tur-retur: Endelig på vår paradisøy

Fra boken "tur-retur":
Endelig på vår paradisøy
- For seks år siden forlot vi vår paradisøy på grunn av klimaforandring med stigende havnivå og livstruende orkaner. Nå, en måned etter vi reiste fra Norge, skulle vi bo på vår øy for først gang siden vi flyttet - ville det bli en gedigen nedtur?

Jeg hadde engang sagt at ingen skulle få meg vekk fra Motuloa uten å måtte bære meg i en kiste, det var her jeg ville bo til jeg vandret til de evige jaktmarker. Vel, jeg lærte jo at slike bombastiske uttalelser ikke alltid holder. Selv om jeg elsket vårt sted på koralløya i sydhavet mer enn andre steder på kloden vår, så elsker man gjerne de nærmeste enda mer.
    "Snart kommer digre bølger til å skylle over øyene. Vi vil prøve å klatre opp i palmene, men så drukner vi. Det er ikke så farlig for meg, jeg er gammel nå, men barna skulle få leve!" Ordene kom i fra svigermor Fakalei etter at vi hadde hatt tre orkaner etter hverandre rundt juletider det femte året vårt på Motuloa. Tre orkaner i stillebeltet under ekvator hvor man ifølge fysiske lover ikke skal kunne ha orkaner!
Alle øyene i det riket vi hadde slått oss ned var panneflate koralløyer, med en høyde på rundt to meter over havflaten - ved lavvann. Dessuten hadde havet allerede startet å stige på grunn av den termiske utvidelsen av havet, som en følge av drivhuseffekten.
   Vi hadde en datter på fire år. Vi reiste.

Vi hadde reist fra alt vi hadde bygget opp. Vårt drømmested, vårt sydhavsparadis. Det var med blandete følelser jeg lastet madrasser, kopper og kar om bord i den lille aluminiumsjolla vår. Vi skulle prøve å bo noen dager på øya vår. Spennende og i utgangspunktet veldig hyggelig, men ville det bli en skikkelig nedtur for oss som husket hvordan livet på øya hadde vært? Sonia og jeg hadde jo vært og tittet på stedet, og visste at det krydde av mygg. Krydde, krydde, krydde. Dessuten var huset lagt fra ferdig, selv om karene nå hadde gjort ferdig den ene endeveggen av taket. To hele dager brukte fem mann for å kutte og sette opp et par galvanisert plater. Først en times diskusjon, så en som jobbet mens fire så på og kommenterte. Det som vi før (?) kalte norsk kommunearbeidertempo. Huset manglet jo vegger, gulv, kjøkken, bad og andre saker som et "sivilisert" menneske vanskelig kan klare seg uten. Vel, vi hadde jo klart oss svært så godt uten det meste den gangen da vi levde vårt lykkelige Robinson-liv, men hva nå? Sonia var 11 år og vant til norske forhold, mens Olav på tre fortsatt brukte bleier og koste seg med tåteflasken med juice! Og vi to voksne var vel ikke de samme. Emma hadde ikke lenger den tykke huden under føttene som nesten er nødvendig for å rusle barbeint på en koralløy og jeg hadde en nakke som langt fra ville være fornøyd med at eieren hogg løs i bushen med en machete. Dessuten hadde også vi vent grodd inn i den norske levemåten, med overforbruk av materielle goder og underforbruk av fysisk aktivitet. Ville vi passe inn? Ville det bli en koselig utflukt - eller et mareritt med barnegråt, sure miner og krangling?

