Tokelau-reisen

Radioamatørens reise til verdens ende, del 2:
"...hadde vi bare for store forventinger etter det vi opplevde i Kiribati?"
Lech Slawomir Tomczak er en radioamatør som etter å ha reist til den isolerte atollen Kanton i Kiribati fortsatte til den like isolerte Fakaofo-atollen i Tokelau. Opprinnelig kommer han fra Polen, men har bodd i Norge siden 1984. Lech ble litt skuffet over å møte arroganse. Skyltes den all pengestøtten øyboerne mottok?

Lech hadde aldri drømt om at han skulle få reise til en øy i Stillehavet - ikke før han så en annonse på internett hvor en annen radioamatør, svenske Mats Persson, søkte etter en ekstra operatør til sin Pacific Dxpedisjon. Persson var velkjent for sine radioekspedisjoner til sydhavet og Lech kunne nesten ikke tro det var sant da han fikk høre at han var antatt.
   Ekspedisjonen hadde fått navnet Double Trouble Dxpedition, for man ville besøke to svært isolerte øyer i sydhavet: Kanton i Kiribati og Fakaofo i Tokelau.
   Det ble en lang reise, med start i september 1999. Først 35 timer i fly fra Oslo til Pago Pago i Amerikansk Samoa, via London, Los Angeles, Hawaii og Samoa. Her ventet resten av ekspedisjonen, Steve Taylor, Erik Sjölund, Nils-Göran Persson og hans datter Ulrika, og så var det å handle inn alt de trengte til turen. Ekspedisjonen regnet med å være borte i fem uker, og dessuten måtte man ha med forsyninger til øyboerne på Kanton siden Kiribatis egne skip ikke hadde besøkt øya på flere måneder. Turen til foregikk i seilbåten til en nedlender, og de stoppet på Fakaofo og plukket opp new zealenderen Peter McQuarrie som skulle være med til Kanton. På grunn av lite vind måtte de kjøre dagevis for motor, og det gikk en uke med mye sjøsyke før de seilte inn i Kantons lagune.
    Etter å ha hatt et fint opphold på Kanton var det å sette kurs tilbake til Fakaofo i Tokelau, for andre del av Double Trouble Dxpedition. Her er et utdrag av hans beretning fra oppholdet på Fakaofo:

Tokelau (tidligere Union Islands) består av tre små atoller: Atafu, Nukunonu og Fakaofo.Tokelau ble offisielt en del av New Zealand i 1949. Det bor ca. 1,5000 mennesker på Tokelau i dag. Det drives landbruk og fiske, mest for egen bruk. Det finnes ikke noe flyplass på øyene, og den eneste kontakten med omverdenen er forsyningsbåt fra Apia som besøker øyene en gang i måneden. Fakaofo er den sydligste atollen i øygruppen. Den består av 24 små øyer som utgjør til sammen ca. 10 kvadrat-kilometer. Det er kun to av disse som er bebodd. De fleste, ca. 400 av øyas innbyggere bor på en av de miste øyene i gruppen - Fale, mens resten ca. 200 mennesker på øya Fenua Fala.

På veien tilbake fra Kanton hadde vi sterk vind fra siden. Det hjalp ikke så mye på farten, og det var ikke gøy da vi plutselig hørte seilet bli revet i to midt på natten. Vi løp opp for å hjelpe Arnold, men seilet kunne ikke reddes. Arnold fant heldigvis et annet mindre seil som kunne brukes. Igjen var de fleste av oss sjøsyke. Selv begynte jeg å venne meg til å være på sjøen, og ble sjøsyk først da vi kom i land.
Jage bort griser
Antennene

Det var Peter som var representant for telemyndighetene på Tokelau. Han hadde på forhånd undersøkt hvor det var best å sette opp antenner, og vi fikk lov å installere oss i det gamle radiohuset nord på den lille øya Fale. Vi ankom Fakaofo om ettermiddagen. Peter hadde kontaktet sin kone på radio, og det var henne som skaffet en motorbåt med to sterke menn som kom for å hente oss og utstyret. Hele Fakaofo er omringet av en korallrev som ikke kan krysses med seilbåt. Te-Ni måtte derfor plasseres utenfor øya. Arnold fikk en infeksjon i beinet på Kanton, og begynte å bli dårlig. Han fikk mine penicillin tabletter jeg hadde med fra Norge, og måtte bli liggende. Det tok ikke lang tid før vi lastet ut alt av båten, og fraktet i land. Ved kaia ventet allerede en liten lastebil som ble stilt til vår disposisjon. Det var mange som møtte oss der både voksne og barn. Alle ville hjelpe til. Det ble arrangert at vi skulle bo i lokalene til øyas administrasjon. Bilen kjørte først dit, og vi lastet av våre ryggsekker og mat der. Så kjørte den videre til vårt nye QTH. Radiohuset lå alene på en bitte liten halvøy som i dag brukes som grisefarm av befolkningen på Fakaofo. Det passet fint at vi skulle være litt unna landsbyen, for ikke å plage alle med støy fra våre generatorer. Men det passet dårlig med lukta, og alt det grisene etterlot etter seg på veien. Det var spesielt ille å bevege seg i området etter mørket. I tillegg la grisene seg rundt på kablene, og måtte ofte jages bort.
En slags arroganse
Kvinner

