"Siste
reis"
Kriminalnovelle av Terje Dahl
- Jeg
har fått nok, Lise. Kan du hale meg inn?
Per Ole Simensen ropte høyt for å
bli hørt over brusingen fra sjøen og reggae-musikken
fra cockpiten. Det hadde vært deilig å få en kald
avrivning i solsteiken, men nå begynte han å føle
seg sliten i armene.
Lise lå strakt ut på dekket og viftet
takten med rødlakkerte tånegler. Da hun hørte
ektemannens rop sukket hun dypt, rullet seg over på den gyllenbrune
magen som glinset av sololje og løftet det halvtomme pjolterglasset.
- Lise! Du må hjelpe meg, vi seiler for
fort til at jeg klarer å hale meg inn alene! Simensen
prøvde å vri på hodet for å se opp mot
akterdekket og gulpet da det salte havvannet presset seg inn i munnen
hans. Det var som bare pokker! Hvor var Lise, hadde hun sovnet eller
gått under dekk? Uten å ofre det en tanke at hun skulle
holde utkikk etter haier og skip. Helt typisk!
- Lise!
Lise studerte isklumpene som fløt som ørsmå
isfjell i rom og colaen, tømte innholdet i seg og halte seg
på beina.
- Jeg kommer, Pelle, slutt å mase! Hun klatret
ustøtt ned i cockpiten og festet blikket på ektemannen
som holdt seg fast i en line som hang etter båten. Kjølvannet
boblet og kokte rundt den magre kroppen og sprutet opp fra skuldrene.
Lise bøyde seg ned og tok et prøvende tak i linen
som gikk stramt ut fra et kryssholt på babord side.
- Det er for tungt, Pelle! Jeg klarer det ikke!
Per Ole Simensen bannet inne i seg og blåste
vann ut av nese borene. Selvsagt var det tungt, men hun kunne da
i det minste gjøre et skikkelig forsøk!
Han følte at fingrene begynte å bli
valne, måtte han henge stort lenger nå kunne han glippe
taket og bli fraseilt langt ute på havet!
- Legg tampen på linen to tørner
rundt fokkevinsjen, deretter kan du løsne på slippstikket
og vinsje meg inn. Vinsjehåndtaket ligger i cockpitbenken
på styrbord side!
Lise åpnet lokket til cockpitbenken, halte
ut håndtaket og speidet ned i sjøen som fosset rundt
akterspeilet.
- Er du helt sikker på at du ikke klarer
det alene, Pelle?
- Ja, for svingende! Simensen vred ørlite
på hodet så han kunne se sin kone som lente seg til
pushpiten med det blonde håret viftende i vinden. - Jeg har
prøvd å hale meg inn, men vannet bare presser meg ned.
Vi seiler for fort. Få opp farten, Lise! Jeg begynner å
bli sliten!
Lise trakk på de brune skuldrene og la vinsjehåndtaket
ned.
- Vel, jeg tror ikke jeg vil hjelpe deg, Pelle.
Sorry!
Direktør
Per Ole Simensen og hans kone hadde forlatt Norge for snart en måned
siden. De hadde tatt fly til Grand Canaria hvor Simensens forretningskompanjong
Torbjørn Skaare og hans kone Solveig ventet i den førtito
fots seilbåten Merete. Båten var Simensens store stolthet,
og selv om den ifølge selvangivelsen hans var firmaets eiendom
så var den oppkalt etter hans første kone. Planen var
at de skulle krysse Atlanterhavet sammen og deretter cruise rundt
i Karibien i en måneds tid.
Allerede etter et par dager i Puerto Ricos seilbåtfylte
gjestehavn, hvor de lå for å vente på den rette
passatvinden, kom Lise i klammeri med Solveig og Torbjørn,
og neste dag tok ekteparet Skaare flyet tilbake til slapseføret
i Oslo. Lise ville også dra hjem. Hun hadde fått nok
av seilerlivet, selv om de kun hadde tatt en kort dagstur ut på
havet for å teste utstyret. Seilbåten var kanskje i
største laget for to, men Merete var utstyrt med elektriske
rulleseil og autopilot, og Per Ole Simensen hadde flere ganger seilt
henne alene nedover sørlandskysten.
Nå hadde de vært ute på den
blå Atlanteren i sytten dager og Barbados var rett forut.