Det nye huset på Motuloa

Det tok meg i underkant av femten minutter å putre over lagunen. Været var fint, med bare en krusning på havflaten og en sol som ble dempet av noen lette skyer. Jeg skulle først kjøre over bagasjen de tre kilometerne det var til vår øy, og så hente passasjerene. Det var jo greit at det ikke var noen bølger, så slapp skumgummimadrassene og putene som var rullet inn i pandanusmatter å bli våte av sjøsprøyt. Vi var flere om bord i den elleve fots lange aluminiumsjollen enn beregnet. Som alltid hadde jeg fiskestanga med dørgesnøret ute, med en liten gummiblekksprut som ang, men det var ingenting som bet på. Da jeg nærmet meg grunnene foran vår odde, snellet jeg inn snøret og vippet motoren opp i grunt-vann-stilling.
   Jeg smilte for meg selv og ristet sakte på hodet. Alt var det samme. Den kritthvite stranden der inne, det store fetautreet på tuppen av odden, palmene som vaiet bedagelig i den svake vinden. Det var nesten som om jeg ville få se en liten Sonia vinke til meg under greiene som hang ut over sanden og Emma rusle over tunet for å hjelpe meg å hale opp båten. Som om tiden var skrudd tilbake og alt var slik det var før orkan Jonny rev toppen av taklet på huset og bølgene truet med å skylle oss på sjøen. De lykkeligste dagene i mitt liv.
   Jeg flyttet blikket litt til venstre og ble halt ut av tidsmaskinen. Huset som sto på sletta var ikke det gamle, gode. Ikke noe koselig hytte med palmebladtak som så ut som om det hørte til i de vakre omgivelsene. Et digert blikktak på stolper og bjelker av betong. En uferdig bygning som minte mest om en hangar uten vegger. Ikke særlig vakker og langt fra i samsvar med naturen.
   Jeg sukket. Hvorfor kunne ikke folkene holde seg til de gamle tradisjonene? Hvorfor måtte de på liv og død kopiere alt fra den vestlige verden? Hvorfor må utviklingen over hele verden gå i det samme sporet. Hva er det som er så fantastisk flott med cola, hamburgere og TV? Hvorfor må alle sperre seg inne i hus som ser ut til å gjøre sitt beste for å holde størst mulig avstand til naturen? Til og med her i tropene. Jeg tittet opp på blikktaket der inne på land. Det hadde en skråning som om man hadde tatt hensyn til at den skulle tåle en viss snømengde.
   Pokker ta alt sammen!
   Jeg skrudde av påhengsmotoren og lot båten sige sakte inn mot land. Jada, påhengsmotor. I seks år hadde folkene på øya lovet meg at de skulle hjelpe meg å lage en kano. Ting haster ikke i sydhavet…
   Jeg halte jolla litt opp på land og bar sakene opp til huset. Prøvde å glemme de negative tankene og glede meg over at jeg faktisk var tilbake på Motuloa. At det tross alt sto et hus der.
   Turen tilbake gikk mye raskere. Alene ombord planet båten, så jeg bruke bare seks minutter. Jeg tok tiden. Aner ikke hvorfor. Klokka er på en måte den hvite manns tvangstrøye. Alt skal gå så fort. Tid er penger, heter det jo. Vel, før den industrielle revolusjon greide folk seg med to timers arbeid om dagen for å skaffe nok mat og de saker man trengte for å leve. Meningen med denne revolusjonen var vel at maskinene skulle hjelpe oss til å få arbeidet lettere og fortere unna. Hmmm…? To timers arbeid om dagen…det hadde vel vært noe det?!
   Tilbake i landsbyen fant jeg ut at planene var forandret igjen. Det var flere som skulle være med til Motuloa enn Emma og jeg var blitt enige om.
   Ok, ok. Passasjerer om bord - jeg kjører to ganger til!
   Passasjerene til første tur var Sonia, bestefar Toe, pluss kusinene Leise, Pauna og Iani. Sonia hadde på seg en redningsvest som vi hadde kjøpt i Fiji. Den var mest for ankomsten til Nukulaelae over korallrevet i lettbåten, men det var jo for så vidt greit å bruke den over lagunen også, selv om vannet holdt rundt 30 grader og Sonia svømte som en fisk. Ingen av de andre i båten - eller på atollen - hadde noe slikt, så de syntes sikkert det var litt snodig. Men den hvite mann, palagi, gjorde jo så mye rart! Etter å ha satt av passasjerene hentet jeg Emma og Moskitonett under taket

