På den grønne sydhavsøya Ponape i Mikronesia, midt ute i det enorme Stillehavet, finnes det et arkeologisk mysterium. Ute i den krystallklare lagunen som omgir øya finnes det ruinene etter en slags by, bestående av nærmere hundre kunstige øyer. Alle disse øyene er bygget av basaltblokker og på mange av øyene finnes det mektige byggverk. De største basaltblokkene er antatt å veie rundt 50 tonn.

Ingen vet hvem som bygget Nan Madol, ofte kalt “Den forbudte by av stein”. Ingen vet hvorfor byen ble bygget eller hvor det ble av byggherrene. Tidligere trodde man at Madol var av relativt ny dato, men nyere karbondateringer sier at byggverkene iallfall eksisterte 200 år før Kristus. De innfødte på Ponape er redde for Nan Madol den dag idag, for dem er stedet en by fra fortiden fullt av spøkelser og demoner. Historiene om stedet er mange. Engelske hvalfangstskippere skal ha funnet skjelettdeler av overnaturlig størrelse og en negroid hodeskalle, og like før den andre verdenskrig skal japanske dykkere ha funnet kister av platina utenfor Nan Madols murer. Legendene sier at Nan Madol ble bygget på en eneste dag av to brødre, og de gjorde det ved å få steinene til å fly fra et steinbrudd milevis unna. Muntlige historier som har gått fra far til sønn i generasjoner forteller at gudene engang bodde i himlen over øya, og at de ga folkene opplæring jordbruk og fiske.

Jeg besøkte Ponape i 1985 og 86 i min lille seilbåt Coco Loco, og ble fascinert av ruinene og mystikken rundt stedet.

Vår landsmann Thor Heyerdahls bedrift ved å seile flåten Kon-Tiki fra Peru og over til Tuamotu-øyene er vel kjent for de fleste. Mindre kjent er det kanskje at han ga seg ut på den lange seilasen på en balsaflåte for å underbygge sine teorier at Stillehavsøyene ble befolket fra øst mot vest, stikk imot de mest vanlige teoriene. Det er idag nærmest godtatt at øyene ble befolket fra Asia, men Heyerdahl mente at det var sannsynlig at en bølge av innvandrere hadde kommet fra Amerika. Bakgrunn for hans teorier var at mange av de gamle byggverkene og statuene han hadde sett på sydhavsøyene lignet på de man kunne finne i Syd- og Sentral Amerika. Endel av de fruktene og grønsakene som fantes på øyene kunne også finnes i Amerika, men ikke i Asia.

Legendene på de fleste øyene i Stillehavet forteller at de en gang i fortiden hadde besøk av en gud som kom fra et land der hvor solen sto opp, en gud med lyst hår og skjegg. Legendene i Sør-Amerika forteller at også de hadde hatt besøk av lyshudete guder, som etter å ha gitt dem opplæring i dyrking og byggekunst forsvant vestover ut i Stillehavet.

I nærmere fire år seilte jeg Coco Loco fra øy til øy i Stillehavet. Over alt så jeg gjenlevninger fra fortiden, og ble ofte fascinert av gamle menns fortellinger fra tiden før de hvite misjonærene. Det er ikke så mange som husker, eller vil huske, historiene om kjemper og guder fra himlen, De har ikke som oss sine fortellinger nedskrevet i Bibelen eller Kringla Heimsins, hos sydhavsfolket var det viktig at historiene ble overlevert muntlig.

Det finnes fortsatt mysterier i vår verden.

Det finnes byggverk som ingen arkeologer med hånden på hjertet kan forklare.

Det finnes historier fra gammelt av som vi kan prøve å forstå, men som ingen egentlig kan forklare.

Og over oss finnes et uendelig verdensrom som vi kan prøve å forklare, men som vi egentlig ikke kan forstå.

Jo det finnes fortsatt mysterier i vår verden.

……..

Her er det første kapittelet i boken: I Vårt Billede:

1.

Skikkelsen sto helt urørlig i det knedype vannet.

Det var bare en regelmessig heving og senking av den brede brystkassen som fortalte om liv. Morgensolen glinset matt i svettedråpene som trillet nedover den gyldenbrune, nakne kroppen. De muskuløse armene var høyt hevet over hodet, og i hendene holdt skikkelsen en stor steinblokk.

