Jeg skrev mitt bidrag til VGs forfatterkonkurranse "Cafe Kaos" på Internett. Det var det siste kapittelet i en kriminalnovelle hvor de andre kapitlene var skrevet av anerkjente norske forfattere. Jeg vant ikke noen pris, men her er iallfall mitt innlegg:
(Vil du lese de andre kapitlene først må du klikke her.)
Kapittel 12. "Syndens sold er døden"
Gulbrand Dale følte en uimotståelig trang til å pille seg
i nesen.
Kanskje Holm ikke ville se det hvis han snudde seg halvt til siden og lot som
om han ville brette opp jakkekraven?
"Fy faen til vær!", mumlet politiinspektør Holm under
barten og skuttet seg mot vinden som pisket imot dem. Snøen virvlet i
kastene, og glitret som millioner av stjerner under gatelampene. "Jeg håper
jaggu du har rett, Dale, og at vi får morderen til å røpe
seg, jeg vil ikke like å ha begitt meg ut i denne helvetes snøstormen
forgjeves !"
Kirkegata var allerede dekket med et tynt, hvitt lag, men et par svarte striper
etter en bil røpet at vinterkulda enda ikke hadde festet grepet for alvor.
Asfalten som ledet opp bakken mot Café Kaos levde fortsatt på minnene
av sommerens varme. Kanskje de skulle ha tatt patruljebilen likevel? Politisjef
Dale lurte pekefingerspissen inn i munnen i skjul av jakkekraven. Greit nok
at de skulle ankomme Café Kaos uten blålys og en svarthvit Volvo
som ville skremme vekk morderen, men dette var jo rene torturen! Herregud som
han var lei av dette møkkalandet! Derrick kunne jo ikke være riktig
navlet som syntes at Norge var et flott land å feriere i!
Gulbrand Dale prøve å se for seg Derrick kjempe seg imot en snøstorm
på vei for å løse et av sine mysterier med en elegant kommentar,
og klarte det ikke og flirte ironisk inni seg.
Gudskjelov at denne saken snart var oppklart! Om en times tid kunne han ringe
etter konstabel Andersen og be han komme med kjerra og de nødvendige
papirene. Og han, politimester Gulbrand Dale, ville være stedets helt.
Han, ikke jyplingen fra Kripos! Kanskje han til og med skulle være frekk
nok til å spørre Oslo om kunne spørre om å få
en ekstra ferieuke med full lønn? Dale så seg selv ligge i en grønnstripete
fluktstol på stranden i Marbella, med en et høyt glass rom og cola
i hånden, stråhatt på hodet og mørke solbriller som
skjulte at han tittet på de toppløse damene.
"Skal vi bare gå rett inn?" Holms stemme rev Dale ut av solskinnet
og tilbake til en verden full av iskald, våt snø og ubesvarte spørsmål.
De sto på toppen av den bratte bakken, utenfor døren til Cafe Kaos,
tidligere Kahytten. Hvor brun lapskaus var byttet ut med lasagne og den stillferdige
sladringen over kaffekoppen var byttet ut med klikking av computer-tastaturer.
Innenfor det lille vinduet i den slitte tredøren hadde Torhild Sletta
stirret mot Walter Wibe med åpne øyne og en PC-kabel strammet rundt
halsen. Der inne bak de gamle veggene satt trekløveret, som i tillegg
til å surfe på Internett hadde tatt pornobilder av den sykelige
Ellen med seg selv som ivrige medaktører. Drikkebrødrene Karsten
S, Klaus og den samme Walter Wibe. Hennes egen halvbror. Gulbrand Dale så
på den slentrete inspektøren fra Oslo som blåste sørpa
ut av barten og nikket utålmodig mot døren. Han ga nok blanke i
at de to dødsfallene var det mest oppsiktvekkende som hadde hendt det
lille lokalsamfunnet siden Walter Wibes far, frelsesarme-majoren og Japan-misjonæren
Alfred Wibe, var blitt funnet sittende på bunnen utenfor trebryggen i
bunnen av bakken. For tredve år siden.