- Slutt
å fleipe, Lise!
Per Olav Simensen spyttet ut saltvann og kjente
hvordan det fossende vannet halte kroppen hans bakover. Vannet var
ikke kaldt, og da han hadde latt seg gli overbord fra badetrappen
på akterspeilet hadde han frydet seg over å føle
hvordan det brusende havvannet hadde massert muskler som var stive
etter ukene ombord. Nå var det ikke lenger behagelig.
- Lise, slå tampen rundt vinsjen og hal
meg inn! Jeg har fått nok!
- Du hørte ikke på meg da jeg fortalte
deg at jeg hadde fått nok av å bo ombord i en seilbåt
og ville hjem, Pelle.
Simensen kjente hvordan sinnet steg. Jaså,
hun skulle hevne seg nå, la han henge i kjølvannet
til han tryglet og ba! Lise hadde tydeligvis glemt at hun hadde
vært i fyr og flamme over tanken på å seile mot
tropiske farvann, vekk fra kulde og stress. Vel, det var jo ikke
rare stresset Lise var utsatt for, siden de giftet seg for snart
et år siden hadde hun sluttet i jobben som sekretær
og spilt rollen som direktørfrue!
- Lise, det greier seg! Du vet godt at vi har
fly billetter fra Barbados og at jeg også har avtale om at
Merete skal leveres der. Få meg ombord! Vi nærmer oss
land og det er på tide å legge om kursen. Du har snart
fast landjord under føttene nå, Lise!
Lise bøyde seg ned og holdt opp det tomme
pjolterglasset.
- Har vi noe mer Baccardi igjen, Pelle? Jeg trenger
en ny drink.
- Stopp dette tullet, Lise! Sett vinsjehåndtaket
på plass med en gang og sveiv meg inn!
Lise så på det lange aluminiumshåndtaket,
plukket det opp med venstre hånd og med en doven armbevegelse
kastet hun det. Vinsjehåndtaket seilte i
en lang bue mot sjøen og forsvant med et plask.
- Usj, jeg glapp det, Pelle! Har vi et reservehåndtak?
Per Ole Simensen følte seg plutselig iskald.
Hva var det hun prøvde på? Uten vinsjehåndtak
ville hun aldri klare å hale han inn! Prøvde hun å
ta livet av han?
Desperat prøvde han å hale seg innover
langs linen, men etter to tak forsvant hodet under sjøen.
Han ble virvlet rundt og kom til overflaten gispende etter luft.
- Jeg tror jammen at du har rett, Pelle, du blir
presset ned av vannet om du prøver å hale deg inn!
- Hvorfor Lise? Simensen harket ordene fram. -
Hvorfor gjør du dette?
- La oss si at du er for gammel, Pelle. Og at
ekteskapet ikke ble det jeg hadde håpet på. Du er for
gjerrig!
Per
Ole Simensen sa ingen ting, bare hang slapt etter båten uten
å gjøre flere forsøk på å dra seg
inn.
Lise prøvde virkelig å ta livet av
han! Hans egen kone! Han lukket øynene og pustet dypt. For
gammel? Selvsagt hadde han hatt sine betenkeligheter med å
gifte seg med sin femten år yngre sekretær, men han
var jo bare førtifire år gammel og de fleste hevdet
at han så yngre ut. Merete hadde mistet livet da hun aborterte
deres vel planlagte første barn, og i mange år hadde
han arbeidet i firmaet dag og natt for å glemme sorgen. Det
var hans partner og kamerat fra skoledagene som hadde lokket han
tilbake til den virkelige verden. Det var Torbjørn som hadde
oppfordret han til å finne seg en ny livsledsager og det var
Torbjørn som tilslutt hadde fått han til å fri
til Lise. - Hva har du å tape?, hadde hans venn sagt. Vel,
Torbjørn, bare livet!
For nå hang livet hans bokstavelig talt
i en tynn tråd, og kanskje det beste ville være å
slippe taket og la Lise seile avgårde. Vinke et siste farvel
og se de hvite seilene fjerne seg i horisonten!
Per Ole Simensen åpnet øynene, vred
sakte på hodet og så på Lise som tittet ned på
han med et svakt smil om munnen. Var hun virkelig så kald,
eller kunne han ane at knokene på hånden som holdt glasset
var hvite og stramme? Skulle han la henne ta livet hans uten motstand?
