KONGEAKSJONEN
Vi frykter hver dag at vi skal få beskjed om at Emmas familie er druknet på grunn av orkaner forårsaket av drivhuseffekten, og jeg er derfor forpliktet til å forklare folk i Norge at klimaforandring er mer enn dårlig skiføre. Dessuten - klimaforandringen stopper ikke i sydhavet!
Så etter at vi flyttet til Norge i slutten av mars 1995 har jeg involvert meg i klimadebatten, og det jeg kaller Kongeaksjonen er en av mine bestrevelser for å bli hørt.

Kjære Terje Dahl!

Jeg har med stor interesse lest din brevveksling med statsministerens kontor.

Det er ingen tvil om at du har rett i alle dine hovedsynspunkter. De norske CO-2-utslippene øker i dag betydelig trass i at de i virkeligheten burde reduseres drastisk for å gi rom for den nødvendige økningen i fattige deler av verden. CO-2-utslippene ser ut til å bli kanskje 20% høyere i 2000 enn de var i 1989. Dette strir klart mot de målsettinger Stortinget en gang la seg på.

Årsaken er innlysende: Regjeringa (dvs. AP og Høyre) ønsker ikke å redusere vårt oljeutvinningstempo. De ønsker heller ikke å stoppe de meningsløse gasskraftverkene på Vestlandet. Samtidig er det svært vanskelig å redusere CO-2-utslippene fra samferdsel.

SV har fremmet utallige forslag i Stortinget om en annen klimapolitikk. Vi vil bekjempe gasskraftverkene til siste slutt. Vi mener dessuten at det er fornuftig å spare større deler av vår oljeformue på havbunnen, framfor i amerikanske verdipapirer. Det er god formuesforvaltning og fornuftig miljøpolitikk. I tillegg vil slik sparing gjøre oss mindre oljeavhengige.

Jeg håper innerlig du fortsetter ditt "korstog" for omlegging av klimapolitikken. Det er ildsjeler som deg og kona di som til sjuende og sist makter å forandre verden.

Lykke til - og ta gjerne kontakt dersom du har innspill til vårt arbeid i Stortinget!

Med vennlig hilsen
Erik Solheim

E-post: erik.solheim@st.dep.telemax.no tlf 22 31 32 28 fax 22 31 38 69

Oslo, 11. februar 1997.

Til Terje Dahl

Vi takker for at vi fikk lese brevet fra statsministerens kontor og har følgende kommentarer:

1. Mener Regjeringen at man tar FN’s klimamelding alvorlig så bør dette også vises i praktisk handling: Man må foreta en drastisk reduksjon av CO2-utslipp i den vestlige del av verden. Den norske regjeringen ser ikke ut til å ta dette ansvaret, de øker utslippene.

2. Når man fra statsministerens kontor hevder at all den oljen vi produserer utover det som opprinnelig var foresatt kun skyldes bedre teknologi, så er det en sannhet med modifikasjoner. Blant annet ble det i 1995 besluttet utbygging av Norne-feltet, og det vil øke den norske oljeeksporten med ca.5 prosent.

3. I brevet fra statsministerens kontor hevdes det at Norge skal ta sin del av kostnadene ved å redusere de globale CO2-utskippene, og at man går inn for en global klimaavtale med sterkere forpliktelser for de deltagende landene. Det vi har sett er at Norge prøver å få til en klimaavtale som betyr at Norge slipper å redusere sine CO2-utslipp og kan opprettholde sitt høye olje- og gassutvinningstempo. Vi oppfyller hverken Stortingsvedtaket fra 1989 om å stabilisere CO2-utslippene på et -89-nivå innen år 2000 eller målsettingen i den internasjonale klimakonvensjonen om å stabilisere utslippene, og på sikt redusere dem. Tvert imot så går Norge i stikk motsatt retning, og med de planlagt gasskraftverkene vil Norge øke sine CO2-utslipp med rundt 20 prosent fra 1989 til år 2000! Skal man ha troverdighet i internasjonal klimapolitikk må man vite at man selv er villig til å gjøre det man sier at andre land skal gjøre. Kort sagt: Det må være sammenheng mellom liv og lære!

4. Når Regjeringen går inn for gasskraft så er det stor fare for at norsk gass konkurrerer med de dyrere, men mer miljøvennlige energikildene som bioenergi og vindkraft. I tillegg vil økt satsing på gass bety mer gass på markedet og økt forbruk. Dette er slett ikke i tråd med Brundtlandskommisjonens konklusjoner om at de rike land må redusere sitt energiforbruk med 50 prosent. Det er også lov til å stille spørsmålstegn hva Regjeringene egentlig mener når det gjelder utskifting av kullkraft med gasskraft. Norge utvinner 300.000 tonn kull pr. år på Svalbard, og utvinningen er sterkt subsidiert. Halvparten av kullet eksporteres blant annet til danske og tyske kullkraftverk, som regjeringen hevder de søker å få lagt ned ved hjelp av norsk gasseksport. Dette minner om dobbeltmoral.