Ellen «bare med gode venner» Ellen. Den helt vanlige og langt fra
pene barnehjemsjenta Ellen, som led av en smertefull og uhelbredelig sykdom
i musklene i mellomgulvet. Først meldt savnet av Beate Winseth, det andre
kvinnelige innslaget i Café Kaos faste gjeng, så funnet i en steinrøys
med merker i ansiktet som om hun var blitt steinet ihjel. Obduksjonen hadde
vist at hun hadde dødd av en overdose morfin. Ikke heroin, morfin.
"Du går inn bakdøren mens du passer på at ingen stikker
unna, jeg venter her to minutter til du er klar!", sa Dale, overrasket
over hvor myndig og rolig han var i stemmen.
To dødsfall og to spørsmål, men bare et svar, tenkte Gulbrand
Dale i snøværet utenfor døren til Café Kaos, mens
han krysset fingrene for at det ikke var noe han hadde oversett og at PC-eksperten
med grønt hår og ringer i leppa satt bøyd over tastaturet
der inne.
Bomben, som gjengen uvitende hadde kalt henne. Isa, den intelligente storby-jenta
som hadde kommet til det lille samfunnet for dødelig armert.
En bombe som hadde gått av.
Gulbrand Dale åpnet døren og gikk inn.
Politisjef Gulbrand Dale ristet den snøvåte politifrakken, hang
den på knaggen innenfor døren og gikk så lydløst han
kunne inn i rommet mens han stirret spent mot rekken av PC’er. De lysende skjermene
kastet et blått skjær over det mørke lokalet, og han mer
ante enn så at Holm snek seg inn bakdøren og stilte seg i en krok
ved endeveggen. Jo, de var der. Gjengen var samlet rundt den PC’en som sto som
nummer to i rekken. Walter, Karsten, Klaus, Beate ...og Bomben.
"Finner dere noe interessant?"
Fem ansikter snudde rundt.
"Fått inn noen flere meldinger fra Japan kanskje?" Gulbrand
Dale stilte seg ved siden av Bomben.
Hun ser overraskende rolig ut, tenkte han og kjente at det klødde som
besatt i nesen.
"Men er det ikke øvrigheten i egen person, da", sa Karsten
S og flirte til Bomben, "kanskje han Gulbrand i Lia har kommet for å
lære noen vanskelige triks av deg, som å finne på-knappen
på PC’en!"
"Vi har faktisk fått inn en ny melding fra Kobe,", Bomben strøk
seg over det kortklippete håret, "bare se!"
Dale bøyde seg fram og leste høyt:
"Dear Mr. Walter. Thank you for paying the first installment on your debt,
awaiting the next. Sincerely yours, Yukio Yamamoto, Sendai Bank of Japan."
"Men, men…jeg har ingen konto i Japan", Walter Wibe så helt
forvirret ut, "jeg forstår ikke dette!"
"Det er nok ikke meningen heller. Kanskje du kan forklare hva dette dreier
seg om, Isa?", Gulbrand Dale konsentrerte hele sin oppmerksomhet om Bomben,
men han strevde for å se ubesværet ut. Derrick så alltid ubesværet
ut når han kom med spørsmålene som fikk den skyldige til
å røpe seg.
"Vel, som du ser så har det kommet inn en melding på PC’en,
en såkalt E-mail, elektronisk post. Den kommer via en modem som er tils.."
"Jeg vet hva en E-mail er!", avbrøt Dale, "men jeg regner
med at du er den eneste her ved siden av meg som vet at det er mulig å
sende E-mail fra Norge og få det til å se ut som om den kommer fra
Japan."
Walter Wibe flyttet blikket fra politisjefen til Bomben og tilbake igjen. Han
så ut som om han kunne gå i oppløsning når som helst.
