Arild og Bård
jaktet på Schjetnans øy: - Utstyret stoppet
oss,
men vi gir ikke opp!
Bård Sæther og Arild Solheim la ut på Stillehavseilas,
og på veien fra Hawaii til Marshalløyene skulle de lete
etter en øy som har vært forsvunnet i over hundre år.
Fjernsynets Tore på Sporet lette etter Schjetnans øy
uten suksess, men gutta i Havaiki mente de hadde nye opplysninger
som kunne føre til at øya ble gjenfunnet.
Her er deres historie:
-
Det var store oppslag om oss i UkeAdressa og i Dagbladet på
nett, og det store poenget var hvordan vi skulle finne Schjetnans
Øy. Hva var det vi visste som ikke Tore Strømøy
og kompani ikke visste? Hvilken idé hadde vi som kunne forklare
hvorfor øya ikke var der den skulle? Vi syntes det hele ble
hauset litt mer opp enn det fortjente, men det var kanskje vår
skyld.
Det
er et faktum at øya ikke er der koordinatene tilsier. Det kan
bety to ting. Enten er den sunket, eller så har den heller aldri
vært der. Har den sunket, så må det ha vært
ustabile geologiske forhold i grunnen. Vi tror
Historien om Schjetnans øy
- 1868: Kaptein Ole Andreas Schjetnan observerer øya.
- 1880: USS Alert passer den angitte posisjonen uten å
observere noe øy eller rev. - 1920: Øya blir observert
av en seiler.
- 1923: USS Milwaukee leter etter øya innenfor en radius
på 20 nmil uten funn.
- 1924: USS Whipporville og USS Tanager finner heller ikke øya.
- 1945: Søk med fly, også uten resultat.
- ca.1990: Observert av charterseiler fra Hawaii.
- 2000: Forgjeves søk av Tore Stømøy &
Co med Stig Larsen på Aurore.
det er
ei koralløy, eventuelt en del av et atoll, og da kan den ikke
ha vært der som koordinatene tilsier for ellers ville den ha
blitt funnet, om ikke annet som et undervannsrev. Både
rett og gal?
Vi tror heller ikke at Kaptein Schjetnan eller hans offiserer har
gjort feil i bestemmelsen av posisjonen. Det sies at utstyret på
båtene den gangen ikke alltid var komplett, at for eksempel
ikke alle hadde råd til kronometer, men utstyret fantes og var
godt nok til å bestemme posisjoner langt innenfor den radien
hvor det ble lett etter Schjetnans Øy. Hvis de ikke var i stand
til å bestemme posisjonen bedre, ville de ikke ha oppgitt en
så nøyaktig posisjon. Hvordan kan da posisjonen være
både rett og gal? Rachman
den Rødes skatt
Vår idé til løsning kom egentlig fra Tintin og
Rachman den Rødes skatt, Det var kartreferansen som var feil.
Nullmeredianen gjennom Greenwich ble ikke vedtatt som internasjonal
kartreferanse før i 1883. Funnet ble gjort 15 år tidligere.
I følge pålitelige kilder ble Greenwich-meredianen brukt
av de fleste skip også før 1883, men da er det desto
større mulighet for at det har oppstått misforståelser.
En annen mye brukt referanse var midtpunktet på ei bro over
Seinen i Paris. Den ligger 2 grader og 20 minutter lenger øst
enn Greenwich. Hvis Schjetnan brukte denne referansen, og Admiralitetet
ikke fikk det med seg, da ligger Schjetnans Øy 2 grader og
20 minutter (127 nmil) lenger øst. Vi leter der først.
For øvrig har vi to idéer til, men de lar vi ligge foreløpig.
Genoaen
repareres.
Kampen
mot Murphys Lov
Det begynte allerede andre dagen da storseilskjøtet røk,
det vil si beslaget på bommen gikk av. Det som kan gå
galt, vil gå galt. Neste dag revnet genoaen. I dagene som fulgte
kom katastrofene på løpende bånd. Hjelpemotoren
skar seg, hovedmotoren ville ikke starte (den fikset vi). Det verste
var da det hydrauliske styresystemet brøt sammen natta før
vi skulle begynne å lete etter Schjetnans Øy. At hydraulisk
styring ikke hører heime på en seilbåt, var noe
vi visste på forhånd, men det var nå engang der,
men at det var så sårbart, hadde vi ikke regnet med. Det
var enden på stempelstanga i styresylinderen som brakk. Vi fikk
laget en provisorisk reparasjon, men hvor solid den var, visste vi
ikke. Vi måtte styre forsiktig og kunne derfor ikke bruke autopiloten.
Tomt
hav.