Det var så godt som vindstille. Bare av og til kom noen svake vindpust som skapte små krusninger på den speilblanke vannflaten og løftet noen strå av det lange svarte håret som rakk ned til skikkelsens skuldre. De eneste lydene som kunne høres var det dumpe drønnet av dønningene mot korallrevet noen hundre meter unna og en dempet kvitring av fugler fjernt i bakgrunnen.

Vannet var gjennomsiktig som glass. På sandbunnen duvet små, grønne vannplanter sakte fram og tilbake. Noen ørsmå gulstripete fisker svinset mellom de to føttene son var solid plantet på bunnen. En halv meter foran føttene lå en liten haug av knuste muslinger og krabber, hvor en sky av småfisk var ivrig opptatt med å nippe løs biter av det frynsete kjøttet.

De brune øynene i det fastfrossete ansiktet beveget seg med et rykk og fokuserte seg på et punkt et stykke unna på skikkelsens høyre side.

En ørliten krusning ble større og større, og så brøt en trekantet finne den blanke havflaten. Sakte kom finnen nærmere skikkelsen, og de årvåkne øynene kunne se en torpedoformet gråbrun kropp som gled majestetisk like over bunnen, drevet fram av en slank hale som svingte sakte fra side til side. Like ved de knuste skjellene ble bevegelsene enda langsommere.

Plutselig virvlet steinblokken gjennom luften. Overflaten syntes å gå i tusen knas, sjøsprøyten sto mot himlen og plasket fikk noen fugler til å fly skrikende opp.

Stillheten og urørligheten var brutt. Skikkelsen kastet seg med et rop framover og stakk hendene gjennom havflaten som nå ble pisket til rødt og hvitt skum. Han syntes ikke å ense de sylskarpe tennene som rispet opp huden på den venstre underarmen, men gryntet ivrig og lette seg raskt fram til den piskende halen. De sterke hendene fikk tak, og med et gjennomtrengende hyl halte skikkelsen til av all kraft. Han fikk halen opp i brysthøyde og vred den rundt så den hvite buken og den trekantede kjeften vendte vekk. Han tviholdt grepet om den buktende haien og vasset så raskt han kunne baklengs gjennom vannet, mens sjøsprøyten sto som en sky rundt de to kjempende skikkelsene.

Vannet ble grunnere, og snart subbet fiskens blødende hode bunnen.

Fra den klippefylte stranden et stykke unna hørtes hoiing, og noen skikkelser kom til syne under palmenes vaiende kroner.

“Kom og hjelp meg!” ropte haiens overmann, “Saupa, ta med deg en solid grein så vi får tatt livet av fangsten!”

En av karene på stranden hojet bekreftende, og snart kom syv kraftige mannfolk løpende utover i det grunne vannet.

“Flott, Saupa!” ropte karen som hadde hoiet fra stranden, “Ikke slipp den nå!!”

Alle var de nakne, og han som hadde snakket hadde et betent sår på den ene skulderen og det ene øret var revet løs.

“Å, for en fin hai,” gryntet han fornøyd, “gå litt til siden så jeg kommer til med greinen!”

“Kom igjen bror!” sa han som var blitt kalt Sipa. pusten hans gikk dypt etter anstrengelsen og nedover den ene armen rant det en strøm av lyserødt blod.

“Aaa!” hylte Saupa, han hevet den digre greinen over hodet og lot den suse gang på gang ned over den hjelpeløse haien.

Det tok ikke lenge før det var slutt på fiskens motstand, og karene dro den innover mot land. Stranden foran dem var en klippefylt rullesteinstrand kranset av høye palmer og grønne busker. Bak palmene kunne man ane en slette, og leger unna hevet landskapet seg oppover mot høye fjell. Smale raviner, stupbratte fjellsider og flate platåer dekket av tropisk regnskog hvor bare enkelte grå klipper tittet gjennom det grønne teppet. De høyeste fjelltoppene var skjult under regntunge skyer, og et stykke unna hvelvet en regnbue seg over den lyseblå himmelen.

De åtte karene løftet haien opp mellom seg og forsvant inn mellom de slanke palmestammene. De fulgte en velbrukt sti som førte gjennom gress og busker og snart var de framme ved en liten slette foran en loddrett fjellvegg. Her stanset de opp og lot fangsten dunke i bakken.