"Ikke fra Japan…? Isa?? Hva… hva er det som skjer?" Walter så
bønnfallende opp på Gulbrand Dale. " Kan ikke du være
så snill og fortelle meg hva som skjer her?"
"Da dere kalte Isa for Bomben, ante dere nok ikke at hun var blitt sendt
hit til Café Kaos for å sprenge lille Ellens forretningsforetagende
i stykker. Du, Walter, er verktøyet hun har brukt."
"Men..men..de bildene Ellen solgte var jo ikke så mye verdt, knapt
til ølet og vinen vi drakk her på Kahytten, …eh Café Kaos.
Vi, altså Klaus, Karsten og jeg, vi..vi..eh, jeg fortale deg om de pornografiske
bildene..?", sa Walter Wibe og så om mulig enda mer forvirret ut.
"Jeg vet, men Ellen hadde flere inntekter. Hun fikk penger av din fars
venn i Japan, Kurosawa senior, for å holde tett om det hun visste. Og
det dreide seg ikke om utsvevende liv blant geishaer sammen med din far, som
du ble forledet til å tro, men økonomiske krigsforbrytelser. Gamlingen
er død, men Kurosawa junior hadde en meget djevelsk plan for å
stoppe utpresningen og fjerne risikoen for at gamle skjeletter skulle ødelegge
forretningene. Kanskje du kan forklare, Isa?"
"Jeg aner ikke hva du snakker om! Jeg har aldri vært i Japan, jeg
kjenner ingen Kurosawa. Jeg har bare kommet hit til Café Kaos for å
hjelpe til å lære bort hvordan man skal bruke Internett!",
Bomben fortsatte å arbeide ved PC’en uten å flytte blikket fra skjermen,
hun klikket med musen i raskt tempo mens venstrehånden spilte over tangentene
på tastaturet.
Politisjefen rynket brynene og klødde seg på nesen. Hvordan klarte
Bomben å holde seg så kald, når han står her og forteller
at spillet er ute? Han kunne jo så godt som bevise at hun var…! Bevise!!
Hun sletter filene! Pokker! Pokker! Pokker! Hun sletter filene som viser hvor
E-mailen egentlig kom fra, og hun sletter Torhild Slettas dagbok!!
Gulbrand Dalen skulle til å kaste seg over den grønnhårete
PC-eksperten og rive henne vekk da Bomben snudde seg vekk fra skjermen med et
lite smil om munnen og utfordring i øynene.
"Jeg syntes du anklager meg for å stå i ledetog med en japansk
krigsforbryter, politisjef. Ganske alvorlige anklager, du bør helst kunne
bevise dette tullet!"
Gulbrand Dale besinnet seg og knyttet nevene i lommene. Tenk raskt, Gulbrand!
Du må ta henne nå ellers så rakner hele saken. Farvel solparasoller,
farvel Marbella!
"Nå, politisjef Dale, har katten tatt tungen din?" Isa ristet
hodet med det kortklipte grønne håret sakte fra side til side.
Ringen i nesa og de to i leppene glinset i det blå lyset.
Dale rynket brynene, det var noe han burde huske, men hva? Ring i nesa! Der
har vi det! Selvsagt, at han ikke hadde tenkt på det tidligere! Svanhild,
den gamle hurpa, hadde jo sagt at hun så svartinger drepe Ellen. Det hadde
jo vært for mørkt til å se hudfarge, men i Svanhild øyne
var det vel bare svartinger som hadde ringer i nesa!
"Jeg har et vitne, Isa", sa Dale drevent mens han pustet lettet ut
inni seg, "du ble sett da du drepte Ellen! Jeg har bevis på at…"
Lenger kom politisjefen ikke før Walter Wibe spratt opp og kastet seg
mot Bomben. Veltet henne ut av stolen og ned på gulvet. Med et tynt ul
satte han seg over brystkassen til Bomben og dro en hvit PC-ledning ut av lommen.
Holdt den stramt ut mellom hendene mens tårene strømmet nedover
kinnene hans.
