"Ikke se på kvinnene, du vil få en kniv i ryggen!", var rådet jeg fikk da jeg satte kurs for dette lite besøkte riket. Lyder fra et band lokket meg likevel bort til Seamens Hostel etter at jeg hadde ankret opp ved Betio på hovedøya Tarawa. Og fant ut at ryktene var betydelig overdrevet. De smilende gutta spanderte øl og sa at jeg selvsagt måtte danse med jentene, ja, nærmest beordret de langt fra uvillige skjønnhetene til å holde meg med selskap! Dette var tilbake i 1985, og da jeg kom tilbake noen år seinere oppdaget jeg at ting hadde forandret seg. Vennligheten ovenfor besøkende var mer påtatt og påtrengende, og reglen var helst at jeg måtte spandere. Jentene er nok fortsatt vennlige mot "te imatang", den hvite mann, men regn med at de nå gjerne ser at du svinger med lommeboken. Jeg ville også passe bedre på guttas kniver denne gang, ikke på grunn av jentene, men lommeboken! De ytre øyene i Kiribati er ganske så tradisjonelle, og følgelig er det ikke så enkelt å komme i kontakt med jentene. Giftemål er jo aktuelt, men det finnes skrekkeksempler på hvordan hvite har giftet seg og bygget hus, og blitt sendt ut av landet av jentas familie når huset var ferdig bygget og lommeboken tom! Det finnes nok likevel fortsatt godt med mennesker som viser ekte stillehavs-vennlighet, og de ytre øyene er interessante. Det gjelds bare å vise sunn fornuft og tenke seg om to-tre ganger. Kiribati har flust med sjømenn som seiler verden rundt på tyske skip, så regn med at det er mer enn gonore som florerer på Betio! Klikk her for å komme til mer informasjon om Kiribati. Klikk her for å komme til klikkbart kart! GALLERIET:
|
