- Hva var det, Frankie? Skudd? Bruno satte fra seg ølkruset og så bort på vennen med en overrasket og forundret mine.
    - Å, det er vel bare det vanlige sølet på nyhetene, purken som blir kvitt noen av de elendige inntrengerne, mumlet Frankie uinteressert uten å snu på hodet. Øynene hang som klistret ved den toppløse serveringsdamen, mens de tykke fingrene lekte med noen mynter på bardisken. - Ja, de bastardene blir frekkere og frekkere for hver dag.
    - Men TV'en e'kke på, Frankie! sa Bruno og pekte med en tobakksgulnet finger mot en stor skjerm som hang i løse luften like ved en vegg som var full av støvete idretts-vimpler og gamle postkort. Brunos tynne og høye skikkelse sto i skarp kontrast til den kortvokste og tykkfalne svirebroren.
    - Hva? Fleiper du? Frankie tvang øynene motvillig vekk fra jenta og snudde seg rundt på barkrakken med et oppgitt sukk.
    - Ser du? Den e'kke på, det må være noen som skyter utenfor! Bruno klødde seg på den spisse nesen og så litt redd ut.
    - Så skru den på da, din dust, så vi kan få se hva det er som skjer!
    - Javisst, Frankie! God ide, Frankie! Skal bli! sa Bruno ivrig, reiste seg opp og skyndte seg over det tomme gulvet. Det var ikke andre i den lille baren enn de to karene og serveringsdamen bak disken. Den pinup-pene jenta var kledd i et smalt, metallisk utsende tøystykke rundt hoften, og ingenting annet. Bortsett fra makeup, da.
    - Sitt ned, din toskete alkis, hva tror du Nicole er her for? Hei, Nicole, trykk en av de pene brystvortene dine på fjernsynsknappen, kanal fem!
    - Det e'kke meninga du skal be henne å gjøre ting som det derre, Frankie, det er imot reglene! Bruno så bekymret fra Frankie til jenta som hadde klatret helt opp på bardisken. I hva som måtte være en svært ubehagelig posisjon prøvde hun å dytte brystet mot et lite kontrollpanel på veggen like ved ølkranen.
    - "Imot reglene, imot reglene", hermet Frankie. - Hva slags pyse er du ? Har du helt glemt at hun er en cybo?
    - Ja, eh..nei, Frankie, men hun e'kke programmert til å…
    - Klapp igjen den toskete kjeften din, og la oss finne ut hva som foregår utenfor!

Bildet på skjermen viste seks meter høye bølger som tordnet imot en enorm molo eller demning laget av betongblokker.
   " Beskyttelsesdemningen på Sandford Point er snart ferdig og klar til offisiell åpning. Den velsmurte, behagelige stemmen til nyhetskommentatoren fylte rommet. - Og presidenten har forsikret at den vil forhindre videre problemer med oversvømmelser og tap av menneskeliv. Den ha…"
    - Akkurat hva hun forsikret oss forrige måned også, to dager før Birkshiredemningen brast, mumlet Bruno og tok en stor slurk av kruset.
    - Hei, Nicole, hva er det du tuller med? Jeg sa at jeg ville se på hva som foregår utenfor, ikke de elendige nyhetene! Frankie dundret neven i bardisken så både Bruno og myntene hoppet i været.
   - "Hei, Nicole, trykk en av de pene brystvortene dine på fjernsynsknappen, kanal fem!", den tykkfalne karens bråkjekke stemme gjenlød fra jentas røde lepper, og så forandret tonefallet seg til å bli like kvinnelig og sexy som vanlig: - TV'en er på kanal fem, Sir!
    - Stikk og stek strømkretsene dine, din elendige cybo-punk!
    - Er det i orden at jeg bruker mikro-ovnen, Sir? Serveringsdamen snudde seg rundt på disken og prøvde å putte hodet inn i hva som så ut som en gammeldags mikro-bølgeovn fra nittiårene.
    - Kutt ut'a, Frankie. Vær så snill! Brunos øyne var minst like bønnfallende som stemmen. - Hun kommer til å gjøre det, veit du! Og du veit også hva som skjer da, vi vil bli sparka ut. Ikke mer øl i kveld!
    - Ok! Ok, da! Hei, Nicole, kutt ut å late som om du er en elendig stand-up komiker! Bare skru på den rette kanalen så vi kan få se hva som foregår utenfor!
    - Kameraet til verden utenfor er på kanal femten, Sir, sa Nicole i en innsmigrende ungpikestemme og trykket på kontrollpanelet. Med langfingeren.
    Demningen og bølgene forsvant, og etter en fem sekunders reklame for det ølmerket de satt og helte i seg viste skjermen et nærbilde av en solid metalldør.
    - Stemmekontrollert kamera er på og klart, sa en polert stemme fra skjermen.
    - Ok, snu det elendige kameraet rundt så vi kan få se hva som foregår, og få opp farta da for helvete! Frankie ristet utålmodig på hodet, mens Bruno stirret urørlig på skjermen med ølskum dryppende fra den ustelte og grånende barten.
    Kameraet startet å sveipe sakte rundt. Veggen ved siden av døren var av umalt betong.
    - Zoom ut og fortsett panoreringen!