Det var mye som skjedde på Fakaofo. Her bodde det over 600 mennesker, det fantes tre kirker, skole, sykehus, butikk, og t.o.m. telefon. De fleste familiene har land på de andre øyene i øygruppen, og drar stadig dit i sine motorbåter. Det dyrkes kokosnøtter, grønnsaker og frukt, og fiskes i lagunen. Men i motsetning til Kiribati, der kokosnøtt er det viktigste naturressurs, brukes kokosnøtt som for til grisene. Tokelau får utrolige 4 millioner US$ i årlig støtte fra New Zealand, som tilsvarer nesten 3,000 US$ per innbygger. En slik u-hjelp er ødeleggende for det lille samfunnet, og det merkes. Vi kunne se mange TV-skjermer, videoer og flotte stereoanlegg rundt om på øya. Man kunne også føle en slags arroganse hos de vi møtte som overhodet ikke fantes på Kanton. Det var få som inviterte oss hjem til seg eller var interessert i å prate med oss. Eller hadde vi bare for store forventinger etter det vi opplevde i Kiribati? Det var øyas politikvinne som tok seg av oss. Hun skaffet oss brød og frukt, og var alltid til disposisjon. En dag inviterte hun alle sammen til middag hjem til seg, og vi dukket opp hos henne i tur og orden, etter å ha avsluttet tre timers skift ved radioen. En annen dag ble vi også invitert på en grillfest av faipule - den folkevalgte representanten for øya. Der dukket opp alle de gamle mennene fra landsbyen (det er de eldste menns råd som styrer øya), men det var heldigvis også noen ungdommer i huset. Datteren til faipule var gift med en mann fra Papua Ny Guinea, og de hadde nettopp flyttet tilbake til Fakaofo fra utlandet.
I feil kirke

På søndag ble det en feiring av "White Sunday". Hele lørdagen gikk til matlaging, pynting og andre forberedelser, og øyas egen generator var på til sent på kvelden. På søndag var det stor aktivitet i kirken hele dagen med barneteaterforestillinger og andre aktiviteter. Alle var pent kledd i hvitt. Selv gikk jeg til gudstjeneste i den lille katolske kirken klokken 9 om morgenen. Heldigvis var det nesten en "black out" på båndene. Men i den katolske kirken med kun 50 tilstedeværende var det ingen som var fest kledd, og det var bare en vanlig messe. Det visste seg at "White Sunday" var en protestantisk helligdag (de fleste på Fakaofo er protestanter), og jeg havnet rett og slett i feil kirke. Til gjengjeld fikk jeg stor oppmerksomhet, ble ønsket velkommen av presten, og fikk t.o.m. en håndvevet vifte i gave av en eldre dame som tydeligvis så at jeg svettet. Jeg fikk låne en bibel, der alt sto på engelsk ved siden av Tokelau, slik at jeg kunne følge med. Det var en uforglemmelig opplevelse.
Utrolig hvor fint de sang
Mandagen som fulgte var barnas dag. Barna ble delt i to grupper som konkurrerte mot hverandre. Det lignet en norsk 17 mai feiring med putekrig, løping og sang. Den mest unorske aktiviteten var kanskje skrelling av kokosnøtter. Voksne hadde sin aktivitetsdag på tirsdag. Igjen ble alle delt i to grupper som kalte seg New Zealand og Samoa. Det hele startet tidlig om morgenen med at det ene laget kledd i hvitt gikk en runde rundt hele øya og sang. De stoppet foran hvert hus, spilte og sang til det kom noen ut, og parfymerte hele gjengen. Jeg ble invitert til å være med, og fikk låne en gitar. Det var utrolig hvor fint disse ungdommene sang. Litt senere startet cricket kampen som varte i hele dag. Det var absolutt alle som fikk være med, selv gamle damer på 80 år. Jacques fikk også prøve seg på banen. På kvelden ble det arrangert en sang- og dansekonkurranse med de samme lagene. En egen jury avga poeng for hver forestilling. Laget som vant sammenlagt i cricket og sang skulle få en premie. Det hadde vært gøy å følge disse aktivitetene helt ut, men vi hadde dessverre andre ting å tenke på.
"sterke dropper"
Båttur

