Tegningen, som Fokus BTK fikk overrakt fra Norges Bordtennisforbund ved sitt 30-års-jubileum, forestiller meg som "spar fram" Norgesmestere: Kenneth Strøm, Tommy Schierning, Pål Guttormsen, Tone Folkeson, Svein Folkeson, Jan Bergersen, Anne Schierning Aas og Jørgen Aas.
Tegningen forestiller meg som "spar fram" Norgesmestere:
Kenneth Strøm, Tommy Schierning, Pål Guttormsen,
Tone
Folkeson, Svein Folkeson, Jan Bergersen, Anne Schierning
og Jørgen Aas.

DET HELE STARTET EGENTLIG MED BORDTENNIS!


I femten år var det bordtennis, som trener og leder, som sto mitt hjerte nærmest. 
Det begynte med at jeg, etter å være ferdig med militæret, ruslet innom filmsalen på Karlsrud skole i Oslo hvor en bordtennisklubb trente. De trengte en til å passe på noen smågutter som hadde startet å spille, og jeg lovet å gjøre det. Tok et trenerkurs, og vips var jeg trener i bordtennisklubben Fokus. Snart var jeg også igang også på krets- og forbundsnivå som trener og styremedlem.

Etter mange begivenhetsrike år med bordtennis trengte jeg en pause, og forsvant ut på havet i min lille seilbåt Coco Loco. Det ble likevel litt bordtennis på turen, som da jeg hjalp til i Salomonøyene etter at Coco Loco ble ødelagt, men da jeg siden bosatte meg på en øde øy i syhavet ble det mest fisking et par år!

I 1991 var jeg sjefstrener for staten Queensland i Australia og i 1995 var jeg landslagstrener for Fiji. Tilbake i Norge ble det å trå til litt som trener innen fotball og tennis siden min datter Sonia drev med det, men nå er min sønn Olav i full fart med bordtennis her i Australia og jeg er tilbake som bordtennistrener!



HER FINNER DU FRAM TIL  DET SOM KAN INTERESSERE DEG:

Trykk her!NY Jeg er igang igjen - egen side!
Trykk her!Min egen bordtennishistorie 
Trykk her!Mine beste bordtennisminner
Trykk her!Mine verste bordtennisminner
Trykk her!"Månedens fyr"
Trykk her!Trenings- og konkurransetips
Trykk her!Er bordtennis en døende sport?
LINKER TIL BORDTENNIS PÅ NETTET:
Trykk her!Fokus Bordtennisklubb:
Trykk her!Norges Bortennisforbund
Trykk her!Svensk Bordtennis
Trykk her!ITTF:

 

 

 

 

 

 







Visste du at bordtennis er en av verdens største  idretter og at et VM i bordtennis er verdens  største idrettsarrangement etter OL?  Og at de bedre bordtennis-utøverne trener  systematisk ved bordet to økter hver dag, pluss  styrke- og kondisjons-trening?




HER ER MIN EGEN BORDTENNISHISTORIE:


(Nordisk Mesterskap med Terje på pallen)
I 1973 debuterte jeg som lagleder, for det
norske herrelandslaget i Nordisk Mester-
skap.Utrolig nok ble det Norges første 
medalje!
På bronseplass, foran: John Grahl Madsen
og Pål Guttormsen. Bak: Harald Meland og 
Terje Dahl.

 
...OG SÅ BLE DET NORGES FØRSTE MEDALJE I NORDISK, DA GITT!

Vinteren 1971 tok jeg på meg jobben å passe på noen unger som spilte bortennis i filmsalen på Karlsrud skole. Jeg syntes det var artig, og siden jeg fort oppdaget at jeg var for gammel til å bli noen spiller selv, meldte jeg meg på trenerkurs. 
Deretter gikk alt utrolig fort, på et bunk oppdaget jeg at jeg var:
- hovedtrener og styremedlem i Fokus BTK.
- styremedlem i Oslo Bordtenniskrets.
- styremedlem i Norges Bordtennisforbund.
- landslagstrener med ansvar for de yngre.
Ja, jeg må innrømme at jeg ble helt hekta, og fant snart ut at jeg hadde mye å gjøre om jeg ville at Fokus og sporten skulle bli til noe mer enn "ping-pong".
Jeg tok lederkurs, og reiste over til Sverige for å se hva de hadde gjort der. Store øyne: Her var bordtennis en stor sport! Stevner med hundrevis av spillere som alle hadde klubbdrakter. Det var telleapparater på alle bordene, og spillet som ble prestert var imponerende!
Nei, vi måtte ut av filmsalen på Karlsrud! Vi måtte gi spillerne et bedre konkurransetilbud, vi måtte ta sporten på alvor - og vi måtte lære å spille mye bedre!

SÅ DUKKET DET OPP EN KALVBEINT JENTE...!

