forside | kart | fakta | tips | oppslag | nyheter | artikler | debatt |  video | musikk | mat | | helse | mysterier | penpals | linker | billetter | kontakt |
Siste Reis. Illustrasjon.

"Siste reis"
Kriminalnovelle av Terje Dahl

- Jeg har fått nok, Lise. Kan du hale meg inn?
   Per Ole Simensen ropte høyt for å bli hørt over brusingen fra sjøen og reggae-musikken fra cockpiten. Det hadde vært deilig å få en kald avrivning i solsteiken, men nå begynte han å føle seg sliten i armene.
   Lise lå strakt ut på dekket og viftet takten med rødlakkerte tånegler. Da hun hørte ektemannens rop sukket hun dypt, rullet seg over på den gyllenbrune magen som glinset av sololje og løftet det halvtomme pjolterglasset.
   - Lise! Du må hjelpe meg, vi seiler for fort til at jeg klarer å hale meg inn alene!     Simensen prøvde å vri på hodet for å se opp mot akterdekket og gulpet da det salte havvannet presset seg inn i munnen hans. Det var som bare pokker! Hvor var Lise, hadde hun sovnet eller gått under dekk? Uten å ofre det en tanke at hun skulle holde utkikk etter haier og skip. Helt typisk!
   - Lise!
   Lise studerte isklumpene som fløt som ørsmå isfjell i rom og colaen, tømte innholdet i seg og halte seg på beina.
   - Jeg kommer, Pelle, slutt å mase! Hun klatret ustøtt ned i cockpiten og festet blikket på ektemannen som holdt seg fast i en line som hang etter båten. Kjølvannet boblet og kokte rundt den magre kroppen og sprutet opp fra skuldrene. Lise bøyde seg ned og tok et prøvende tak i linen som gikk stramt ut fra et kryssholt på babord side.
   - Det er for tungt, Pelle! Jeg klarer det ikke!
   Per Ole Simensen bannet inne i seg og blåste vann ut av nese borene. Selvsagt var det tungt, men hun kunne da i det minste gjøre et skikkelig forsøk!
   Han følte at fingrene begynte å bli valne, måtte han henge stort lenger nå kunne han glippe taket og bli fraseilt langt ute på havet!
   - Legg tampen på linen to tørner rundt fokkevinsjen, deretter kan du løsne på slippstikket og vinsje meg inn. Vinsjehåndtaket ligger i cockpitbenken på styrbord side!
   Lise åpnet lokket til cockpitbenken, halte ut håndtaket og speidet ned i sjøen som fosset rundt akterspeilet.
   - Er du helt sikker på at du ikke klarer det alene, Pelle?
   - Ja, for svingende! Simensen vred ørlite på hodet så han kunne se sin kone som lente seg til pushpiten med det blonde håret viftende i vinden. - Jeg har prøvd å hale meg inn, men vannet bare presser meg ned. Vi seiler for fort. Få opp farten, Lise! Jeg begynner å bli sliten!
   Lise trakk på de brune skuldrene og la vinsjehåndtaket ned.
   - Vel, jeg tror ikke jeg vil hjelpe deg, Pelle. Sorry!

Direktør Per Ole Simensen og hans kone hadde forlatt Norge for snart en måned siden. De hadde tatt fly til Grand Canaria hvor Simensens forretningskompanjong Torbjørn Skaare og hans kone Solveig ventet i den førtito fots seilbåten Merete. Båten var Simensens store stolthet, og selv om den ifølge selvangivelsen hans var firmaets eiendom så var den oppkalt etter hans første kone. Planen var at de skulle krysse Atlanterhavet sammen og deretter cruise rundt i Karibien i en måneds tid.
   Allerede etter et par dager i Puerto Ricos seilbåtfylte gjestehavn, hvor de lå for å vente på den rette passatvinden, kom Lise i klammeri med Solveig og Torbjørn, og neste dag tok ekteparet Skaare flyet tilbake til slapseføret i Oslo. Lise ville også dra hjem. Hun hadde fått nok av seilerlivet, selv om de kun hadde tatt en kort dagstur ut på havet for å teste utstyret. Seilbåten var kanskje i største laget for to, men Merete var utstyrt med elektriske rulleseil og autopilot, og Per Ole Simensen hadde flere ganger seilt henne alene nedover sørlandskysten.
   Nå hadde de vært ute på den blå Atlanteren i sytten dager og Barbados var rett forut.