Vår konklusjon må være at det er langt mellom liv og lære når det gjelder Regjeringens klimapolitikk, og at Norge idag langt ifra er et foregangsland i miljøspørsmål. Vi er helt enig i dine egne konklusjoner når det gjelder brevet fra Statsministerens kontor, og støtter fullt ut din aksjon hvor du ber Kongen å henstille til Regjeringen om å redusere norsk oljeutvinningstempo.

Med hilsen
Norges Naturvernforbund
Lars Haltbrekken

Hei, Terje! Her kommer en tilbakemelding på brevet fra statsministerens kontor. Håper det kommer til nytte. Lykke til videre!

Norges rolle i de internasjonale klimaforhandlingene - fra foregangsland til bremsekloss!

Forhåpentligvis vil verdens land bli enige om en forpliktende reduksjonsavtale for divhusgassen CO2 i Japan i desember dette år. Dette er kanskje de viktigste forhandlingene som har foregått i verdenshistorien. Det stemmer overhodet ikke at Norge er pådriver i dette arbeidet. Planene om bygging av gasskraftverk og dermed en ytterligere økning i de norske CO2-utslippene tvinger de norske forhandlerne til å gå mot ethvert forslag som innebærer stabilisering eller reduksjon av hvert enkelt I-lands utslipp. En slik holdning er et forferdelig destruktivt utgangspunkt for forhandlingene.

Her følger en liten oppdatering på hva som skjer i de internasjonale klimaforhandlingene:

Drivhuseffekten ble et hett tema i internasjonal politikk først mot slutten av 80-årene. Spesielt i Norge var klimadebatten het, og Norge var et foregangsland da Stortinget i 1990 vedtok å stabilisere CO2-utslippene på 1989-nivå innen år 2000. Norge var det første land i verden som vedtok en slik målsetning, og dette vakte naturlig nok internasjonal oppsikt.

Dette utløste handling også i andre land, og under den store FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio i -92, ble den såkalte klimakonvensjonen forhandlet fram. Dette var en slags «rammeavtale» hvor de fleste land i verden erkjente den menneskeskapte drivhuseffekten som et alvorlig problem, satte som mål å stabilisere CO2-nivået i atmosfæren på et slikt nivå at man unngikk farlige klimaendringer og ble enige om at hvert I-land skulle strebe mot å oppnå en stabilisering av CO2-utslippene innen år 2000 i forhold til 1990.

I Rio ble man også enige om at man skulle forhandle frem en protokoll, hvor man helt konkret blir enige om hvordan man skal reudsere CO2-utslippene, og hvor mye hvert land skal redusere. Dette arbeidet pågår fortsatt. Det har vært arrangert mange forhandlingsmøter med byråkrater og forhandlere, og to toppmøter (Berlin -95 og Geneve -96) med ministerdeltagelse fra alle landene. Det tredje vil finne sted i Koyoto i Japan i desember -97. Her håper man å kunne skrive under en protokoll.

Det finnes mange ulike forslag til hvor mye hvert land skal redusere, og hvordan forpliktelsene skal fordeles. Det beste forslaget kommer fra en gruppe øystater i Stillehavet, AOSIS-landene, som foreslår at alle I-landene skal redusere sine CO2-utslipp med 20% innen år 2005.

De fleste I-landene diskuterer også andre måter å gjennomføre reduksjonene på enn at alle I-land forplikter seg til å redusere like mye. Man tenker seg f.eks et system hvor alle I-landene forplikter seg til samlet å redusere sine utslipp med x%, men at man fordeler hvert enkelt lands reduksjonsforpliktelse ulikt etter hvor det er dyrt og billig å redusere utslippene, hvilke land som har lite eller mye penger osv. Norge ivrer for en slik avtale.En slik ordning kalles byrdefordeling. Det blir imidlertid helt feil når Norge ønsker å frita oss selv for reduksjoner gjennom en slik avtale. Selv om det er litt dyrere å redusere CO2-utslipp i Norge enn i en del andre I-land, betyr ikke det at vi kan fritas. Skal vi klare de store overordnede reduksjonene, må alle land bidra.