En dag dukket det opp en liten jente i filmsalen. Hadde nok spilt litt hjemme, men var kalvbeint og ute av stand til å røre seg ved bordet. - Vel, jeg får gi henne litt ekstra trening så kan vi jo stille pikelag i NM, tenkte jeg og dro på skuldrene. Det ble mer enn litt ekstra trening. Og fastlimte føtter klarte vi å få rørt på ved å bli enige om at hun ikke skulle gnikke en eneste ball på et helt år! 
Selvsagt snakker vi om Tone Folkeson. Ikke det helt store talentet, men hun er helt klart den mest seriøse spilleren jeg har trent. 
"Hva skal jeg gjøre nå, Terje, for å bli enda bedre?", spurte hun etter å ha blitt Norgesmester i senior som 14-åring. "Liker du å stå opp tidlig?", spurte jeg. "Åneiiii!!", hylte Tone, for hun forsto at det dreide seg om å ta løpetreninga før skolen. Ja, det mentale er viktig, og da vi fikk Willy Railo til å lære oss mental trening i forskjellige former, var Tone like iherdig her som på treninga bak bordet og runt Østensjø- vannet. Selvsagt var ikke alt bare roser hele veien, som du kan lese om et annet sted, men Tone utviklet seg til å bli den beste norske spilleren ved siden av Pål Guttormsen. 
Lange treningskvelder, turer til bordtennisgymas i Sverige, laglederjobber i Norge og internasjonalt, gjorde at Tone ble nærmest som en søster å regne. Og selvsagt var det beinhardt å få telegram om hun hadde falt fra, dagen etter at jeg hadde fått brev fra Tyskland hvor hun fortalte at livet både ved og utenom bordet lekte som aldri før.

(Tone Folkeson og Terje)

Tone Folkeson og lagleder Terje, 1976.

(Fokus juniorlag 1977)

Norgesmestre i herrer junior lag for første gang, i 1976.
Fra venstre: Rune Bredesen, Dag Vavik, Morten Nordby
og Svein Folkeson.

NORGES FØRSTE BORDTENNISHALL!

Vi trente mer og mer. I filmsalen på Karlsrud, i gangene på naboskolen. Reiste på treningsleire til Sverige. Startet med sesongplanlegging, styrketrening og løping. Ble bedre og bedre, men skulle vi få fram spillere av svensk klasse måtte det noe mere til.
Etter mange runder med pressemeldinger til bydel, politikere og aviser fikk jeg endelig napp: A-magasinet laget en dobbeltside om klubben som trengte et sted å være. 
"Jeg har stedet, Terje", sa en stemme i telefonen noen dager etterpå. Det var Arne Haukvik, og etter masse strev med politikere og spader (se "Månedens fyr") kunne vi flytte inn i Norges første bordtennishall. Vi behold Karlsrud og Nøklevann skole, hvor vi hadde nybegynnerkurser og snart var vi landets desistert største klubb. 
Og den beste. 

(Fokus damelag og Terje)

Hvem ville ikke blitt Norges- og seriemester med et slikt lag?
Fra venstre: Anne Schierning Aas, Unni Bredesen og Tone
Folkeson. Pluss lagleder Terje med ustelt skjegg!

SÅ VAR DET SLUTT - OG UT PÅ DE SYV HAV!

65 gull i Norgesmesterskap og to medaljer i Nordisk som lagleder, Norges første bordtennishall, Norges beste spillere noensinne. 
All grunn til å lene seg tilbake, slå seg på brystet og sole seg i suksessen? 
Vel, når man har oppnådd alle mål man har satt seg, så må nye mål settes og nye planer legges om man ikke skal stå stille eller gå tilbake. Klubben var ikke enig. Så etter å ha løpt rundt i høstregnet hele natten for ikke å få hjertestans tok jeg beslutningen om å si takk for meg (Se "Månedens Fyr"). 
Bittert, trist, men slik er livet. Jeg ville gjøre bordtennis til en stor sport i Norge, ville få nok spillere i systematisk trening og nok tøffe konkurranser til å kunne heve hele nivået på norsk bordtennis. Få enda mer av sporten inn i aviser og TV, slik at spillere som satset 100 prosent kunne få nødvendig motivasjon. Det skulle ikke være slik at det var mer gjevt å spille fotball i syvende divisjon enn å være på landslaget i bordtennis! - Da må det settes nye mål hele tiden.
Så - takk og farvel til Fokus. Og tilslutt ut på havet i en 22-fots seilbåt! 

BORDTENNIS IGJEN - PÅ DEN ANDRE SIDEN AV KLODEN!