- Slutt å fleipe, Lise!
   Per Olav Simensen spyttet ut saltvann og kjente hvordan det fossende vannet halte kroppen hans bakover. Vannet var ikke kaldt, og da han hadde latt seg gli overbord fra badetrappen på akterspeilet hadde han frydet seg over å føle hvordan det brusende havvannet hadde massert muskler som var stive etter ukene ombord. Nå var det ikke lenger behagelig.
   - Lise, slå tampen rundt vinsjen og hal meg inn! Jeg har fått nok!
   - Du hørte ikke på meg da jeg fortalte deg at jeg hadde fått nok av å bo ombord i en seilbåt og ville hjem, Pelle.
   Simensen kjente hvordan sinnet steg. Jaså, hun skulle hevne seg nå, la han henge i kjølvannet til han tryglet og ba! Lise hadde tydeligvis glemt at hun hadde vært i fyr og flamme over tanken på å seile mot tropiske farvann, vekk fra kulde og stress. Vel, det var jo ikke rare stresset Lise var utsatt for, siden de giftet seg for snart et år siden hadde hun sluttet i jobben som sekretær og spilt rollen som direktørfrue!
   - Lise, det greier seg! Du vet godt at vi har fly billetter fra Barbados og at jeg også har avtale om at Merete skal leveres der. Få meg ombord! Vi nærmer oss land og det er på tide å legge om kursen. Du har snart fast landjord under føttene nå, Lise!
   Lise bøyde seg ned og holdt opp det tomme pjolterglasset.
   - Har vi noe mer Baccardi igjen, Pelle? Jeg trenger en ny drink.
   - Stopp dette tullet, Lise! Sett vinsjehåndtaket på plass med en gang og sveiv meg inn!
   Lise så på det lange aluminiumshåndtaket, plukket det opp med venstre hånd og med en doven armbevegelse kastet hun det.    Vinsjehåndtaket seilte i en lang bue mot sjøen og forsvant med et plask.
   - Usj, jeg glapp det, Pelle! Har vi et reservehåndtak?
   Per Ole Simensen følte seg plutselig iskald. Hva var det hun prøvde på? Uten vinsjehåndtak ville hun aldri klare å hale han inn! Prøvde hun å ta livet av han?
   Desperat prøvde han å hale seg innover langs linen, men etter to tak forsvant hodet under sjøen. Han ble virvlet rundt og kom til overflaten gispende etter luft.
   - Jeg tror jammen at du har rett, Pelle, du blir presset ned av vannet om du prøver å hale deg inn!
   - Hvorfor Lise? Simensen harket ordene fram. - Hvorfor gjør du dette?
   - La oss si at du er for gammel, Pelle. Og at ekteskapet ikke ble det jeg hadde håpet på. Du er for gjerrig!