Gulbrand Dale var igjen på nippet til å gripe inn, men ombestemte
seg. Vent litt! Walter var ikke mannen som kunne drepe noen med kalt blod. Her
kunne kanskje noen sannheter komme for en dag!
"Du! Du!", hikstet Walter mens hele kroppen hans ristet. "Det
var deg som drepte Ellen! Og du…du…du prøvde å få meg til
å tro at jeg hadde drept Torhild med denne PC-ledningen. Men det var ikke
meg. Du drepte Torhild, du drepte Ellen. Åh, Ellen!!"
Bomben var ikke rolig nå. Hun sprellet vilt med beina mens det skrekkslagne
blikket var stivt festet på ledningen foran den tynne halsen hennes.
"Det var ikke meg! Ellen tok en overdose! Hun ville ikke leve mer! Hun
var allerede død, jeg bare hjalp til å bære henne! Æresord,
jeg drepte henne ikke!!"
Sant, og ikke sant, tenkte Dale og gjorde et diskret tegn til at Holm skulle
holde seg i ro, ingen hadde sett Kripos-inspektøren der han sto musestille
i kroken.
Hadde ikke du og denne japsen din gjort Walter klar over at han var Ellens halvbror
ville hun nok fortsatt vært live! "Walter, vent litt, ikke ta livet
av henne enda!", Dale la hånden på skulderen til mannen som
satt overskrevs Isa og vugget hodet fra side til side. "Be henne først
å fortelle hvorfor hun drepte Torhild!"
"Ta han vekk! Han vil drepe meg! Det var ikke meg, det var han som drepte
Torhild!", Bomben prøvde å vri seg løs, men Walter
var alt for tung og han lot seg ikke affisere av hendene som dunket mot brystet
hans. "Jeg så han utenfor Café Kaos, han må ha kommet
inn etter at jeg forlot Torhild. Jeg fant ledningen ligge på jakken hans.
Ta han vekk før han dreper meg også!"
"Så du meg også, Karsten?" Walter Wibe flyttet blikket
fra Bomben til svirebroren som fulgte skuespillet med et vaktsomt blikk i øynene.
"Walter da, hvordan kunne jeg ha sett deg? Jeg var jo ikke i nærheten
av Café Kaos da Torhild ble drept!" Øynene og ansiktet så
plutselig medlidende ut og tennene vistes under den buskete barten.
"Du sa til meg at du hadde vært der sammen med Isa, at dere hadde
lagt ut et spørsmål om far på Internett og fått svar
fra en kar i Haugesund!?"
"Du blander sammen, Walter. Det var Isa som var på Café Kaos
med Torhild, ikke meg!"
"Karsten?" Bomben hadde sluttet å sparke med beina og stirret
opp mot Karsten S med et undrende blikk "Du kom tilbake? Du la ledningen
på Walters jakke?"
"Hun drepte Torhild, Walter. Hun svertet minnet etter din far, hun brukte
deg. Hun er ond!", Karsten snakket inntrengende og pekte på Bomben,
" Hun drepte Ellen, Walter, med kalt blod drepte hun Ellen. Hun fortjener
ikke å leve. Husk hva Bibelen sier! Øye for øye, tann for
tann!"
"Hun…fortjener ikke å leve? Dø?" Walter så forvirret
på ledningen han forsatt hadde mellom hendene.
"Du sa at du elsket meg!" Isa’s øyne var klistret til Karsten
S, som nikket oppmuntrende til Walter.
"Torhild overrasket Isa mens hun sendte en ny E-mail som liksom skulle
komme fra Japan. Ellen? Hun var sjalu på Ellen, ville ta henne ifra deg.
Nå, Walter, nå!! Øye for øye, tann for tann!"
Ledningen var bare millimeter unna Bombens nakne hals.
"Han lyver, det var han som overtalte meg til å forandre planen,
sa vi skulle overta utpresningen av Kurosawa!" sa Isa desperat og prøvde
å dytte Walters hender unna. "Dale, han dreper meg!!"