Olav, sistnevnte også med redningsvest, og så var det å gjøre huset vårt så beboelig som mulig. Siden huset ikke hadde vegger hang jeg opp en plastikkpressening for å beskytte mot regn, og bak den hang vi opp moskitonett og la madrassene på nok en pressening. Soveplassen var sikret! Dernest var det å ordne med mat. Mat er jo noe av det viktigste i sydhavet, noe man best kan se på størrelsen til kvinnene, og det nærmet seg middagstid.
   - Jeg får dra ut å fiske i full fart, sa jeg og fant fram bunnsøret jeg fikk låne av Emmas bror Selau. - Hvordan fungerer kjøkkenbålet?
   Gjemt bort under gresset der kjøkkenhytta vår hadde stått hadde jeg hadde funnet de to betongblokkene jeg hadde støpt til kjøkkenbålet vårt, samt to rustne jernstenger vi hadde lagt over dem for å holde kjeler og stekepanne over den brennende veden. Jeg hadde plassert dem ved endeveggen i huset og Emma hadde allerede samlet sammen litt brensel og fyrt opp.
   - Helt flott, Terje, snart hører du kjelen vår plystre som før i tiden!
   Ja, jeg hadde også funnet den gamle vannkjelen vår. Tuten som plystret var fortsatt der, men håndtaket måtte jeg lage i full fart av en stump koppertråd som engang hadde vært en del av klessnoren vår.
   - Jeg drar bare på grunnene her ved huset, jeg er snart tilbake med fisk!
   Sa jeg og tok grundig feil. Selv ikke ved den steinen der jeg pleide å hale inn papegøyefisker var det napp å få. Jeg måtte rett og slett returnere uten en eneste fisk, for aller, aller første gang.
   - Sa saga ki ei, tou ulu ma numi, ikke bry deg om det, hodet ditt kan slå floker på seg, sa Emma og fant fram noen bokser corned beef. - Vi tar noen bokser, pluss den kokosnøttkrabben vi fikk fra Silo!

- Pappa, tror du at de blir redde for spøkelsene i natt? spurte Sonia og brukte det tuvaluanske ordet for spøkelse. "Agaga".
   Emma og jeg så raskt på hverandre.
   - Hysj, Sonia ikke snakk om spøkelser! Sa Emma og tittet rundt seg for å se om noen av de besøkende barna hadde hørt hva Sonia sa.
   - Barna blir redde, forstår du, la jeg til.
   Jeg husket godt hvordan svigermor Fakalei, som døde før vi rakk fram, nesten kom i tottene på meg den gang da Emma var gravid med Sonia. Den vanligvis så sindige og rolige damen kjeftet på meg og datteren fordi vi ikke ble boende i landsbyen, men stadig dro til vårt hus på øya: - Emma, hvordan skal det gå med babyen i magen din med alle spøkelsene på Motuloa?
   Ja, selv om folkene i Tuvalu var veldig kristne så var troen på spøkelser fortsatt sterk. Det var masse spøkelser i bushen. Og nå som det bare var et par uker siden Fakalei døde var man reddere enn vanlig. Når noen døde trodde alle at den avdødes skjel spøkte rundt husene. Og reddest var selvsagt de som hadde vært mindre vennlig mot personen. Sonia hadde fortalt meg hvordan alle sammen i Toes hus nå var redde for Fakaleis spøkelse. Ikke redde fordi de hadde vært slemme, men kanskje litt reddere enn vanlig fordi det hadde regnet, lynt og tordnet noe helt unormalt mye den natten Fakalei døde. Den ene katten som snek seg rundt huset, den svarthvite med avrevete ører og skabbete pels, fikk dessuten den tvilsomme æren av å bli utnevnt til å være Fakalei. Ungene var ganske så skremte. Og lystret raskere enn vanlig når deg var ulydige og fikk høre at Fakalei ville komme å ta dem om de ikke var snille. Katten holdt de seg langt unna.
   - Puss tenna, Sonia, sa jeg og fant fram tannpasta og tannbørster.
   - Pappa, barna i landsbyen pusser aldri tennene. De har tannbørster, men bruker dem bare når palangier som oss kommer på besøk.
   - Det ser du på tennene dere også, ikke sant?
   - Barna har nesten ikke tenner, bare svarte stubber. De spiser godteri og tygger tyggis hele tiden. Til og med på skolen!
   - God natt, Sonia!