Et annet forslag, som også Norge er positiv til, er forslaget om felles gjennomføring (activities implemented jointly). Det innebærer at alle I-land pålegges reduksjonsmål, men at man kan iverksette tiltak i andre land som reduserer utslippene der, og få godskrevet dette som reduksjoner innenfor sin egen nasjonale kvote. Det vil si at hvis Norge bygger gasskraftverk på Vestlandet, og samtidig investerer i ENØK-tiltak i et annet land slik at dette landet kan legge ned et kullkraftverk, kan dette gå opp i opp i Norges nasjonale CO2-regnskap.

En slik ordning kan fort føre til at klimamålene undergraves, i og med at det bare er I-landene som har reduksjonsforpliktelser. Hvis f.eks. Norge kan få godskrevet tiltak mot utslipp i Zambia, kan Norge øke sine utslipp. Det kan også Zambia, som ikke har kvote. Teoretisk kan alle land i verden øke sine utslipp, samtidig som I-landene samtidig «oppfyller» sine forpliktelser.

Sannsynligvis vil vi en eller annen gang få en avtale som inkluderer byrdefordeling, felles gjennomføring eller lignende. Reint kostnadseffektivt er det mest lønnsomt å foreta store reduksjoner i land med dårlig og gammeldags teknologi. Men de fleste I-landene innser at en slik type avtale vil ta svært lang tid å bli enig om. Det er svært kompliserte forhandlinger, veldig mange hensyn å ta og 150 land som skal bli enige. Dessuten innser også de fleste I-land at selv om det kostnadseffektive reduksjonspotensialet er enda større i en del andre land, er det veldig mye som kan og må gjøres innefor hvert enkelt I-land. Så lenge I-landene står for nesten 80% av verdens CO2-utslipp, sier det seg selv at I-landene er nødt til å gå foran. Det er dessuten et alvorlig moralsk problem dersom vi ønsker å begrense den forventede utslippsøkningen i f.eks. Kina når vi ikke er villige til å gjøre noe med våre egne utslipp.

Derfor foreslår en rekke land at alle I-land som en begynnelse skal forplikte seg til å stabilisere sine CO2-utslipp på 1990-nivå innen år 2000, og ikke bare strebe mot å oppnå en slik reduksjon. Deretter kan man diskutere reduksjonsmodeller som byrdefordeling og felles gjennomføring. Flere land foreslår også at I-landene skal redusere sine CO2-utslipp med 5-10% innen år 2000, fremdeles i forhold til 1989. Disse landene innser at dersom man ikke blir enige om en slik reduksjonsforpliktelse, vil man ikke bli enige om noe som helst, før langt inn i det neste århundre. Norge er imidlertid livredd for en slik avtale, fordi det vil gjøre bygging av gasskraftverk umulig. De norske utslippene av CO2 ser ut til å øke med 14% fra 1989 til år 2000. Med gasskraftverkene blir økningen på hele 20%. På grunn av denne utslippsøkningen blir det forholdsvis dramatisk for Norge å måtte stabilisere eller redusere utslippene innen år 2000.

Lenge så det ut til at Norges syn skulle få gjennomslag, og at lite kom til å skje i klimaforhandlingene på mange år. Vendepunktet kom på toppmøtet sommeren -96 i Geneve da USA kom på banen. USA sa seg omsider villig til å gå inn for nasjonale forpliktelser, f.eks. en utslippsstabilisering, mens man forhandlet videre mot en avtale basert på felles gjennomføring. Tyskland gikk enda lenger og ønsket nasjonale forpliktelser på 10% reduksjon innen år 2005 i forhold til 1989, og ytterligere 15% innen år 2010. I dette arbeidet er Norge blitt en bremsekloss. Norge er livredde for en slik avtale og motarbeider den aktivt.

Den norske økningen av CO2-utslipp og planene om gasskraftverk, har ført til at Norge motarbeider det mest realistiske forslaget til en internasjonal klimaavtale. Dersom Norge får gjennomslag for sitt syn, får vi ingen avtale før langt inn i det neste århundre.

Planene om gasskraftverk på Vestlandet er dermed en direkte trussel mot arbeidet for å bli enig om en forpliktende internasjonal avtale for å unngå konsekvensene av verdens farligste miljøproblem.

Alfred Fidjestøl
Natur og Ungdom

Hei Terje

Vi takker for at vi fikk se brevet du mottok fra statsministeren kontor, og vil få komme med følgende korte kommentarer:
Vi slutter oss fullt og helt til Lars Haltbrekken i Naturvernforbundet: Norge er ikke lenger et foregangsland i miljøspørsmål, og Regjeringen viser liten vilje til aktiv handling for å følge opp intensjonene i FN’s klimapanels siste rapport. Vi når ikke engang de mål vi selv har satt oss for reduksjon av skadelig CO2-gass. Norge tvert imot øker utslippene, noe som er et svært dårlig signal til resten av verden.

