forside | kart | fakta | tips | oppslag | nyheter | artikler | debatt |  video | musikk |
| mathelseTangaroa | Robinson | mysterier | penpals | linker | billetter | kontakt |
Else Marie Wollmo foran hytta.

Dødsulykke ved tradisjonell
"strikk-hopping" i Vanuatu:
- Jeg var der da tårnet veltet!

Norske Jan Erik Johnsen var til stede da landstupetårnet under den tradisjonelle Nagol-seremonien på øya Pentecost veltet. En mann ble drept og fire andre skadet. De innfødte mener at en av årsakene til ulykken var at man hadde brutt de tradisjonelle skikkene.


- Etter først å ha sett en vellykket landstupeseanse i en annen landsby i nærheten fikk jeg overtalt verten min til å ta meg med til landsbyen Londot hvor stupinga fremdeles pågikk, sier Jan Erik Johnsen, som tidligere har fortalt våre lesere om ditt opphold på Mangaia i Cookøyene. Jan Erik Johnsen er glad i å reise, og har en spesiell forkjærlighet for øyene og folkene i sydhavet.
Jan Erik Johnsen
Jan Erik Johnsen
Tradisjonelt
Denne gangen var Jan Erik på fem ukers ferie og besøkte det melanesiske landet Vanautu. Her holder man sterkt på tradisjonene, og en av dem er seremonien hvor landsbyens menn kaster seg ut fra et høyt tårn med lianer festet til anklene. "Nagol" kalles seansen, og er en manndomsprøve som vanligvis går greit - uten andre skader enn skrubbsår og forstuinger. Denne gangen gikk det ikke så bra.
Perfekt stup
- Alt gikk som normalt helt til det gjenstod 2-3 stupere. En av dem gjennomførte et perfekt stup fra en av de øverste avsatsene. Omtrent samtidig som han traff bakken bikket det 20 meter høye tårnet av trestokker over, forteller Jan Erik. - Jeg var dypt konsentrert om å fotografere han som stupte. Da jeg kikka opp fra kameraet så jeg at tårnet var på vei ned. Det tar alltid noen sekunder før man oppfatter situasjonen når noe så uventa skjer. Det hele var så uvirkelig at jeg husker at jeg i et bittelite sekund tenkte noe så håpløst som at "dette må jo være en del av showet. Tårnet kan jo ikke bare velte sånn uten videre med folk oppi! Noe av det mest uhyggelige var kanskje at det hele skjedde merkelig stille. Noen ropte ut - men de fleste ble bare stående og måpe.
Det siste stupet
Det siste stupet
Tømmervase
- Det gikk bare et par sekunder før tårnet var redusert til en tømmervase nede på bakken. Menn løp til nesten med en gang og begynte å hogge løs på tårnrestene med jungelknivene sine - det var tydelig at det lå folk fastklemt under tømmervasen. Jeg hørte ingen rop om hjelp eller smerteskrik fra de inneklemte personene, noe jeg tolket som et svært dårlig tegn. På det tidspunktet regna jeg med at tårnet må ha truffet folk på bakken også, ettersom det hadde vært ganske mange tilskuere og dansende landsbyboere rundt tårnet.
Hugges løs
Merkelig nok ble ingen av de mange tilskuerne på bakken truffet, men for de som hadde befunnet seg opp i tårnet gikk det ikke så bra. De måtte hugges løs fra tømmerhaugen, og det viste seg at en var drept og fire skadet. Mannen som ble drept var en lokal kameramann for TVBV (Television Blong Vanuatu) som filmet stupinga fra toppen av tårnet. En av de skadede var teamets lydmann. Ved hjelp av satellitt-telefon fikk man omdirigert et fly fra Air Vanuatu som fraktet den omkomne og 3 av de 4 skadede til hovedstaden Port Vila.
Tårnet
Tårnet
Vantro
- Jeg hadde følge av verten min og en av døtrene hans. Han ville ha meg bort fra stedet så fort som mulig, for som han sa - etter sjokket og fortvilelsen kommer sinnet og jakten på syndebukker. Så det ble rask marsj ned til pickupen. Jeg foreslo at det kanskje ville vært bedre å bruke den til å frakte eventuelle skadede - han disponerte tross alt 1/4 av bilparken i Syd-Pentecost, men han var så bekymret for min sikkerhet at han heller ville kjøre meg "hjem" til Pangi 5-6 km unna før han returnerte for å kjøre ambulanse. Da jeg forlot stedet hadde man fremdeles ikke hakket seg vei ned til de forulykkede. På turen ned til bilen passerte jeg sjokkerte tilskuere som satt på bakken og hikstet stille med hodet mellom hendene, mødre som forsøkte å trøste de sjokkerte barna, folk som bare stod og stirret vantro ut i lufta og mange gråtende og fortvilte kvinner på vei opp mot ulykkesstedet. De hadde sikkert sett fra landsbyen at tårnet var falt og var livredde for at noe hadde skjedd med deres sønner eller ektemenn.
Truende
- I "min" landsby, Pangi, var det helt rolig om kvelden. Folk møttes ved telefonen rett utenfor hytta mi (eneste telefon i Syd-Pentecost og naturlig samlingspunkt for landsbyboerne) og prata lavmælt sammen. Men morgenen etter, mens jeg spiste søndagsfrokost med vertsfamilien, var det en ganske amper og høylydt diskusjon rett utenfor mellom mennene i landsbyen.
I Londot hvor ulykken skjedde hadde stemningen vært ganske opphissa og aggressiv den kvelden. Jeg skulle reise dagen etter, og på den lille flyplassen i Lonorore snakka jeg med en fransk fotograf som hadde fulgt TV-teamet og som skulle ha overnatta i Londot. Han følte stemninga så truende (folk der antok at han var en del av teamet - hvilket han ikke var) at han ikke turte å bli der og hadde overnatta i den lille "bambushytteterminalen" på Lonorores flystripe. Der gikk han nå og venta på ledig plass på et fly vekk fra øya.
Mykner bakken
Mykner bakken
Turistinntekter
Det hadde aldri skjedd tidligere at et Nagol-tårn hadde kollapset eller veltet, og diskusjonene gikk altså høylytt om hvorfor det hadde skjedd. Det var tragisk at menneskeliv hadde gått tapt, men ulykken kunne også bety slutten på landsstuping for de landsbyene i Syd-Pentecost som arrangerer Nagol helt eller delvis for turistinntekter.
   Mange mente at årsaken til ulykken var at tårnet ikke var bygget etter "kastom" - gamle tradisjoner. Bærestolpene stod ikke stod dypt nok i bakken, tårnet ble støttet av bare to rep (ifølge "kastom" skal det være 7 eller 8) og tårnet var ikke bygget med et levende tre som støtte. Høvdingen for landsbyen Bunlap, selve senteret og opphavsstedet for landstuping, mente også at man hadde startet årets Nagol minst 5 dager for tidlig i forhold til yamshøsten. De to fra filmteamet var dessuten ikke riktig antrukket for å befinne seg i tårnet (de hadde klær på) og brøt således et tabu. Mange ble også svært opptatt av den døde fotografen visstnok egentlig jobbet for National Geographic, som ved å bruke et lokalt filmteam kunne omgå det nye forbudet mot kommersiell filming av Nagol!
Klar til hopp
Klar til hopp
Bortkomne
- På veien til flyplassen dagen etter plukket vi opp to menn da vi passerte ulykkeslandsbyen Londot. De skulle besøke sine skadede familiemedlemmer på sentralsjukehuset i Port Vila. De hadde aldri vært utenfor øya og slett ikke i "storbyen" Port Vila og hadde aldri vært ombord i et fly. Jeg ble betrodd oppgaven med å få de to fåmælte mennene trygt fram til sjukehuset. Så jeg fikk installert dem i Twin Otteren (søndag ettermiddag - flypassen var ubetjent. Ikke en gang noen som sjekka billettene!) og i taxien fra flyplassen i Vila. De ganske så bortkomne og triste ut der jeg forlot dem i porten til det store, moderne sykehuset. Barbeinte, uten penger, i fillete t-skjorter og med en fletta kurv som eneste bagasje... Etter å ha levert de to pårørende på sykehuset kjørte taxien min helt tilfeldigvis forbi kirkegården i Vila på vei til hotellet.. Der var begravelsen av kameramannen Hardy Ligo i full gang. Det må ha vært flere tusen personer der. Hele den store kirkegården var stappfull av folk. Etterpå fikk jeg vite at han var sønn av en av Vanuatus store media-personligheter og visstnok litt av en "kjendis" selv.
   Dagen før ulykken møtte jeg TV-teamet mens jeg var ute og gikk langs veien mellom Pangi og Panas. Underlig og trist å tenke på at den smilende unge mannen jeg hilste på var død 24 timer seinere..., avslutter Jan Erik Johnsen.