Schjetnans
Øy
Vi nærmet oss posisjonen vi skulle begynne å lete etter
Schjetnans Øy. Vi var sterkt handikappet. Forsiktighetstiltakene
medførte manøvreringsproblemer, men hvis styre-sylinderen
sviktet på nytt, ville det bli atskillig verre. Å finne
Schjetnans Øy kunne rett og slett føre til havari. Vi
hadde ikke annet valg enn å styre klar, sette kursen for Majuro
og håpe på at styring holdt. Ikke desto mindre har vi
data som kan hjelpe oss videre. Siste ordet er ikke sagt om letingen
etter Schjetnans Øy. Underveis
Etter hvert som strømmen og styringssystemet begynte å
svikte. Ble vi nødt til å styre manuelt hele tiden. Det
var såpass anstrengende, spesielt om natten, så vi prioriterte
korte vakter a to timer fremfor lengre økter med søvn.
20 timer gikk derfor med til å styre og til søvn. De
resterende 4 gikk til reparasjoner, matlaging og en sjelden gang kunne
det bli tid til overs til lesing, meditering og speiding etter flygefisk.
To
skjeggete Havaiki-boys.
Slitsomt
med nattevaktene
Etter at vi hadde passert Schjetnans Øy, hadde vi flere dager
med fint vær, passe vind og ingen uhell av noe slag. Det kunne
være slitsomt med nattevaktene når man satt og kjempet
med øyelokkene, men det ble på en måte en vane,
og om dagen kunne det faktisk være trivelig. Båten gynget
og danset i bølgene, men det ble også en vane. De to
første døgnene følte vi oss uvel, men etter hvert
gjorde det oss ingen ting å arbeide under dekk. Da generatoren
sviktet, kunne vi ikke lenger benytte det elektriske kokeapparatet,
men vi hadde vært forutseende nok til å anskaffe et enkelt
propanapparat for campingbruk. Det monterte vi i cockpiten når
vi skulle lage middagsmat. Det gikk fint. Vi måtte bare holde
kasserollen og vende på den når båten tok for mye
overhaling. Middagsmaten ble etter hvert dagens høydepunkt.
Den besto som regel av corned beef eller spam kokt sammen med erter
eller mais og eventuelt løk med vann og jevnet med potetmospulver.
Av og til brukte vi også hurtigris og bønner.
Brødet
ville ha vart helt fram hadde det ikke vært for at muggen gradvis
tok over. Siste uka spiste vi kjeks.
Hovedgata
i Majuro.
Innspurten
Etter Schjetnans Øy priste vi oss lykkelig for hver dag som
gikk og styringen hold, men siste døgnet før vi var
framme skjedde det vi hadde fryktet. Vi hadde ikke lenger muligheten
for å reparere, så vi måtte finne fram nødstyringen.
En rorkult av et tykt stålrør montert direkte på
rorstammen. Det var bare det at når man satt der nede i akterkabinen
og styrte, hadde man ikke utsikt i det hele tatt. Så fremt det
ikke var sol rett i mot, daggry eller skumring, kunne man lese kursen
på displayet på autopiloten ved den ordinære styreposisjonen.
I alle fall måtte vi være to på vakt.
Da
det mørknet, så vi lysskinnet i skyene over Majuro. Det
satte litt mer mot i oss. Men vi måtte redusere seil for ikke
å komme for tidlig. Vi ville helst gå innløpet
til lagunen i dagslys. Klokken seks om morgenen lå vi rett utenfor
innløpet. Vi starten motoren for å gå inn. Men
ett av problemene vi hadde
Hva
tror du -
finnes Scjetnans øy?
Her kan du sende inn din egen mening:
underveis
var at vaieren til betjening av koblingen hadde røket.
Det
bar innover nesten rett imot morgensola. Bård satt bak og styrte
men hadde ikke snøre på retningen. Jeg satt på
styreposisjon og ga tegn etter hvert for hvilken vei han skulle styre.
Det gikk i sikk-sakk. Heldigvis var løpet såpass bredt,
men det blåste friskt, sjøen sto på og like i le
var det stygge brått mot korallrevene. Det tok over en time
før vi endelig kom i smulere vann, og enda noen timer til vi
var framme ved bebyggelsen der vi kunne ankre. av
Arild Solheim
For
vår mysterieside om Schjetnans øy - klikk her.
For Havaikis egne hjemmesider - klikk her
"Det
Siste Paradis"
Boken
om Terje Dahls seilas i 22 fots Coco Loco, den minste båten til å
legge ut på en jordomseiling.
" - Du er klin kokos! sa vennene mine da jeg kastet loss fra Rådhuskaia.
Etter fire år, to orkaner og fire tropiske stormer måtte jeg
lure på om de hadde rett..."
Klikk her
for å lese utdrag fra boken.
Klikk her for
å lese om e-bok og bestille.
Pris kr.150,-
Klikk
her for å
lese om Terje Dahls bøker.
Mer om Terje Dahls sydhavsliv, klikk her.