Da jeg la ut på de syv hav var jeg sikker på at jeg hadde trent noen i bordtennis for siste gang. Feil. Coco Loco ble ødelagt og under noen få måneders Norgesopphold i 1987 hoppet jeg inn for å hjelpe Fokus å beholde plassen i førstedivisjon. Tilbake til sydhavet ble jeg gift og bosatt på en koralløy i Polynesia. I 1990 dro vi fra vår øy for å prøve lykken i Australia, og jobben som ventet var som halvdagstrener for en klubb i Brisbane. Trodde jeg. Ved ankomst fikk jeg vite at jeg isteden skulle være State Director of Coaching for Queensland, som hadde mer enn fire tusen spillere med lisens. Heltidsansatt til samme lønn, og i tillegg skulle jeg hjelpe den klubben som hadde kontaktet meg. 
Vel, å bygge opp en klubb hadde jeg jo erfaring i, og snart trente jeg en gjeng spillere som ikke kom inn på førstelagene i Brisbanes store klubber, pluss endel smågutter og jenter. Jeg startet en rekrutteringskampanje med shoppingsenter- aktiviteter, faste innslag på lokalradioen, annonser og tusenvis av brosjyrer. Avholdt kurs for skolelærere, holdt treningssamlinger og arrangerte Australias første rene kadett-turnering (15 og 13-års klasser).
Den store styrkeprøven kom da herrelaget skulle møte Brisbane TTA i State League. Den klubben hadde 24 bord i en enorm hall, pluss alle de seks best rankede spillerne i Queensland. 
Vi slo dem 6-0. 
Vi trivdes forsåvidt i Australia, men selvsagt hadde jeg blitt bondefanget og puttet midlertidig i en stilling for å få penger fra regjeringen. Vi reiste tilbake til vår øy. 

(Overraskelse i Australia)

Australske spillere er ikke noe dårligere 
enn de norske, og resultater ble det også!

(Aviser i Fiji)

Store artikler om bordtennis i avisene i Fiji, 
- og denne Dahl ble jo reneste rikskjendisen!

OG SÅ VAR DET SYDHAVSSVEPEN!

Orkanene dukket opp i vårt paradis, og vi var på flyttefot igjen. Fiji var nærmeste rike med høyere terreng og et bedre hjelpeapparat - og en god del bedre klima enn Norge. Jeg tenkte å leve av å skrive, men myndighetene sa nei. Så for å få oppholdstillatelse ble det å ty til bordtennis igjen. 
Jeg hadde trent landslagene i et par uker for tre år siden, mens vi ventet på å få oppholdstillatelse i Australia. Siden de deretter gjorde den beste innsatsen noensinne i South Pacific Games, var de glad for å ha oss tilbake. Spillerne hadde ikke rørt på racketen siden dengang, og de fleste lederne hadde flyktet fra Fiji etter militærkupp i 1987. Så en gedigen markedsføringskampanje måtte til. Det hjelp, iløpet av noen måneder var vi på TV’n seks ganger, i avisene daglig og hadde radioreportere tilstede i hallen på de lagseriene og stevnene jeg fikk igang! 
Spillerne kom tilbake, og de fem beste var sånn passe. En av kinesisk avstamning hadde trent i Kina i flere måneder, mens en professor fra India hadde vært delstatsmester der. Problemet var at plutselig startet de yngre å slå professoren, og for å beholde statusen og plassen på landslaget gjorde han seg selv til formann i forbundet. Ga meg tilbud om lønn av de pengene jeg hadde skaffet fra olympiske midler, men selvsagt for lite til at man kunne leve av det. Kontrakt- forslaget sa at andre aktiviteter for å skaffe penger skulle jeg ikke bedrive. 
Han hadde forlengst kontaktet immigrasjonsmyndighetene da vi måtte takke nei. 

FERDIG MED BORDTENNIS FOR ALLTID?

Jeg har etter hvert lært at det ikke er noe som heter "for alltid", men hittil har jeg klart å holde meg unna bordtennis. Henvendelser har kommet fra flere klubber, men så lenge ingen syntes å gjøre noe for å ta tak i sportens lave status er det best å ikke bli involvert. Med et så lite miljø og så mange rare holdninger som en negativt ladet status fører med seg, så er det så lett for at personlige interesser kommer foran de sportslige. 
Det kunne nok vært artig å trene noen, jeg har utviklet treningsmetoder som har gitt utrolige resultater, men så alvorlig som jeg tar sporten så vil en trenerjobb føre med seg mer enn to timer i hallen en gang i uka.. 
Og flere kniver i ryggen orker jeg dessuten ikke. 

(Artikkel i Vi Menn)

Jeg fikk inn en sak i Vi Menn, men hvor mange 
artikler om bordtennis har det vært i norske uke-
blader?


 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Klikk her for å komme tilbake til toppen, her for å komme til "Månedens Fyr", her for å komme til første side

MINE BESTE BORDTENNISMINNER:

Jeg har vært heldig å få oppleve mange store øyeblikk med bordtennisen, og det er vanskelig å plukke ut noen enkeltstående begivenheter. Noen minner stikker seg likevel fram: 
- da Tone Folkeson feide inn matchballen mot veteranen Rigmor Sørensen og ble Norges- mester i senior som 14-åring. Pluss kanskje at samme Tone på et svensk stevne slo den svenske juniormesteren Anneli Hernvall til trampeklapp fra publikum. 
- da jeg som formann i Fokus kunne erklære Norges første bordtennishall for åpnet. 
- da vi mottok premien som beste klubb på et svensk stevne. 
- da Logan bordtennisklubb slo storfavoritten Brisbane 6-0 i serien i Australia.
Ja, selvsagt husker jeg med glede de sportslige framgangene for de jeg trente, men det er også andre gode minner, som hytteturer til Tyritoppen med den gamle Fokusgjengen, klubbsamholdet på treningsleire og stevner i inn- og utland, jobbing sammen med styret for å bygge opp klubben, musicals av og med Fokus-spillere osv. Og det utrolige at spillerne ikke har glemt meg selv om jeg har vært borte fra landet i 15 år!

