VI MÅTTE FLYKTE TIL NORGE
"Snart kommer digre bølger til å skylle over øyene. Vi vil prøve å klatre opp i palmene, men så drukner vi. Det er ikke så farlig for meg, jeg er gammel nå, men barna skulle få leve!"

(Havet stiger!)Ordene kom i fra svigermor Fakalei etter at vi hadde hatt tre orkaner etter hverandre rundt juletider det femte året vårt på Motuloa. Tre orkaner i stillebeltet under ekvator hvor man ifølge fysiske lover ikke skal kunne ha orkaner! Alle øyene i det riket vi hadde slått oss ned var panneflate koralløyer, med en høyde på  rundt to meter over havflaten  - ved lavvann. Dessuten - havet hadde allerede startet å stige på grunn av den termiske utvidelsen av et varmere hav - en følge av drivhuseffekten.
Vi hadde en datter på fire år. Vi reiste.

PARADISET FARVEL!
Vi reiste først til naboriket Fiji, 1000 kilometer i sør. Vi følte ikke helt for å forlate det tropiske klimaet, og for Emma var det viktig å være nære familen sin. Familiebånd er langt sterkere i sydhavet enn i den vestlige verden.
Vi fikk leid et hus i utkanten av hovedstaden Suva, og jeg prøvde å få oppholdstillatelse som forfatter med inntekter fra utlandet. Det gikk ikke.
Nok en gang var det å ty til bordtennisen, og vips var jeg landslagstrener for Fiji. Uten lønn, men med oppholdtillatelse. Helt til bordtennisforbundet fant ut at de skulle gi meg litt
Emma og Sonia finner skjell .
av de pengene jeg klarte å skaffe dem fra olympiske midler. Den nye presidenten i forbundet, som ikke likte at de yngre hadde startet å slå han, tilbød meg en lønn som han visste var mindre enn vi kunne leve for. Farvel til Fiji for oss, og fortsatt plass på landslaget for femtiåringen! (Vil du lese mer bordtennis, klikk her)
Vi kunne nok ha kjempet for å blitt i Fiji, men oppblomstring av kriminalitet takket være politiske og rasemessige forhold, gjorde at Emma ikke lenger turde være alene i huset om kvelden, noe som passer dårlig for en idrettstrener. Så vi var på flyttefot igjen.

TIL NORGE
Ved første øyekast så det jo ut som vi klarte overgangen bra. Vi kjøpte oss en fireroms leilighet på Lambertseter, som nå var blitt et veldig pent og ryddig sted å bo. Kjøpesenter, idrettbane, svømmehall, kino; alt du trenger innen kort gangavstand.
Sonia startet på skole og fotballtrening. Hun snakket raskt helt flytende norsk, og fikk massevis av venner. Emma arbeidet på Lambertseter Alders- og Sykehjem, først som renholdsmedarbeider, men siden som pleieassistent. Hun gikk på norskkurs to ganger i uken, og aerobicstrening to ganger. Emma snakket ganske raskt brukbart norsk.
Og hva med meg? Prøvde først å komme tilbake til reklamebransjen, men selv med hjelp av to i bransjen til å lage en kampanje for å få meg tilbake i jobb gikk det ikke. Bransjen var blitt kuttet inn til en tredjedel av det den engang var, og de som har jobb tviholder på den. Noen ledige jobber har det vært, men jeg får aldri en sjanse til å vise hva jeg duger til: Jeg er blitt for gammel og har vært for lenge borte. Dett var dett.
Torkild Wiik, som seilte alene i Mot og som jeg hadde følge med helt til Tahiti i min Coco Loco, hadde startet som oversetter av tegnefilmer, til dubbing, og han lurte meg til å ta et prøveoppdrag. Det gikk bra, og dermed satt jeg fra kvart på syv om morgenen til langt på kveld (med halvannen times pause for å få Sonia til barnehagen) foran PC'en og videospilleren nesten syv dager i uka. Pengene strømmet inn og lånet vårt minsket, men så startet nakken å verke og jeg følte meg skikkelig svimmel. Til slutt måtte jeg gå til gå til legen. Snipp, snapp, snute, oversettereventyret var ute. Jeg ble sykemeldt. Vel, jeg ga ikke opp, men gikk til forskjellige behandlinger. Masse tabletter og sprøyter, akupunktur, kiropraktor osv., men røntenbilder viste forkalkninger i nakken (antagelig etter skihopping med mange fall som ung) , - og slikt er ikke så lett å få vekk! Et siste test-og-feil forsøk av en fysioterapeut som dro meg i hodet forverret situasjonen, så enhver skriving tok mye lenger tid og gjorde vondt. Noe som slettes ikke var bra, for det var jo skriving som hadde vært mitt levebrød (ved siden av fisking) i mange år!
Vel, vel...Thats's life!

VAR IKKE LETT FOR EMMA
Jeg nevnte at overgangen fra sydhavet til Norge gikk tilsynelatende bra, men det er ikke bare min sykdom/nakkeskade som dekkes bak "ved første øyekast". Det var selvsagt ikke bare-bare for Emma å komme fra naturalhusholdning på en tropisk øy til kalde Norge, og verst var det å være vekk fra familien. Hun skulle nå vært der og hjulpet til med å holde storfamilien sammen, noe hun alltid hadde gjort. Det har var perioder hvor tårene satt løst, men da hun etterhvert fikk nye venner og masse å henge fingrene i gikk det jo bedre. Selv lengtet jeg også etter livet på Motuloa. Det å jobbe direkte for å skaffe maten sin selv, gjennom samling, dyrking og fisking, var så langt mer givende enn å jobbe livet av seg ved en skrivemaskin for å kjøpe den på butikken!
Jeg var også skremt av utviklingen, og jeg var sikkert mye mer klar over hvordan folk i Norge, og samfunnet ellers, hadde forandret seg enn de som har vært her hele tiden. Materielle goder syntes nå å være det viktigste. Folk kom ikke sammen som før, man gikk ikke turer i marka som før, man snakket aldri med naboene osv.

FIJI OG SÅ AUSTRALIA
Sonia ønsker seg en bror eller søster - og så ble Olav født i Oslo. Det var jo veldig hyggelig, men til slutt så måtte vi innse at Norge ikke var så bra for oss. Vinter i Norge med min dårlige nakke var slik at jeg gikk rundt som en eldgammel mann. Og selvsagt savnet vi stadig vårt øylliv i Tuvalu, samt Emmas familie og våre venner der. Så til slutt satte vi kursen sydover igjen. Først til Fiji, men der hadde et nytt militærkupp dessverre gjort situasjon ustabil med mer kriminalitet. Så vi ga opp og satte kursen for Australia. Til byen Townsville i den nordlige delen av landet.
Mer følger.
------------------------------

Vil du lese mer om hvordan vårt liv i sydhavsparadiset endte?
Vel, jeg har skrevet boken "Paradiset Farvel!", som er oppfølgeren til "Paradiset Jeg Fant".
Du kan nå bestille den, og andre bøker jeg har skrevet, klikk her.
Vil du lese utdrag av manuskiftet, klikk her.
For hele min livshistorie, klikk her.

Vil du vite mer om sydhavet, klikk her.

Klikk her for å komme tilbake til første  side