Ut av en huleåpning, halvskjult av busker dukket det opp en rekke andre skikkelser. Først kom det ut flere menn, deretter endel kvinner og ståkende unger, og tilslutt endel gamle. De siste holdt seg på avstand, og det så ut som om de nakne kroppene deres var dekket av hår.

En mager unggutt kastet seg ned over den døde haien og satte tennene inn i noen løsrevne kjøttstrimler ved det blodige hodet. Uten et ord langet Sipa ut et spark. Det traff gutten i brystet og han rullet hylende bortover marken. Sipa satte hendene i siden og så seg utfordrende rundt. Ståket stilnet og alle trakk seg et stykke unna.

Sipa gjorde tegn til en kvinne og hun kom fram med en stein som hadde en skarp kant. Sipa bøyde seg ned over haien, og med et velrettet snitt åpnet han haiens buk. Han stakk fingrene inn i åpningen og rev ut endel av innmaten. Med et fortsatt dunkende hjerte i den ene hånden og en dryppende lever i den andre skrittet han over haien og satte seg ned på en stein. Med et kast på hodet gjorde han tegn til de andre at de kunne forsyne seg. Karene veltet fram, kastet seg ned, rev løs stykker med hendene og stappet bitene i munnen. Noen av kvinnene prøvde utålmodig å trenge seg fram, men ble jaget tilbake med knyttneveslag og spark. De eldre gjorde ikke noe forsøk på å nærme seg maten, men krabbet rundt på alle fire i en sirkel rundt opptrinnet mens de knurret dypt nede i strupen og flekket tenner.

På en trerot et stykke unna satt en ung kvinne og så på det som skjedde med store øyne, mens hun puttet noen lyserøde bær en etter en i munnen. Hun var slankere enn de fleste andre kvinnene og hun syntes heller ikke å være så skitten. Det lange håret bølget mykt nedover ryggen og bak øret hadde hun stukket en velduftende blomst. Da Sipa langet ut sitt brutale spark kom hun med et hjelpeløst utrop og skjulte ansiktet i hendene.

Nede på den lille sletten var det et kaos uten like, men plutselig stanset Sipa tyggingen. Haiblod rant nedover haken og de brutale leppene glinset av fett. Han skakket på hodet og syntes å lytte intens. Brått reiste han seg opp og brølte mot skikkelsene som svermet rundt haikroppen.

Larmen døde hen nok en gang, og redde øyne tittet opp mot den unge kjempen. Haiens beseirer gikk raskt over sletten og klatret opp på en klippeblokk. Han satte den ene hånden bak øret og speidet med rynkede bryn opp mot himlen.

Snart kunne alle høre hva som hadde fanget Sipas oppmerksomhet, en slags fjern summing.

Summingen ble sterkere og sterkere, og en av kvinnene hylte ut i redsel. På et øyeblikk var hele flokken i vill panikk på flukt mot hulen. Foran inngangen satt en gammel mann og ulte mot himlen. Horden veltet over han og trampet han ned. Et lite spedbarn mistet taket rundt morens hals og gled ned på bakken. Moren stanset ikke, men stormet videre inn i hulens beskyttende indre. På et blunk var den lille sletten så godt som tom for levende vesener. Kun Sipa sto fortsatt urørlig oppe på klippen, og borte ved bærbuskene sto den unge kvinnen med blikket rettet mot himlen.

Summingen ble sterkere og sterkere. Høyt oppe på himlen kom det til syne en ørliten mørk prikk. Prikken ble større og større. Snart var den større enn en fugl, så større en steinen Sipa hadde drept haien med. Ja, snart var den større enn klippeblokken han sto på. Summingen var nå så sterk at den overdøvet alle andre lyder, og det var som om marken vibrerte.

Sipa brølte ut i hjelpeløst raseri og knyttet nevene mot himlen.

Han ristet nevene mot det som nå skjulte solen og dekket mesteparten av himlen. Sakte trakk han seg baklengs ned av klippeblokken og rygget mot hulen.

Ved bærbusken hadde kvinnen satt seg ned på treroten igjen, mens hun stirret opp mot himlen med undrende øyne.

Brått døde summingen hen.

Alt ble stille. Veldig stille.