MINE VERSTE BORDTENNISMINNER:

(Terje spar fram Norgesmestre)Natt og dag, sol og regn. Like naturlig som å ha gode minner er det å ha dårlige. Jeg kan ikke unnslå at det også har vært harde stunder, så jeg får være ærlig og dra fram noen av dem: 
Selvsagt er det verste minnet jeg har dengang det på styremøte i Fokus ble besluttet at man ikke skulle lage nye langtidsplaner, men at klubben skulle drives fra dag til dag. Da sa jeg takk for meg. 
Nesten like vondt var det å måtte råde Dag Vavik til å vurdere å finne på noe annet å drive på med enn bordtennis, fordi forbundet ikke forsto at det er noe som heter sesongplanlegging. Se innlegget om Dag under. 
Ille var det da Tone Folkeson med gråten i halsen fortalte meg at hun hadde lyst til å slutte med bordtennis eller starte helt på nytt. "Ordre" og (velmente) råd fra andre trenere, på toppen av et mislykket treningsopphold i Japan, hadde gjort henne helt forvirret og usikker. Jeg rådet henne til å drite i alle trenerene, meg inkludert, og bare finne tilbake gleden ved å spille bordtennis. Det greide Tone, men hennes varemerke, "Hammaren"-smashen med bedre step-in enn legendariske Kjell Johansson, forsvant for godt.
Andre tings som føltes litt sårt var ledernes mangel på vilje til å legge planer og gjøre noe for å forbedre bordtennisens status, samt den hemnigsløse evnen til å hakke løs på de som virkelig gjorde noe (for å skjule egen udugelighet eller mangel på engasjement). Dette gjelder både i Norge og andre land hvor jeg har prøvd å hjelpe sporten vår. 

En trist historie vi kan lære noe av:
DAG BURDE BLITT DEN STØRSTE ETTER PÅL GUTTORMSEN.

Dag VavikDa Dag Vavik kom til Fokus som 10-åring hadde hans spilt litt hjemme, og han bare gnikket og kuttet. Tenk noe så uvanlig som en spiller som var defensiv fra starten av! 
Vel, jeg lærte Dag å plassere ballene helt ut på kanten av bordet og gå inn med en smash såsnart motstanderen var uforsiktig. En rask loop med kort armbevegelse som sendte ballen sideskrudd ut mot nettrota på siden av bordet kom også naturlig, og med trening fikk Dag også brukbare server. Jeg riktig storkoste meg, for nå hadde jeg et helt nytt konsept: En spiller som la seg på deffen når motstander servet, som gikk direkte i angrep på egne server (i tillegg til å sette inn knallharde smasher etter å ha tvunget motstander til å gjøre feil)! 
Det fungerte bra, Dag startet å drive både norske og svenske guttespillere til vannvidd. Men Dag syntes etterhvert at det ikke var så gøy å være deff, han så at alle de andre på hans alder spilte angrepsspill og ville gjøre det samme. Kjempesynd å måtte gå ifra et konsept som hadde vært veldig spennende både nasjonalt og internasjonalt (og som koreanere og kinesere kom med mange år seinere!), men det nytter ikke å tvinge noen til noe de ikke vil. 
Fra deff til bh-klink.
Så Dag ble knalloffensiv, og i tillegg til forehandsmashen lærte han også å klinke til med backhand. Og det gikk jo bra med Dag, bedre enn de fleste vel er klar over. I Sverige klarte han seg alltid i sin aldersklasse til han møtte de som var høyt seedet. På guttelandslaget gjorde han en innsats som bare Pål Guttormsen kan vise til, da han i EM for yngre vant de fleste av sine matcher i lagkampene og kom til runden før kvarten i single etter å ha slått en av favorittene (der møtte Dag en feelingspiller som passet minst av alle, hadde han slått jugoslaven hadde Dag havnet på pallen!). Et hakk videre kom Dag etter det kinesiske landslagets besøk i Oslo. Jeg ba han titte etter hvor raskt de var tilbake med racketen etter slaget, og etter å konstatert at de var lynraskt tilbake til utgangsposisjon gikk Dag bevisst inn for gjøre det samme. Dags nest siste år som junior var nok Dag beste, selv om han vant tre titler i junior-NM året etter (1979). Dag ble Oslomester og Østlandsmester i senior, og tapte knepent for John Grahl Madsen i kvarten i senior-NM (Dag kunne ha slått Grahl om han hadde gnikket til den kjevhendte bergenseren blotta seg, men Dag ristet på hodet over XL-1-kruset, og sa han ville spille sitt eget spill), og tapte svært få kamper hele 78-sesongen.
Deretter kom knekken.
Dag hadde trent knallhardt og målrettet hele sesongen, og etter junior-NM hadde vi selvsagt lagt inn en pause. Forbundet sa nei. Om Dag ville være med på laget til junior-EM hadde han bare å pelle seg til Bergen på treningssamling og kvalikkmatcher. Dag kom tilbake sliten og totalt uinspirert. Gnisten var borte, lysten var borte. Vel, Dag klarte altså å hale iland tre juniorgull året etter og kom med på landslagssamlingene for senior, men han var en helt annen person bak bordet. Han klarte bare ikke å konsentrere seg på treninga lenger, og matchspillet var tregt og usikkert. Jeg syntes så utrolig synd på gutten, og etter å ha tenkt meg om i det lange og brede fant jeg ut at jeg ikke hadde noe valg. Det ville være trist å miste Dag som bordtennisspiller, men det var viktigere at han ikke mistet sine menneskelige kvaliteter! Så jeg skrev jeg et langt brev til Dag som konkluderte med at enten måtte vi gjøre et siste alvorlig forsøk på å finne tilbake hans gamle jeg, eller så måtte han vurdere om det ikke fantes andre ting i livet som var viktigere enn bordtennis. Dag prøvde selvsagt å komme tilbake, men det gikk ikke. Dag var tapt for norsk toppbordtennis. 
Hva kan vi lære av dette?
Kanskje følgende: Selv om et menneske er aldri så glad i sporten sin - aldri så talentfull, våken og innsatsvillig, så trenger kroppen og hjernen en pause fra hardkjøret av og til. Og at man er avhengig av at idrettsapparatet, på leder og trenerplan, er klar over dette, og selvsagt ellers fungerer på en profesjonell måte!
Til slutt:
Hvem var det den svenske lagverdensmesteren Erik Lind spurte Olav Haraldseid etter for ikke så lenge siden? Jo, nettopp Dag Vavik!
 