Første lunsj på Motuloa på seks år

Neste dag var det lørdag og etter en kjapp frokost dro Sonia og jeg ut for å fiske. Jeg hadde ikke nok agns så først dro vi bort til midten av den lange tarmen som øya Motuloa var og samlet noen eremittkreps. Det var ikke så lett å finne dem nå som tidligere, men tilslutt hadde vi nok og satte kurs ut i lagunen.
   - Vi drar til en av favorittgrunnene mine, sa jeg og så durte vi av gårde.
   Etter ti minutters kjøring kastet vi ut ankeret på enden av en rund, stor korallgrunne og agnet krokene.
   - Her der det fisk, sa Sonia og halte opp en sprellende lyserød taea.
   - Flott, vi fiske så raskt vi kan, vi trenger vel ikke så alt for mange fisk.
   Etter halvannen times fisking mente jeg vi hadde nok, så vi satte kursen tilbake for odden vår og oppdaget at vi hadde glemt at det var lørdag.
   - Dere skulle ha fisket mer, sa Emma, - det er søndag i morgen!
   Søndag er så absolutt en helligdag i Tuvalu. Ingen har lov til å fiske, ingen har lov til å kjøre båt. Ingen har lov til å drive sport, ingen har lov til å spille kort. Søndag er til for å gå i kirken og sove, sove, sove - dermed basta!
   Jeg mente det likevel ville være mer enn nok fisk, men da mørket senket seg over vår uferdige hus oppdaget jeg at Emma hadde glemt å fortelle meg at vi ville få besøk. Emmas søster Tamiloga og hennes mann Silo samt en gjeng barn hoiet seg plutselig opp fra stranden. Heldigvis hadde de med seg mat. Mer enn nok mat. Ingen skal være sultne i Tuvalu!
   Etter spising og ungemas, ble det et par runder kort før vi la oss til å sove. Det vil si: Vi hadde også en spennende episode da parafinlampen plutselig ble mørk. Emma skulle pumpe opp trykket på den og dermed datt hele veken av. Jeg prøvde å lage en lampe, slik jeg hadde sett de hadde brukt i naboriket Kiribati, med syltetøyglass med parafin og en vek av flettete tøyfiller. Det brant så liflig at jeg ventet en eksplosjon med katastrofale følger for de skuelysne barna som ikke ville gå unna, men heldigvis klarte jeg å slukke elendigheten ved å plassere en kjele på toppen av flammehavet. Deretter tok Silo båten og hentet en ny lampe i landsbyen. Nesten litt synd, for mens vi ventet på han satt vi andre på gresset i måneskinnet og tittet opp på stjernene. De blinket ned til oss - akkurat som de hadde gjort den gangen da Motuloa virkelig var Motuloa.