Gaten utenfor var helt tom. Det var ikke lett å se om det var dag eller natt. Det var nok egentlig ikke mørkt, men gatebelysningen var på. En slags tåke syntes å virvle gjennom luften, og den glitret nesten som snø i de skarpe lysstrålene.
    - Vil du ha en kommentator, Sir? Den høflige stemmen skar såvidt gjennom lyden av vind.
    - Ja takk, det ville være flott, altså! sa Bruno og kastet er nervøst og redd blikk over på Frankie da det gikk opp for han at det var han som hadde gitt ordren.
    - Du ser nå nedover Runburn Road. Været er fint, med litt smog. Det er imidlertid utsikter til at vi kan få noen få giftskyer ut på dagen, og vi anbefaler at du bruker Rills allværsklær hvis du har tenkt deg en tur ut. Rills er utviklet av ledende vitenskapsmenn og testet under de tøffeste forhold. De er også på spesialtilbud idag, så bare k…
    - Herregud, se nå å kutt ut! snerret Frankie. - Dropp den elendige reklamen, bare rett det forbaskete kameraet mot lyden av skudd så vi kan se hva som foregår!
    Stemmen døde hen uten protester og kameraet zoomet sakte inn mot en mørk og bevegelig skygge som befant seg et par kvartal lenger nede i den tomme gaten. Smogen gjorde det vanskelig å se hva det var for noe. Omtrent hundre meter lenger vekk kunne de skimte nok en mørk skygge, som tydeligvis fulgte etter den første. Lydene av skudd var mye lettere å høre nå, godt forsterket av skjermen.
    - Der ser du, Bruno, var det ikke det jeg sa?! Det er bare purken som jakter på noen av de inntrenger-bastardene. Frankie trakk på skuldrene og snudde seg tilbake mot baren. Jenta slikket seg sakte rundt munnen og kjærtegnet sine nakne bryst mens hun så ertende på den kortvokste karen.
    - Men Frankie, detta er jo nabolaget vårt, protesterte Bruno og dro seg i den venstre øreflippen. Dype rynker hadde dukket opp mellom de buskete øyenbrynene. - Jeg har aldri hørt at inntrengerne har vært så langt inne i Clintonville før, og du veit jo at presidenten har sagt at flesteparten av inntrengerne allerede er blitt hjulpet ut av landet!
    - Herregud, hva er det i veien med deg? Er du helt på jordet? Kan du ikke se at purken tar seg av sakene! Akkurat som de alltid gjør. Jeg trodde vi hadde sett nok av denne slags kjedelig søl på nyhetene?
    - Men hvorfor må de absolutt skyte inntrengerne, Frankie? E'kke de mennesker de også da?
    - "E'kke de mennesker de også da…" For Guds skyld, Bruno, jeg får helt hetta av deg. Kan du ikke få inn i den tomme hjernen din at dette er vårt land? Vårt land!! De prøver å stjele landet vårt, stjele hjemmet ditt, stjele maten din og ølet ditt! De, inntrengerne, er jo den forbannete fienden vår!
    - Men det va'kke deres skyld at landet deres ble oversvømmet, Frankie! Det var drivhuseffekten. Atmosfæren ble så forurenset at sydpolen smelta og havet steg mer enn seks meter! Brunos øyne ping-pong'et mellom Frankie og skjermen. - Fedrelandet deres ble oversvømmet, veit du, og mer enn femti millioner mennesker måtte flykte i full fart for å redde livet! De kunne vel ikke noe for det, Frankie?
    - Jada, jada, jada, jeg hører hva du sier, men det gir dem vel for i helvete ikke rett til å komme her og stjele landet vårt?! Vi har alltid tatt oss av våre egne problemer selv her i landet, de skulle da forbanne meg ta seg av sine egne problemer selv også uten å måtte komme hit!
    - Men hvor skulle de dra hen da, Frankie? Vi hadde jo allerede lovet dem at vi skulle hjelpe dem hvis en katastrofe rammet det lave landet deres? Og det var jo ikke deres fabrikker og biler som spydde tonn på tonn med karbondioksyd og ut i lufta ! Det var våre!