.
 

Klikk her for å komme tilbake til toppen, her for å komme til første side

MINE TRENINGS- OG KONKURRANSETIPS:

Her vil jeg komme med tips, i første rekke til deg som spiller, men kanskje en og annen trener kan få noen nye ideer også? Jeg vil prøve å komme med nye tips med jevne mellomrom, så følg med!

DEL 1. Gå igjennom din situasjon. 

En som driver med sport (eller andre ting for den sak skyld) bør med javne mellomrom sette seg ned å tenke over hva man egentlig driver med: 

- Hvorfor holder du egentlig på med bordtennis? 
- Hva vil du med sporten din? 
- Hvilke mål har du satt deg, på kort og lang sikt? 
- Hvilke andre ting er du opptatt av ved siden av bordtennis? 
- Hva har du lyst til å prioritere, og hva bør du prioritere?
- Hva med ditt nærmiljø, får du støtte fra venner, foreldre, skole eller arbeidsgiver? 
- Hva gir du tilbake til nærmiljøet, kan du vente deg støtte?
- Hva slag støtte får du fra trener, klubb, krets og forbund?
- Hvordan fungerer du i idrettsmiljøet? 
- Hvor mye og hvor godt trener og konkurrerer dine konkurrenter? 
- Hvor mye og hvor godt trener og konkurrerer du? 
- Har du hittil oppnådd det du hadde håpet; hvorfor/hvorfor ikke?

Dette er noen av de spørsmål du burde prøve å besvare, selv om du har gjort det tidligere. Når du har besvart alle (sett det ned på et stykke papir!) kan du gå tilbake og se på dine målsettinger. Er de realistiske? Må du forandre dine mål, eller kan du forandre på forutsetningene? 
Neste gang skal vi se nærmere på din treningssituasjon, så kom tilbake til mine hjemmesider om ikke så alt for lenge! 

.
 

DEL 2. Hvordan bør du trene? 

Kommer siden - hvis interessen er tilstede! Kom med tilbakemelding!

.
 

Klikk her for å komme tilbake til toppen, her for å komme til første side.

ER BORDTENNIS EN DØENDE SPORT?

Her er en artikkel jeg skrev for bladet Norsk Bordtennis, nr. 2/93:

Bordtennis - en døende sport

Svenn Erik Nordby sa i sin tale på Fokus' 30 års jubileum at man måtte ta hatten av seg for meg som PR-mann. Feil, Svenn Erik. Jeg har aldri vært flink nok hverken til å markedsføre meg selv eller vår sport. Og markedsføring er den største mangelen i bordtennis!

Av Terje Dahl

Jeg anser i dag bordtennis for å være en døende sport (medlemstallet internasjonalt i vår idrett synker kraftig!) - om ikke Ogimura (og ITTA) får ut fingeren noe brennfort! Ogimura snakker stadig om å forandre poengsystemet og/eller endre reglene for racketbelegg. Selvsagt er racketbelegget idag for tykt - hvem vil se på en idrett hvor to personer står på hver sin side av et bord og server til hverandre (ballen var i spill 5-6 ganger over nettet under OL)?