"Jeg tror jeg skal overta nå, Walter", sa Gulbrand Dale beroligende
og rakte hånden ut etter ledningen.
"Torhild sa at hun tok inn lappen…" Walter Wibe så opp på
politisjefen med dype rynker i det tårevåte ansiktet, "men…men
den var på utsiden. Kirkeklokken…klokken elleve...? Café Kaos…
alltid kaos…alltid kaos..! Det kommer tilbake… Nei...jeg vil ikke huske…vil
ikke!"
"Øye for øye, Walter, nå!!!"
Walter Wibe ristet sakte på hodet og reiste seg opp. Uten et ord krysset
han gulvet, åpnet døren og forsvant ut i natten.
Med et hyl kom Bomben seg på beina, rasket til seg en saks fra baren og
stormet mot Karsten, som hadde reist seg og var i ferd med å bakke sakte
vekk fra rekken med PC’er, mot bakdøren. "Stopp han, Holm!",
ropte Gulbrand Dale, bøyde seg ned, grep ledningen og kastet den mot
Isas bein. Som et under snurret den seg rundt de smekre anklene og Bomben braste
i gulvet mens saksen gled skramlende bortover de gamle treplankene.
"Jøss, det der hadde aldri Derrick klart, Dale!" utbrøt
Holm og bendte Karsten S’s arm opp bak på ryggen hans.
"Nei, det hadde aldri Derrick, klart!, gjentok Dale fornøyd og syntes
han kjente Marbella’s sol varme i nakken, "det der hadde aldri Derrick
klart!"
Walter Wibe gikk sakte utover den gamle trebryggen.
Hvorfor? Hvorfor?
Skrittene var usikre. Skoene subbet spor i det hvite. Små klynkende lyder
fra en forpint sjel ble dempet av den fallende snøen.
Hvorfor var verden så urettferdig? Hvorfor hadde hele hans liv vært
fylt av små og store tragedier? Hvorfor akkurat han?
Hvorfor måtte akkurat han bli glad i en som viste seg å være
hans egen halvsøster? Han husket nå.
Skjelettene hadde begynte å falle ut av skapet, raskere og raskere. Alle
de fortrengte minnene kom ramlende inn over han. Spøkelsene hylte ondskapsfullt
i nattens mørke, og fikk hodet hans til å verke infernalsk.
Han husket hvor hvit og fin hun hadde vært på sofaen hans. Hvordan
han hadde trengt inn i henne, jaget mot lykken og falt gråtende sammen
i et par myke, trøstende armer. Og så...så hadde hun fortalt
han at hun var gravid. For første gang hadde han sett en lykke i øynene
hennes som ikke var framkalt av morfin. Hun hadde smilt så lunt imot han
og fortalt at hun skulle ha barn…og at han var faren.
Øynene! Så fulle av nytt liv og nytt håp, og så...så
...døde de.
Ååååååå, hvorfor måtte han fortelle
henne det, la alkoholen plumpe ut med at hun var hans halvsøster?
Hvorfor? Hvorfor? Han knep øynene sammen som for nok en gang å
fjerne bildet av Ellen som uten et ord rasket til seg klærne og løp
ut i natten. Han klarte det ikke, ikke denne gangen. Kanskje han ikke drepte
henne, men han var likevel morderen.
Walter Wibe nærmet seg bryggekanten mens klynkene døde sakte hen.
Det ble helt stille. Natten holdt pusten.
Far! Far! Er du der?
Hvorfor måtte han oppdage farens hemmelighet? Hvorfor hadde han vist faren
Bibelens uforsonlige ord?
Ord kan såre, ord kan drepe…han viste det nå.
Vond rygg…boblene som steg sakte opp mot overflaten.
Far! Far! Er du der?
Hadde han prøvd å holde…eller dytte?
Syndens sold er døden.
Nå var det hans tur.
Far, jeg kommer!!
For å komme tilbake til novellesiden - klikk her. For å komme til første side, klikk her. |