Per Ole Simensen sa ingen ting, bare hang slapt etter båten uten å gjøre flere forsøk på å dra seg inn.
   Lise prøvde virkelig å ta livet av han! Hans egen kone! Han lukket øynene og pustet dypt. For gammel? Selvsagt hadde han hatt sine betenkeligheter med å gifte seg med sin femten år yngre sekretær, men han var jo bare førtifire år gammel og de fleste hevdet at han så yngre ut. Merete hadde mistet livet da hun aborterte deres vel planlagte første barn, og i mange år hadde han arbeidet i firmaet dag og natt for å glemme sorgen. Det var hans partner og kamerat fra skoledagene som hadde lokket han tilbake til den virkelige verden. Det var Torbjørn som hadde oppfordret han til å finne seg en ny livsledsager og det var Torbjørn som tilslutt hadde fått han til å fri til Lise. - Hva har du å tape?, hadde hans venn sagt. Vel, Torbjørn, bare livet!
   For nå hang livet hans bokstavelig talt i en tynn tråd, og kanskje det beste ville være å slippe taket og la Lise seile avgårde. Vinke et siste farvel og se de hvite seilene fjerne seg i horisonten!
   Per Ole Simensen åpnet øynene, vred sakte på hodet og så på Lise som tittet ned på han med et svakt smil om munnen. Var hun virkelig så kald, eller kunne han ane at knokene på hånden som holdt glasset var hvite og stramme? Skulle han la henne ta livet hans uten motstand? Nei, for pokker! Han hatet å tape, uansett hva det dreide seg om, og han hadde da ikke tapt enda!
   - Lise! Hvordan har du tenkt å komme deg i land? Simensen prøvde å holde stemmen så nøytral som mulig. - Du er jo ikke akkurat den fødte seileren, og fortsetter du på denne kursen så vil du gå klar av Barbados med et par sjømil. Neste land kjenning vil bli Columbia i Sør-Amerika. Det er langt dit og ikke akkurat et sted for en blond, ung dame å lande alene i en verdifull seilbåt!
   - Så rørende av deg å bekymre deg for meg, Pelle! Vel, selv om jeg ikke har peiling på seilbåter så skulle jeg nok kunne klare å kalle opp Barbados på VHF-radioen så snart du har....vel, så snart jeg er alene. Hulkende fortelle kystvakten at du tok deg et bad ved å henge etter båten, men at du plutselig var vekk. ..Så ikke vi en hai igår, Pelle?
   Simensen følte deg vrenge seg inn i han - var dette det mennesket han hadde lovet å elske til døden skilte dem ad? Joda, de hadde sett en hai, en trekantet finne som pløyde overflaten god stund før den forsvant. Han hadde ikke ofret den en tanke da han gled ut i sjøen, men tenk om den fortsatt var i nærheten! En gråhvit torpedoformet kropp der nede i dypet som svingte halen sakte fra side til side mens de iskalde øyene var festet på skikkelsen som hang etter båten, og som kanskje akkurat nå var lei av å vente og var på vei oppover mot overflaten med vidåpen kjeve..! Han hadde lust til å dra beina til seg, til å skrike, til å... Nei, stopp! Dette var ikke filmen "Haisommer", mennesker var ikke et naturlig bytte for en hai!
   Simensen prøvde å slappe av og konsentrere seg på hvordan han skulle komme seg ombord i Merete. Eller kanskje han skulle prøve å henge rolig her til de var så nære øya at han kunne svømme iland? De kunne ikke være mer enn fire sjøm...
   - Hva tenker du på, Pelle, du er så stille? Lise hadde satt seg ned, og så på han med nysgjerrige øyne, som om hun hadde veddet inne i seg hvor lenge det ville gå før han ville miste taket. - Jeg tok feil, vet du, jeg hadde trodd at en direktør for et stort eiendomsmeklerfirma som ditt hadde penger nok til å kjøpe mer enn en lusen minkpels. Jeg var ikke klar over at pengene var bundet i fast eiendom. Og at jeg isteden for turer til den franske rivieraen skulle ende opp i en knøttliten seilbåt, gyngende over havet uten land i sikte i to uker. Uten å få sove fordi jeg er redd for at vi skal bli rent i senk av skip eller at sjømonstre skal dukke opp fra dypet. De venter nok på deg nå!