Bildene er av Jan Erik Johnsen, for flere fra Vanuatu og andre reiser - klikk her. For våre sider om Vanuatu - klikk her.
For våre andre artikler og reisebrev fra Vanuatu - klikk her.
For Jan Erik Johnsens reisebrev fra Mangaia i Cookøyene- klikk her.

Tips en venn : "Har du lest artikkelen i internettmagasinet Sydhav om at Jan Erik Johnsen var tilstede under en dødsulykke ved tradisjonell "strikk-hopping" i Vanuatu:?"
Til  (fyll inn): Fra (fyll inn):

"Det Siste Paradis"
Det siste paradisBoken om Terje Dahls seilas i 22 fots Coco Loco, den minste båten til å legge ut på en jordomseiling.
" - Du er klin kokos! sa vennene mine da jeg kastet loss fra Rådhuskaia. Etter fire år, to orkaner og fire tropiske stormer måtte jeg lure på om de hadde rett..."
Klikk her for å lese utdrag fra boken.
Klikk her for å lese om e-bok og bestille.
Pris kr.150,-

Klikk her for å lese om Terje Dahls bøker.
Mer om Terje Dahls sydhavsliv, klikk her.
forside | kart | fakta | tips | oppslag | nyheter | artikler | debatt |  video | musikk |
| mathelseTangaroa | Robinson | mysterier | penpals | linker | billetter | kontakt |