Men å få tynnere racketbelegg er ikke det viktigste. Ta en så fascinerende sport som badminton, hvor ballen er i spill mye lenger enn i bordtennis. Badminton er heller ikke en stor publikumsidrett, selv om den har alle forutsetninger for å være det! Det dreier seg om markedsføring.

Folk i dag blir mer og mer mediaorienterte - og de idretter som ikke kan vise seg fram i TV, aviser og ukeblader er dømt til å slite hardt. "Vi kommer ikke inn hva enn vi gjør!" roper lederne for de døende idretter, "media ignorerer oss!"

I Australia var basketball en knøttliten sport ingen med respekt for seg selv ville bedrive. Det var bare noen få år siden. I dag er basketball en super-populær idrett som både i publikum og spillerantall truer nasjonalidrettene rugby og cricket. Avisene er fulle og TV dekker hver eneste seriekamp.

Går noe slikt an da? Ja, med profesjonell markedsføring og positiv innsatsvilje! Hver dag er det reklameinnslag på alle TV-kanaler for idretten basketball. Bilder av brennende baller og kurver, spillere som ser på hverandre like utfordrene som noen boksere eller wrestere, publikum som hyler i ekstase, jenter som vifter med pupper og plakater - alt backet opp av fengende popmusikk: "Our guys are hot!" Klart folk vil spille basketball - eller ihvertfall gå på kampene! ! !

Ogimura - få ITTA til å lage en PR-kampanje for vår idrett! ! Få et kreativt reklamebyrå til å lage annonser, filmstills, DM 'er og 30 sekunders reklameinnslag for radio, kino og TV! Som kan brukes internasjonalt, og hvor sponsoravtaler og ITTU-støtte er innebygget i kampanjen!

Og kjære NBTF - sitt ikke med tvinnende tommeltotter og vent på ITTA! Ikke si at dette koster alt for mye penger! Kom opp med en plan for å skaffe pengene! Ta f.eks. kontakt med basketballforbundet i Australia og få noen gode tips! Start markedsføring!

Vi må få opp statusen for vår sport. Vi kan ikke lenger leve som ping-pong'ere. Kjetil Andre Aamodt vil aldri bli verdensmester i bordtennis - heller ikke Ketil Nordgaard! Bordtennis må inn i media, folk må få opp øynene for at de som slår små, hvite baller er idrettsutøvere! Da kan alle innen vår kjære sport rette ryggene og si uten å være flau: jeg driver med bordtennis!

For de som ikke vet det:
Terje Dahl var trener og leder for Fokus og diverse landslag i en årrekke, inntil han seilte til sydhavet i 22-fots Coco Loco i 1983. Bor i dag på sydhavsøya Nukulaelae i Tuvalu, gift med polynesiske Emma og de har en tre-årig datter - Sonia. Utgitt to bøker om sine eventyr; "Det Siste Paradis" og "Paradiset jeg fant". Grøndahl & Dreyers Forlag.


Red. kommentar:
Takk for din interesse for bordtennissporten, Terje. Du har mye rett i det du sier, men hverken ITTF eller NBTF sitter og tvinner tommeltotter. Problemet løses ikke over natta - det tar tid. Jeg vet at det jobbes med saken, men kunne godt tenke meg bordtennissporten fri for jenter med viftende pupper og vrikkende hofter. For norsk bordtennis må det jobbes langsiktig. Det kan ikke tas l00-tusen og mer i et jafs av et allerede tynt budsjett. Men vi bør så absolutt sette av mer penger til markedsføring av sporten.


Egen kommentar:
Ganske interessant å lese at redaktøren sier man ikke har penger som en kommentar til en artikkel hvor jeg oppfordrer forbundet til å skaffe penger.
Klart man får lyst til å forbli i sydhavet, så langt vekk fra bordtennisballer som mulig...!


"MÅNEDENS FYR"

Fokus Bordtennisklubb har idag et medlemsblad som vekker både fryd og forakt, fordi det legger stor vekt på den sosiale siden av medlemmenes aktiviteter (leser for eksempel i Bordtennishoroskopet mitt at "Som feit og blakk blir du ikke videre plaget av kåte babies i slutten av perioden").
Fast spalte er Månedens Fyr, hvor bladets skribent på sin noe spesielle måte prøver å komme inn under skinnet på det stakkars intervjuobjektet. Jeg syntes han tok svært så lett på meg:
 
Månedens fyr Nr 4 94/95 av T.A.Dyrerud

Fokushallens Far

Ja, kjære komarotter, denne gangen kan vi her i "Månedens fyr" få invitere på celebert besøk, så det er bare å fiske frem søndagsklærne og sette seg pent i stolen! (Jada Steinar, det gjelder deg også!) Du har sikkert opplevd å være alene igjen i hallen en sen kveld, og forundret deg over alle de udefinerbare lydene innenfra restene av grunnfjellet. Hvis du legger øret inntil muren, vil du der tydligere kunne høre ekkoet av et spett og en stønnende mann - samt det dype suset fra Stillehavet! Der inne har "ånden" til "Fokushallens Far", eventyreren og legenden; Terje Dahl, bosatt seg til evig tid! Den virkelige Terje Dahl har nå vendt hjem etter mange års utlendighet, og bosatt seg i Antenneveien på Lambertseter. Det er ingen liten omvei Terje tok fra leiligheten på Manglerud (1983) til Lambertseter. Men før vi kommer så langt, bør vi ta historien fra begynnelsen av - for dette er nemlig også en viktig del av vår egen historie!