Frankie tittet litt overrasket over på svirebroren. Brunos argumenter røpet at han nok var en høyere utdannet person enn det de slitte klærne og det ustelte utseende prøvde å gi inntrykk av.
    - Ja, herregud, men det skyltes jo at de er ikke intelligente nok til å bli så siviliserte som oss, Bruno. De bare sløvet bort tiden under sola mens vi bygget landet. Vi svettet i fabrikkene for å utvikle landet vårt og døde for landet vårt i kriger, og hva gjorde de? Krabbet rundt som møkkete kryp i rismarkene og formerte seg som kåte kaniner i palmehyttene. Skal vi ta på oss skylda for det, hva?
    - Vel, vi kunne iallfall… Hei, Frankie, se på det der! Se på det der!
    Frankie halte øynene motvillig vekk fra cyborg-jenta og kastet et uentusiastisk blikk på skjermen. Den første skyggen var mye nærmere nå.
    - Se hva da? Den elendige inntrengeren? Slapp av, purken vil snart ta seg av han! Kan jeg ikke få lov til å drikke ølet mitt i fred, uten at du skal plage meg hele tiden?
    - Men, Frankie, ser'ru ikke at det er en ung gutt, bare et barn?!
    - Hva så? Hvis ikke purken får stoppet han så vil han ganske snart sørge for at det blir født enda flere inntrengere som vil prøve å stjele landet vårt! Kom igjen, gutter, se å få jobben unna!

Kameraet zoomet inn på den mørke skyggen. Det var ikke en gutt. Det var en liten jente, kanskje ti eller elleve år gammel. Det sorte håret sto ut bak henne som manen på en galopperende hest og øynene var som på en villhest som var fanget inn med lasso for første gang. Det rant blod nedover det venstre kinnet, fra et sår rett over tinningen. Hun gispet desperat etter luft, men fortsatte å løpe så fort de tynne leggene hennes kunne klare. Det virket som om hun hadde kurs rett mot døren.
    - Jøss, det er ei jente jo, Frankie, og hun kommer hitover! Bruno snudde seg mot Frankie med munnen på vidt gap.
    - Ja, jeg tipper hun har sett det elendige kameraet vårt bevege seg, det er ikke stort annet som rører seg i vår del av byen på denne tiden av døgnet, sa Frankie irritert og klasket hendene sammen. - Hva i helvete er det purkene venter på? De må da ha hatt henne i kikkertsiktet en stund nå?
    - Kanskje de ikke liker å skyte en jente, Frankie! Bruno bet på en fingernegl og blunket raskt. - Det er jo bare en ungjente, hun må ha kommet til landet sammen med foreldrene sine, hun kan'kke noe for det!
    - Å, jaså? Så du liker inntrengerjenter, hva? Har du noen gang testet en, Bruno-boy?
   Jenta stormet mot døren deres.
    - Testet? Testet hva?
    - Testet en inntrengerjente, ligget med en av dem. Du vet…! Frankie gjorde en obskøn gest ved å la en rett pekefinger fyke inn og ut av den O'en han laget med to fingre på den andre hånden.
    - Jeg? Nei, nei, jeg har aldri...jeg gjør ikke.., hvorfor sier du noe slik…? stammet Bruno rødmende og så vekk.
    - Jeg bare spøkte, gamle venn! gliste Frankie og skiftet blikket fra skjermen til Bruna, til jenta bak baren og så tilbake skjermen med økende interesse. - Hei, se på henne nå, de har nesten skremt gørra ut av henne! Ja, kom igjen, gutter, opp med farta!
    Bruno så på kameraten med et beskjemmet blikk, prøvde å si noe, men svelget og tidde stille.