Lykke til!
Kalle Hestvedt

Hei Terje,

Norsk klimapolitikk Klimapolitikk her i landet går ut på å finne forklaringer på hvorfor det er vanskelig å gjøre noe i Norge - og akademiske øvelser i teoretisk mest kosteffektive løsninger. Det vi kommer opp med er så komplisert å gjennomføre at det minner om uthalings-taktikk i forhold til de internasjonale forhandlingene. I den norske løsningen skal klimagassutslipp reduseres tonn for tonn der hvor det til enhver tid er billigst. Problemet er ikke bare å finne det billigste tonnet. Med denne strategien mister vi også langsiktighet, og vi velger løsninger som kan se bra ut for å redusere de første 10 prosentene, mens de neste 20 - eller 50 - blir dyrere enn om vi ikke hadde gjennomført de første tiltakene. Ta kullkraft i Europa som eksempel. Dersom alle vesteuropeiske kullkraftverk ble skiftet ut med gasskraft, ville de totale CO2-utslippene reduseres med rundt 10 prosent. Dersom målet er halvering i løpet av 30 år kommer en ikke særlig langt med dette tiltaket. Den dagen de norske utslippene skal reduseres vet vi ikke hvor vi skal begynne, for å finne løsninger i Norge - det har vi glemt. Mens vi leter etter billige tiltak i fjerne strøk glemmer vi å undersøke hva prislappen vil være i Norge. De siste beregningene for tiltak i olje- og gassvirksomheten viser med all tydelighet at vi sitter på noen av de billigste løsningene selv. Som en start kan Norge slutte med oljefyring og deponere CO2-utslipp fra gasskraft. I teorien er avgifter på CO2-utslipp mest kostnadseffektivt. Haken er at det ikke er politisk gjennomførbart og andre hensyn stopper innføringen. Konklusjonen av dette har hittil vært at vi ikke kan redusere norske utslipp. Det kan vi, men vi må bruke andre virkemidler.

Reduksjon av norske CO2-utslipp:
De siste prognosene som Regjeringen har laget, viser 30 prosent økning i norske CO2-utslipp mellom 1989 og 2010 (CO2-utslipp 1989: 35,2 mill. tonn + 30% = 45,76 mill tonn). Tiltakene under viser at vi kan redusere de norske utslippene dersom vi ønsker det:

Elektrifisering og CO2-fjerning i olje- og gassproduksjonen -6,00 mill. tonn.
Gjenvinning av fakkelgass -1,00 mill tonn.
CO2-fjerning fra Naturkrafts gasskraftverk -2,00 mill tonn.
Erstatning av den enkleste oljefyringen -6,00 mill tonn.
Økt bruk av el. bil -0,50 mill tonn.
5% innblanding av biodrivstoff i bensin og diesel -0,40 mill tonn.
Sementproduksjon uten bruk av kull som energikilde -0,50 mill tonn.
Totalt 2010 (-18% jmf 1989 / -35,83 % jmf regjeringens prognose for 2010) 29,36 mill tonn.

Dette eksemplet viser at vi har mange muligheter for å redusere norske CO2-utslipp. Vi trenger ikke vente til etter Kyoto - jo før vi starter, jo færre problemer får vi.

Hilde Lynnebakken
BELLONA

FRAMTIDEN I VÅRE HENDER

Oslo, 17. februar 1997.

Terje Dahl

Takk for kopi av brev av 14.1.97 fra statsministeren og ditt svar til ham av 20.1.
Det er meget prisverdig at du tar disse spørsmålene direkte opp med statsminsteren. Forhåpentligvis vil det kunne gjøre det klart for flere at det er et stort sprik mellom regjeringens erklæringer i "ideelle sammenhenger" og faktisk politikk.

Et par faglige kommentarer til ditt brev:
1. ENØK: Det er riktig at det i statsbudsjettet er en reduksjon i ENØK-støtte (i forhold til 96) - sentralt. Men ENØK-avgiften øker slik at lokalt vil det bli en klar økning i forhold til 1996.
2. Kullkraftverk/gasskraft/CO2: Moderne kullkraftverk vil kunne komme omtrent likt ut m.h.p CO2-belastning pr kilowatt bare hvis biproduktet varme fra kullkraftverkene utnyttes meget godt. Denne forutsetningen vil det i sommerhalvåret være problematisk å oppfylle i praksis.

Lykke til videre!
Tor Traasdahl
Daglig Leder
Framtiden i våre hender

"Jeg beklager, men jeg har alt for mye å gjøre, jeg har hørt om din sak og mottatt din fax, men har desverre ikke tid til å svare. Jeg kan bekrefte at jeg syntes det er godt at noen kjemper denne saken, og ønsker deg lykke til!"