Som gymnasiast og ung rekrutt begynte Terje å spille bordtennis. I '71 dukket han opp i den berømmelige "filmsalen" på Karlsrud skole. Erik Johansen er trener, og etter kort tid sitter Terje med ansvar for de små og håpefulle. Han setter igang et selvstudium for å finne ut hva bordtennis er for noe, tar noen kurs, og vips så er han landslagstrener/senior i '73! Samme året fører han Norge til en tredjeplass i Nordisk! Misnøyen med forholdene på Karlsrud tiltar, samt følelsen av viktigheten ved å ta skrittet fra "hobby-rommet" til "idrettshallen"! Bydelsutvalg og aviser blir kontaktet for å sondere terrenget og skape litt blest om den gode saken. Arne Haukvik (Bislet games) og Jørgen Aas, som dengang jobbet i VG, blir viktige støttespillere. Endelig kommer resultatet: et svart hull under Høyenhall skole! Men problemene var ikke løst, for i det svarte hullet ble noen få iherdige mennesker, med Terje, formann Nordby og Folkeson i spissen, stående å hakke/bære stein til de selv nærmest ble båret ut. Ny runde med media og flyveblader ble iverksatt. Og nå fikk politikerne i bydelsutvalget fart på seg, og mobiliserte Park og idrett til dyst. Fokushallen stod klar til høytidelig åpning i 1979, med Terje som formann og Stellan Bengtson og Kjell Johanson som hovedattraksjon. Nå hadde vi fått idrettshall, nå gjenstod det "bare" å etablere seg som idrett. Et stort planleggingskurs ble avholdt på Norefjell. Her ble det utviklet en handlingsplan og satt mål for klubben Fokus. En av hovedintensjonene var at Fokus skulle være en klubb for de beste; de som ville noe med bordtennis, de som ville satse! Et annet mål var å bli best i Norge både på herre og kvinnesiden, noe Fokus også klarte! Sverige-stevnene var en viktig del av utviklingen, og det var nok et stort øyeblikk for Terje da han og hans spillere ble tilbakekalt på vei ut av hallen for å motta pokal for beste klubb - på stevne i SVERIGE! Kontakten med Sverige gjorde også sitt til at Fokus som de første i den mye omtalte "andedammen" fikk hevet blikket fra egen navle, og innførte barrikader og telleapparat på stevner!(?) Terje var også den første som innførte drikkeforbud på stevneturer. De som ikke etterkom dette, ble i all enkelhet strøket fra programmet av Terjes besluttsomme penn. Men det kommer en tid da de mål en har satt seg er nådd, og behovet for nye melder seg. På generalforsamlingen 81/82 følte Terje seg nedstemt på nettopp dette punkt, og dermed røk motivasjonen for å fortsette. Han sa takk for seg - og han gjorde det grundig! På Rådhuskaia i Oslo '83 stod Sveum og kjempet med gråten, og visste ikke bedre råd enn å kaste Cola-cap'en etter Terje og seilbåten som forsvant ut fjorden. med Sveums Cola-cap flæt Terje alene rundt i Stillehavet i fire år - helt til en stor lastebåt fant det for godt å smadre båten hans ved en av Salomonoeyene. (Den ligger ikke i Oslofjorden. Be mamma finne et Atlas til deg!) Båten ble for dyr å reparere i første omgang, så dermed bar det hjemover. Dette var i '87, og her hjemme hadde Kjell Bråten nylig gitt seg som trener for et Fokuslag på vei ned i 2 div. Terje tok tak, hentet inn gamle Dag Vavik, og vi berget plassen. Men etter tre måneder dro han avgårde igjen; fikk fikset båten og seilte videre. På Tuvalu møtte han sin Emma, som han giftet seg med. De flyttet så ut på et ubebodd korallrev tre km. fra landsbyen. Men takket være den industrielle verdens energipolitikk, ble denne gleden kortvarig. Varmere klima og issmelting på Sydpolen har i første omgang forandret noe av vær-mønsteret, slik at storm og 12 meters bølger truet med å vaske familien Dahl ut i Stillehavets ubønnhørlige dyp! I '93 så de seg nødt til å flytte - ei lita jente ved navn Sonja veiet nok tungt med i beslutningen! Dermed bar det til Fiji, hvor Terje fikk oppholdstillatelse og jobb som landslagstrener! Men denne gleden ble heller ikke langvarig; Mens Terje var på ferie i Tuvalu, ble han kupppet av en 50-åring som hadde sett seg lei på at de unge spillerne ble bedre av at Terje trente dem; et faktum som hadde den skjebnesvangre konsekvens at gammer'n - som nemlig selv ville være på laget - måtte bite i sanddynene! Snipp-snapp-snute; uten jobb og oppholdstillatelse er du ute - og vi er tilslutt vel fremme i Antenneveien, en regntung dag i begynnelsen av juni. Jeg blir tatt vel imot av en, som alltid, sprudlende Terje, selv om han må medgi at det føles litt sterilt, dødt og kaldt å komme hjem til gamlelandet. Sonja har lagt seg, Emma sitter i innbitt og konsentrert kamp mot PC'n. Vi setter oss i sofagruppen til Terje.... Helseth!? For en mann som ikke har vært i besittelse av stort mer jordisk gods enn en seilbåt de 12 siste årene, er det ikke bare-bare å flytte inn i leilighet! Spisestuestolene er levert den selvsamme dag av Kullerud. Men sitter godt gjør vi, så da er det jo bare å avlevere nok en runde med intelligente og dyptpløyene fyr'n-spørsmål:

