eller hva er det som lurer oss?” http://www.sydhav.no/terje/prometheus.htm Manglende respons gjorde at prosjektet ble lagt på is – dessverre. Fikk svar fra biskop Per Oskar Kjølaas:
"Jeg er enig med deg i at dette er et av de største moralske og politiske spørsmål vi står overfor i vår tid.".
Klimanytt
For å opplyse flest mulig om de skadelige klimaendringene startet jeg min egen internettavis Klimanytt i år 2000, hvor jeg hver dag legger ut nyhetene fra avisene (på nettet) når det gjelder klimaendringene og klimapolitikk. Her skriver jeg også av og til kronikker, gjerne utfordrende sådan (har hatt noen kamper mot norske regjeringer). Frivillig, uten et øre i vederlag (bruker jo noe tid hver eneste dag). http://www.sydhav.no/terje/klima.htm
Sydhav.no
Da vi kom til Norge startet jeg å jobbe som oversetter av tegnefilmer for dubbing fra engelsk til norsk (klarte ikke å komme tilbake til reklamebransjen hvor jeg hadde jobbet i mange år som tekstforfatter før jeg forsvant ut på havet i Coco Loco). Legen min oppdaget at jeg hadde en nakkeskade og sendte meg til behandling – som gikk helt feil. Jeg kunne ikke lenger jobbe som jeg hadde gjort – og til slutt ble jeg uføretrygdet. Under behandling og attføring fikk jeg støtte til å starte mitt internettmagasin Sydhav, som jeg fortsatt redigerer. Det går nå i sakte tempo, med oppgraderinger hver fjortende dag i stedet for helt nye utgaver hver uke som målet var. Men det er veldig givende å jobbe med sydhavsstoff (se for eksempel spennende artikler om statuene på Påskeøya), så jeg holder det gående – og svelger noen dispril når nakken blir for ille.
http://www.sydhav.no/
Media
Det har jo blitt en del i media på grunn av min soleseilas til Stillehavet og livet på en ubebodd sydhavsøy. I aviser, ukeblad, radio og tv. De to artigste tv-opptredenene var nok Tande På Programmet under et Norgesbesøk i 1992 (med sydhavsmat og blomsterkrans til Tande P) og Sveip, i 1996 tror jeg, da sang jeg på direkten med datteren på fanget mens mine bordtennisvenner var sydhavskor i lendeklær! Dessverre har det blitt mest i underholdningsøyemed, men jeg har også vært med på klimadebatt og nyhetsstoff fra sydhavet. I de seinere årene har det vært noen artige innslag på radio P3’s ”Banden” (Osenbanden), med krokodillehistorier og egen klimasang!
Spennende saker
Jeg syntes jeg er heldig som får lov til å skrive spennende artikler om sydhavet, og det har brakt meg inn i et sidespor som er helt utrolig! Det startet med en artikkel om sydhavets statuer, som de på Påskeøya og Marquesasøyene: Jeg oppdaget at de ofte hadde seks fingre. Merkelig – og enda mer merkelig ble det da jeg oppdaget at dette gjaldt gamle statuer over hele verden! Veldig ofte dreide det seg om guder eller sønner som gudene hadde fått men menneskene, og de var også kjemper. Jo mer jeg satte meg inn i stoffet jo mer forundret ble jeg over at vi ikke har hørt om dette fenomenet – det kunne virke som en del av menneskenes forhistorie er skjult for oss! For å få tilbakemeldinger fra folk verden rundt laget jeg to nettesider: En om kjemper og en om seks fingre. Og tro det eller ei: jeg har fått bekreftet fra et museum i USA at det har hodeskallen etter en kjempe der! Pluss at jeg har funnet flere og flere bevis for at kjemper faktisk kan ha eksistert – det er ikke bare eventyr! Skremmende var det å få to advarsler fra en arkeolog at mine undersøkelser kan være farlig – og det underbygger jo de mange påstandene fra frittstående forskere om at det som kalles ”forbidden archeology” (forbudt arkeologi) er reelt og at myndighetene holder sannheten skult for oss. Selvsagt sier mange tradisjonelle arkeologer at dette er tullete konspirasjonsteorier, men det finnes altså bevis for at det de sier ikke finnes – finnes!
www.sydhav.no/giants/giants.htm , www.sydhav.no/sixfingers/sixfingers.htm
Thor Heyerdahl
Jeg har altså i de seinere årene vært veldig opptatt av to saker: Klimaendringene og sydhavets gamle kultur og migrasjonsteorier. Og utrolig nok virker det å henge sammen på et vis: Når jeg gjør undersøkelser om sydhavet dukker klimaendringer ofte opp og omvendt.
Thor Heyerdahl spurte meg om vi mennesker kan ha ødelagt levevilkårene på kloden vår før, at vi kan ha utryddet oss selv til nesten siste mann. En ganske så kontroversiell tanke, for å si det mildt, men gjennom mine undersøkelser hadde jeg jo allerede oppdaget at det var noe som ikke stemte med vår forhistorie slik vi har lært den på skolen. Så jeg har prøvd å finne svaret – og det har medført at jeg nå ligger ganske langt framme når det gjelder "forbudt arkeologi", selv om det begynner å bli ganske mange som tør å stille utfordrende spørsmål (som også Thor Heyerdahl gjorde det – og det er først i dag man begynner å få bevis for at mange av hans teorier holder mål). Jeg er vel den eneste i Norge som på et vi følger i Thor Heyerdahl spor når det gjaldt hans siste arbeider, og jeg mener nå at Heyerdahls spørsmål til meg absolutt er på sin plass. Jeg holder nå på med en bok om dette. Konklusjonene er ikke klare enda, men det kan tyde på at vi faktisk har hatt katastrofer (som syndefloden) som har utslettet menneskeraser og at disse selv var skyld i at de fant sted. Kanskje gjennom bruk av andre former for energi, som var like skadelig for balansen på kloden som vårt uhemmete bruk av fossilt brennstoff.