Jeg ble kjent med Afaga (uttales Afanga) som bodde like ved brua som førte til grisefarmen og vårt QTH. Afaga likte og sove ute på denne brua om natten sammen men sine venner. De hadde det veldig sosialt der, og en gang da jeg skulle til å kjøre radio ble jeg tilbudt noen "sterke dropper" til forfriskning. Vi hadde mange hyggelige samtaler, og Afaga hadde tilbudt seg å være med meg på snorkel tur ut i lagunen, og kunne også kjøre meg til den andre øya Fenua Fala. Det takket jeg ja takk til, slik at jeg kunne besøke Peter som bodde der. Afagas unge datter Eheta var med, og til slutt ble også Erik og Jacques med på turen. Afaga kom for å hente oss om morgenen i administrasjonsbygningen hvor vi bodde, og vil dro av gårde. Det var flott å se vår radiostasjon fra lagunen, og vi passerte også en liten øy som ble brukt som kirkegård av den katolske befolkningen.
Mange flotte øyer
Lagunan, korallrev og øyer på Fakaofo

Peter hadde ikke så mye tid da han akkurat skulle på tur men nabofamilien, men vi rakk å se shacken hans og antenner, og hilse på hans hyggelige kone som serverte oss saftis. Så måtte vi tilbake til Fale, da våre skift nærmet seg. Det ble en bit av rå tuna på veien hjemover, noe Jacques satte stor pris på. Jacques var for resten veldig glad i mat, og han hadde laget noen flotte franske middager til oss med tuna og grønnasker. Det ble dessverre ingen tid til snorkling på Fakaofo, og det angret jeg mye på. Det ble arrangert en offisiell båttur, der alle unntatt meg og Mats var med. Båten besøkte mange flotte øyer og strender på andre siden av lagunen, og det ble tid både til bading og piknik.
Nye venner
Så var tiden kommet til å dra hjemover. Vi var virkelig slitne på slutten, og noen av oss orket ikke å kjøre radio lenger. Ulrika falt og slo seg på koralsteinene utenfor radiohuset en av de første dagene, og det ble dessverre ikke mye radiokjøring på henne. Heldigvis fikk hun hjelp av sykepleieren, og såret grodde fint. Steve som verst taklet det å være på sjøen valgte å bli en uke til på Fakaofo, og dra videre til Samoa med forsyningsbåten. Vi andre brukte fire dager på å komme oss tilbake til Pago Pago. Flyet mitt gikk på søndag kveld, og Arnold var veldig bekymret for at jeg ikke skulle rekke det.
Vi ankom Pago Pago på lørdag morgen og etter noen timers venting på imigration, customs og diverse andre betjenter kom vi endelig tilbake til Apiolefaga Inn på synd vestlige siden av Tutuila. Moren til eieren av hotellet feiret sin 80 års fødselsdag, og det var stor fest med band som spilte 10 m unna og mange pent kledde gjester tilstede. Så ble det en kort avskjed med Ulrika, Nils og Mats. Erik fulgte meg til flyplassen. Det var mange sterke følelser da jeg satte meg på flyet i Pago Pago. Selv om ikke alt ble som jeg hadde håpet på, ble det allikevel en flott tur med mange fine opplevelser. Jeg fikk nye venner både på stedene vi besøkte og blant teammedlemmene.

For å lese hele Lech Tomczaks artikkel , klikk her
For å lese artiklen om Lech Tomczaks opphold på Kanton, klikk her
For å lære mer om Tokelau, klikk her
Har du en reiseopplevelse fra sydhavet som du gjerne vil dele med andre? Kontakt oss!

Lyst til å reise til Tokelau eller et annet sted i sydhavet? Klikk her.

Tips en venn : "Har du lest artiklen om radioamatørens tur til Fakaofo-atollen i Sydhav på nettet?"

Til (fyll inn):

Fra (fyll inn):

"Paradiset Jeg Fant"
Etter eventyrseilasen i Coco Loco vendte Terje Dahl tilbake til sydhavet. Traff høvdingdatteren Emma Toematagi i det polynesiske landet Tuvalu og feiret bryllup i en måned.
"Skulle vi virkelig bygge vårt hjem på den ubebodd koralløya Motuloa, helt på verdens ende..?"
Klikk her for å lese utdrag fra boken.
Klikk her for å lese om e-bok og bestille.
Pris kr. 150,-
Klikk her for å lese om Terje Dahls andre bøker.
Mer om Terje Dahls sydhavsliv - klikk her.