- Er det noe med bordtennisens "vesen" som bevirker at en helt vanlig mann fra Manglerud så helt uhemmet kaster alt på båten, inkludert seg selv, for så å seile sin egen sjø? 
- Eeeeeehh...ikke noe med vesenet kanskje, men heller vesenene i den! Vesener som ikke kan fatte at bordtennis er noe mer enn ping-pong! 
- Kan det skje like lett med alle bordtennis-spillere, at de plutselig bryter opp og drar sin kos? 
- Ja, deg gjør det helt sikkert. Når du er blitt lei nok, drar du på ferie til Kos! 
- Hvilke spilletyper er isåfall mest utsatt? 
- De med 'känsla"!...de som skriker griseball høyeste på 19-20! 
- Hvor lenge bør man ha spilt bordtennis før en legger ut på en slik tur? 
- Det tar tre år å bli god. Fire år, og du tror du er jævli' god. Etter fem år er det ut av landslaget og inn i bedrift- eller ut på tur!! 
- Tror du at den radikale vendingen i din bordtenniskarriere kan ha negative konsekvenser for rekrutteringen: foreldre som setter allt inn på å holde de håpefulle unna bordtennis f.eks? 
- Hvilken rekruttering? 
Han svarer så lett og elegant der han sitter i sofaen og flirer og ler. Men denne mannen har vært i hardt vær før, så du må bare ikke gi deg selv om han ser kjekk ut nå: - Det at du var blokkeringsspiller, var det en fordel der ute på havet - lettere å motstå trykket fra aggressive 'piskeslag' av noen bølger? - Det hjalp; han ser ikke fullt så fornøyd ut lenger. 
- Hvaaa! Jeg har aldri vært medlem av B-72! Dessuten har jeg alltid representert et aggressivt angrepsspill ved og under bordet! Basta! 
- Det var vel sikkert risikabelt å stå på ballongen der ute; 'å gå fra borde' mener jeg? 
- Neeeei... Latteren tar overhånd, og han kommer helt ut av det. - Hva skal en si til sånt a'?....det...det er farligere å spille double med Simon enn å ballongplukke flyvefisk! 
- Du spilte jo bordtennis på den andre siden av kloden. Er det på samme måte med ballen som med vannet i sluket, at den spinner feil vei? 
- Hvafornoe? Nei, uansett hva du sier, så hadde vi gitt Fokus på posen både med laget fra Fiji, og laget fra Australia, som jeg trente en periode! 
Jeg tenker for meg selv at vi nå får ta dette her ned på jorda igjen, før det spinner helt avgåre. - Har du forsatt noen ambisjoner i forhold til bordtennis her hjemme? 
- Nei, jeg føler at jeg har gjort mitt, jeg orker rett og slett ikke mer. Når du er blitt dolka i ryggen mange nok ganger, så gidder du ikke mer! Dessuten er jeg lei 'bordtennisonanistene' - med andre ord; de som bare holder på med seg selv! 
- Har du noen råd til unge spillere? 
- Ja, slutt og spill bordtennis! Han hyler av latter, men tar seg i det: - Neida, jeg mener det ikke sånn. Poenget er bare at du må tenke igjennom hva det er du vil med det her! Det er klart; det er det du ikke gjør du kommer til å angre på senere i livet! Men du må vite hva du går til, og du må være ryddig med tida di'! Det er bare deg selv du gjør dette for! Men, og dette er også viktig; gjør som treneren sier....og STÅ PÅ!

Etter denne kraftanstrengelsen rusler vi inn til Emma og PC'n. Når han ikke skriver reiseskildringer (ny bok er underveis!) fungerer denne som et lite musikk-studio, og med noen lette tastetrykk er vi innhyllet i smektende toner fra Stillehavet. Jeg blir innviet i et ufullendt prosjekt, bestående av gamle sjømannsviser fra Fiji som Terje har sunget inn på norsk. For glade gutter går som kjent solen aldri ned, og det er da også en brutal oppvåkning som venter meg der ute - et mørkt og regntungt Norge! 



 
Klikk her for å komme tilbake til toppen, her for å komme til første side