Neste morgen var Tamiloga og gjengen tidlig oppe for å rekke gudstjenesten i kirken, mens vi andre hadde bestemt oss for å droppe kirken og heller reise over på kvelden. Ikke særlig populært i landsbyen, men siden Toe har en annen religion og vi fra Norge ikke var så ivrige kirkegjengere tok vi sjansen på at de ikke ville bli for sure. Toe og jeg tok også sjansen på å rydde litt rundt huset, noe som trengtes. I løpet av årene hadde bushen grodd helt inn til huset, og selv om noen i familien hadde ryddet unna en del av tilveksten så var det ganske tett med trær og busker. De puka-vai trærne jeg hadde plantet rundt kjøkkenhagen for å bruke bladene som en slags spinat strakk seg nå nærmere ti meter opp mot himmelen og en liten lauu-tagi-tagi busk hadde skutt røtter som hadde utviklet seg til å bli trær. Det er jo greit med trær som skygger for solen, men det var blitt reneste jungelen, en jungel hvor myggen tydeligvis stortrivdes. Vi hadde tent opp rykende bål rundt hele huset for å jage dem vekk, men så snart røyken letnet var de på plass for å suge hvitmanns blod. Søndag eller ikke, forbudt å arbeide eller ei: Myggen måtte vekk! Selv prøvde jeg å glemme at det satt et par dusin mygg på hvert bein, men Olav fikk store blemmer over hele kroppen. Så Toe og jeg fant fram machetene og hogg løs. De trærne som satt løst i sanden dyttet jeg over ende eller rykket opp med roten. Å hogge ned trærne var egentlig bare å forskyve problemet, for de fleste trær i tropene gror ganske raskt opp igjen om man ikke tar ondet vad roten. Bokstavlig talt.
   Det var godt å jobbe fysisk igjen, men jeg kjente jo at nakken protesterte ved hvert hogg. Dessuten oppdaget jeg at det var nesten umulig for meg å titte opp mot tretoppene, forkalkningene i nakken var tydeligvis blitt enda verre. Men, men…jeg fikk heller ha vondt noen dager. Den skadete nakken min var jo tross alt bedre her i varmen, og vi kunne ikke ta sjansen på at Olav fikk infiserte sår etter myggestikkene. For oss palagier som ikke er vant til hissige tropiske bakterier kan så utvikle seg til livstruende tropebyller om de ikke får skikkelig behandling. Jeg hadde jo med et asenal av medisiner, men det ville være dumt å ta noen sjanser!
   Etter at vi hadde jobbet en stund ropte Emma at nå var det nok, kom og drikk kaffe. Det var tross alt hviledag, og det var nok greit for en 79-åring med vondt bein og en hvit mann med dårlig nakke og kondis!

- Jeg vil ikke tilbake til landsbyen, sa Emma mens hun fylte koppene. Hun nærmest strålte av glede over å kunne leve øylivet igjen. Hente brensel i bushen, rense fisk i strandkanten, bære kokosnøtter, lage mat et rykende kjøkkenbål, bade i lagunen, spise på mattene med passatvinden svalte og stjernene lyste ned på oss.
   - Ikke jeg heller, Emma, men vi har sagt vi skal komme og Sonia skal på skolen i morgen tidlig. Vi får reise over å komme tilbake så raskt som mulig, svarte jeg og følte det som om jeg hadde lyst til å gråte.
   Det var godt å være tilbake på Motuloa. Det var godt å være hjemme igjen. Men jeg visste så alt for godt at det ikke kunne vare. FNs klimapanel hadde for noen måneder siden konstatert at den globale oppvarmingen gikk raskere enn tidligere antatt. Havet steg raskere enn tidligere beregnet, uværene kom hyppigere. Selv om det ikke hadde vært noen orkaner i Tuvalu de siste tre årene så var det ikke noe blivende sted for folk som følte ansvar for sine barn.

Pokker, pokker, pokker!

Overståede er niende kapitlet i boken "tur-retur":
NY E-BOK: "tur-retur"
Terje Dahl og hans families dro på besøk til deres fortapte paradis. Også om deres opphold i Fiji og New Zealand.
"Vi hadde reist fra alt vi hadde bygget opp. Det var med blandete følelser jeg lastet kopper og kar om bord i den lille jolla. Vi skulle prøve å bo noen dager på øya vår."
Klikk her for å lese om e-bok og bestille. Pris kr.150,-

Terje Dahl har skrevet en rekke bøker og artikler fra sydhavet, de kan du lese mer om ved å klikke her.
Les mer om Terjes sydhavsliv på hans personlige hjemmesider, klikk her.

Tips en venn :
"Har du lest kapittel ni i Terje Dahls bok "tur-retur" i internettmagasinet "Sydhav på nettet?"? Terje og hans familie dro på besøk til deres fortapte paradis, og boken handler også om deres opphold i Fiji og New Zealand."

Til (fyll inn):

Fra (fyll inn):

Sydhav på nettet

Terje Dahl