Frankie lo høyt og klasket neven i bardisken. - Kom igjen, gutter! Ta rotta på henne! Skyt! Skyt!    Jenta sprintet opp trappetrinnene som ledet til døren deres. De kunne se hvordan det smale brystet hevet seg opp og ned og høre hvordan lufta strømmet ut og inn av den åpne munnen. Så fylte ansiktet hennes hele skjermen. Øynene var store og svarte. Redde, veldig redde.
    - Vær så snill…vær…så..snill..! Hjelp meg! De desperate og hivende ordene tordnet ut fra skjermen. - Hei, Nicole, se å få skrudd det elendige volumet ned! Hva er det du prøver på, å sprenge trommehinnene våre? - Vær så snill å åpne døren! Hjelp meg! Vær så snill!
    - Vi må slippe henne inn, Frankie! Jeg klarer ikke å se på dette. De vil drepe henne, og hun er jo bare ei lita jente!
    - Heisan, hva var det jeg hørte? Frankie ristet på hodet og så vantro på den andre. - Redde en inntrenger, og sone livstid i fengsel for å gjemme henne unna lovens lange arm?
    - Hun ha'kke gjort noe, Frankie, hun er bare en ung jente!
    - Du må være passe heit på de svartøyde tispene, eller hva? Frankie kastet et sideblikk på den halvnakne jenta bak disken. - Vel, på en måte så kan jeg jo forstå deg. Siden det ikke finnes noe annet enn disse cybo-jentene her omkring i disse dager så ville jeg ikke hatt noe imot å smake på ekte vare for engangs skyld selv. Ikke noe imot det, …nei….slettes ikke…
    Ordene døde sakte vekk, og så konsentrerte han seg om skjermen med nyvekket interesse.
    - Ja, kanskje vi skal slippe henne inn for en stund, og så kaste henne ut igjen før purkene finner ut hvor det ble a…

Det skarpe smellet fra et gevær tordnet ut fra skjermen. Jentas bedende øyne forandret seg til vantro og smerte, videt seg ut og stirret stivt ut i luften. Sakte gled hun nedover og ut av syne.
    - Fikk den rappfotede inntrengeren, hvem som enn er der inne! En barsk, lett andpusten stemme fikk høytaleren til å skurre, og så fylte den staute skikkelsen til en uniformert politimann skjermen. Han smilte inn i kameraet og holdt tommelen i været. - Vel, dere kan sove trygt i natt, denne her vil ikke forstyrre dere! Heller ikke familien hennes. Og ikke bry dere om sølet utenfor, jeg skal ta meg av det. God natt, folkens!
    - Han skjøt henne, Frankie, han skjøt henne! ropte Bruno med skingrende stemme.
    - Ja, hva trodde du at purken ville gjøre? Skaffe jenta et hotellrom, dytta dyna godt rundt henne og synge en godnattsang? Frankie snudde seg vekk fra skjermen, tømte kruset og rapte høyt. - Vel, det virker som om showet er over for i kveld, og jeg er lei av all denne sytingen din. På tide å finne køya!
    - Men Frankie, vi kunne ha reddet henne! De skulle ikke ha skutt henne, hun var bare en uskyldi…
    - Natt'a, Bruno! Frankie sukket, lente seg over bardisken og skrudde om en
bryter.

Alt forsvant. Skjermen. Ølkrusene. Cyborgen bak bardisken. Frankie. Bruno. På en stol i et lite rom satte det en høy og tynn mann. De tobakksgulnete fingrene slapp motvillig bryteren på kontrollpanelet og vippet det tilbake til armlenet. Veggene glødet selvlysende en kort stund mens fargene fadet vekk.
    - Akk ja, jeg kan jo ikke vinne hver gang, mumlet mannen for seg selv mens han reiste seg fra stolen med en kraftanstrengelse. - Og de nyeste virtual-reality spillene er jammen vanskelige!
    Han gned hånden over øynene, tittet på de mørke veggene og satte kursen mot døren.
    - Vel, vel, kanskje jeg får prøve igjen i morgen kveld….
---------------------------------------------

"Verden utenfor " er en science fiction novelle skrevet av Terje Dahl.
For Terje Dahls novellesamling - klikk her