Townsville
Vi bor i byen Townsville i Queensland, nord i Australia. Tropisk klima, noe som passer veldig bra for nakkeskaden min. Vi kjøpte et gammelt trehus, en Queenslander, som vi pusser opp etter beste evne. Har plantet bambus som levende støv/støyskjerm mot trafikken, pluss bananer og chili-pepper. Et stykke bak huset vårt ligger en liten fjelltopp som heter Castle Hill. Det er et flott utsiktspunkt og et populært mosjonsmål for joggere. Jeg forundret meg over hvor unaturlig den bratte skråningen er på den ene siden. Naturen kan lage de merkeligste formasjoner, men at steinsorten skal kunne forvitre på den måten mener jeg ikke stemmer. Ved å undersøke litt kom jeg i kontakt med en kar som selger måleinstrumenter. Han kunne fortelle meg at han har målt at fjelltoppen har tunneler på kryss og tvers, men at amerikanerne som hadde en stor base her under krigen sprengte vekk og murte igjen alle innganger og åpninger så det er umulig å finne dem. Han viste meg tredimensjonale bilder fra krigens dager som viste masse tunnelåpninger og i samtalens løp kom det fram at han mener at det lokale byrådet skjuler en stor hemmelighet – og at det muligens kan ha noe med gull å gjøre. Siden har det kommet fram at han og en rekke andre personer mener at amerikanerne hadde en base inne i fjellet og at det fortsatt står 300 fat med sennepsgass de er redd kan komme ut i drikkevannet. Byrådet nekter at det er noe inne i fjellet i det hele tatt, selv om det finnes tegninger og vitneutsagn fra folk som var inne i basen under krigen. Selv er jeg ikke så opptatt av baser fra krigens dager, men flere av tunnelene som leder inn i fjellet skal være laget av rød murstein og papirer fra amerikanernes planlegging viser at det var store hulrom inne i fjellet som egnet seg til å lage en base. Noen har våget å spørre om disse tunnelene kan ha vært laget før den hvite mann kom hit (amerikanerne brukte ikke rød murstein, men betong) og da er jo spørsmålet hvem det var. En eldre kar som mener å ha masse bevis for at de gamle egypterne seilte helt til Australia, viser blant annet til rester etter store dagbrudd for edle metaller og en stor steinbrygge laget av slagg et stykke sør for oss. Pluss rester etter pyramider, hieroglyfer risset inn i fjell og eldgamle statuer av egyptiske guder. Heyerdahl mente jo at det har vært langt større ferdsel på havet i riktig gamle dager enn de fleste arkeologene tror i dag, og en gammel mumie fra Peru med mumifisert med sevje fra et tre som kun gror i Papua Ny Guinea kan være gjennombruddet (kalt The Screamer).
Synging og video
Jeg har alltid vært interessert i musikk, og var faktisk den første til å lage en kassett med sanger på tuvaluansk – gamle engelsk popsanger oversatt og gjort om til reggae. Jeg har nå et lite hjemmestudio her i huset, og har spilt inn cd’er av to av mine venner. Jeg har også laget to musikkvideoer med klimaendringene som budskap, en på engelsk og en på norsk – begge ligger på YouTube. http://www.youtube.com/watch?v=tH1djPhTpNQ , http://www.youtube.com/watch?v=BJEUoBzHt9U Jeg har dessverre ikke så mye tid til sang og musikk som jeg kunne tenke meg, men prøver å gå på karaoke sånn hver fjortende dag, pluss synge med band på Country Music Jam en gang i måneden.
Bordtennis
Jeg var en gang i tiden pytt og panne i norsk bordtennis (mannen bak Norges første bordtennishall og treneren til Tone Folkeson og Pål Guttormsen). Jeg var også trener på landslagsnivå, og et år var jeg landslagstrener for Fiji. I fjor, 2008, jul skiftet min sønn på nå 11 år fra tennis til bordtennis fordi det regnet så lenge, og da klarte de å lure meg tilbake som trener, for klubben her i byen. Dessverre så er man mer interessert i den sosial delen for de godt voksne enn å hjelpe unge gutter og jenter inn i sporten, så det tar jo vekk en del av lysten.
Hva mer?
Jeg her helt sikkert glemt noe av det jeg driver med, men som du forstår så er jeg i farta. Jeg har sagt at jeg skal lære så lenge jeg lever – og føler at jeg lærer noe nytt hver dag. Jeg tror nok at å finne svar på Thor Heyerdahls spørsmål er det viktigste jeg kan gjøre, men føler at tiden er i ferd med å renne ut. G20-møtet i fjor gjorde det klart at penger er viktigere for verdens ledere enn klima, og møtet i København bare understreket at man har gitt opp. Vi må nok forberede oss på en klimakatastrofe som kan komme fortere enn noen tør si høyt. Men jeg har ikke lov til å gi opp!
Terje