Den ensomme skikkelsen etter båten følte at grepet holdt på å glippe, og krøket de vasne fingrene enda hardere rundt repet.
   Dypet... Lise kunne da umulig vite hvor redd han hadde vært for sjøen da han var liten, og hvor mye det hadde kostet han hver gang han stupte overbord fra Merete! Simensen følte deg gamle redselen komme krypende opp langs ryggmargen. Her hang han, med hundrevis av meter med vann ned til bunn. Mørkt hav som favnet kroppen hans uten at han kunne se hva det skjulte. Han hulket stille, mens han så opp mot akterspeilet med bedende øyne. Lise hadde reist seg opp, og han hadde lyst til å rope om nåde, som et lite barn livredd for det ukjente...Hva var det?
   Simensen glemte redselen og rynket øyenbrynene...Var det seilene som rørte seg i øyekroken?
   Storseilet og fokka stor spredd ut på hver side av den lensende båten som to digre, hvite fuglevinger.
   Jo, det var storseilet som blafret i akterliket, og nå startet det å bule innover. En vindbyge fra andre kanten, fra land, de kom til å jibbe!
   - Lise, dukk!!
   - Hva er det du prøver på, Pelle? Lise flirte og ristet på hodet. - Dette er ingen spionfilm hvor du kan rope "se-bak-deg" og kaste deg over meg når jeg snu..
   Storseilbommen traff Lise over skulderbladene, feide henne over pushpiten og på hodet i sjøen. Seilbåten la seg brått over, tørnet opp i vinden og stoppet opp med blafrende seil.

Simensen halte seg inn til akterspeilet og klatret opp badestigen med skjelvende legger og stive fingre. Trykket på knappene som rullet inn seilene, grep en livbøye med tau som hang i en bøyle i akterstaget og kastet den ut til Lise som hadde kavet seg opp til overflaten. Med et trett uttrykk i ansiktet forsvant han inn i kahytten og kom ut igjen med et håndkle over skuldrene, en penn i den ene hånden og to papirer i den andre. Han halte sin kone inn til skrogsiden mens hun stirret taus opp på han med store, redde øyne.
    - Lise, Torbjørn brakte med seg skilsmissepapirene fra vår advokat i Oslo, men jeg hadde håpet at denne seilturen ville bringe oss sammen. Jeg vet om dine hemmelige stevnemøter med gamle og nye flammer. Denne sjekken hadde jeg tenkt å gi deg om det ikke gikk, jeg har solgt mesteparten av aksjene i firmaet. Jeg....jeg elsket deg, Lise! Og nå...?
   Med en sliten etterligning av Lises håndbevegelse kastet han sjekken overbord.
   - Vel, nå kan du skrive under på at du ikke vil komme med økonomiske krav i forbindelse med skilsmissen, og så vil jeg hjelpe deg ombord. Hvis ikke.... Simensen så på tauet som var festet til livbøyen, - ...vel, vi er nok ganske like på mange måter, Lise, men tårene som kystvakten vil få se vil nok tross alt være mer ekte enn dine!

-------


Likte du kriminalnovellen? La oss vi tipse deg om:
Novellesamlingen "Terje Dahls beste grøss"
En samling av Terje Dahls beste kriminal- og science fiction noveller, mange av dem med sydhavsmiljø.

Klikk her for å lese mer om novellene.
Klikk her for å bestille.
Pris kr.150,- Kan også kjøpes enkeltvis, kr 9,- per novelle.

"Det Siste Paradis"
Det siste paradisBoken om Terje Dahls seilas i 22 fots Coco Loco, den minste båten til å legge ut på en jordomseiling.
" - Du er klin kokos! sa vennene mine da jeg kastet loss fra Rådhuskaia. Etter fire år, to orkaner og fire tropiske stormer måtte jeg lure på om de hadde rett..."
Klikk her for å lese utdrag fra boken.
Klikk her for å lese om e-bok og bestille.
Pris kr.150,-

Klikk her for å lese om Terje Dahls bøker.
Mer om Terje Dahls sydhavsliv, klikk her.
forside | kart | fakta | tips | oppslag | nyheter | artikler | debatt |  video | musikk | mat | helse |              | mysterier | penpals | linker | billetter | kontakt |