Nei, for pokker! Han hatet å tape, uansett hva det dreide
seg om, og han hadde da ikke tapt enda!
- Lise! Hvordan har du tenkt å komme deg
i land? Simensen prøvde å holde stemmen så nøytral
som mulig. - Du er jo ikke akkurat den fødte seileren, og
fortsetter du på denne kursen så vil du gå klar
av Barbados med et par sjømil. Neste land kjenning vil bli
Columbia i Sør-Amerika. Det er langt dit og ikke akkurat
et sted for en blond, ung dame å lande alene i en verdifull
seilbåt!
- Så rørende av deg å bekymre
deg for meg, Pelle! Vel, selv om jeg ikke har peiling på seilbåter
så skulle jeg nok kunne klare å kalle opp Barbados på
VHF-radioen så snart du har....vel, så snart jeg er
alene. Hulkende fortelle kystvakten at du tok deg et bad ved å
henge etter båten, men at du plutselig var vekk. ..Så
ikke vi en hai igår, Pelle?
Simensen følte deg vrenge seg inn i han
- var dette det mennesket han hadde lovet å elske til døden
skilte dem ad? Joda, de hadde sett en hai, en trekantet finne som
pløyde overflaten god stund før den forsvant. Han
hadde ikke ofret den en tanke da han gled ut i sjøen, men
tenk om den fortsatt var i nærheten! En gråhvit torpedoformet
kropp der nede i dypet som svingte halen sakte fra side til side
mens de iskalde øyene var festet på skikkelsen som
hang etter båten, og som kanskje akkurat nå var lei
av å vente og var på vei oppover mot overflaten med
vidåpen kjeve..! Han hadde lust til å dra beina til
seg, til å skrike, til å... Nei, stopp! Dette var ikke
filmen "Haisommer", mennesker var ikke et naturlig bytte
for en hai!
Simensen prøvde å slappe av og konsentrere
seg på hvordan han skulle komme seg ombord i Merete. Eller
kanskje han skulle prøve å henge rolig her til de var
så nære øya at han kunne svømme iland?
De kunne ikke være mer enn fire sjøm...
- Hva tenker du på, Pelle, du er så
stille? Lise hadde satt seg ned, og så på han med nysgjerrige
øyne, som om hun hadde veddet inne i seg hvor lenge det ville
gå før han ville miste taket. - Jeg tok feil, vet du,
jeg hadde trodd at en direktør for et stort eiendomsmeklerfirma
som ditt hadde penger nok til å kjøpe mer enn en lusen
minkpels. Jeg var ikke klar over at pengene var bundet i fast eiendom.
Og at jeg isteden for turer til den franske rivieraen skulle ende
opp i en knøttliten seilbåt, gyngende over havet uten
land i sikte i to uker. Uten å få sove fordi jeg er
redd for at vi skal bli rent i senk av skip eller at sjømonstre
skal dukke opp fra dypet. De venter nok på deg nå!
Den
ensomme skikkelsen etter båten følte at grepet holdt
på å glippe, og krøket de vasne fingrene enda
hardere rundt repet.
Dypet... Lise kunne da umulig vite hvor redd han
hadde vært for sjøen da han var liten, og hvor mye
det hadde kostet han hver gang han stupte overbord fra Merete! Simensen
følte deg gamle redselen komme krypende opp langs ryggmargen.
Her hang han, med hundrevis av meter med vann ned til bunn. Mørkt
hav som favnet kroppen hans uten at han kunne se hva det skjulte.
Han hulket stille, mens han så opp mot akterspeilet med bedende
øyne. Lise hadde reist seg opp, og han hadde lyst til å
rope om nåde, som et lite barn livredd for det ukjente...Hva
var det?
Simensen glemte redselen og rynket øyenbrynene...Var
det seilene som rørte seg i øyekroken?
Storseilet og fokka stor spredd ut på hver
side av den lensende båten som to digre, hvite fuglevinger.
Jo, det var storseilet som blafret i akterliket,
og nå startet det å bule innover. En vindbyge fra andre
kanten, fra land, de kom til å jibbe!
- Lise, dukk!!
- Hva er det du prøver på, Pelle?
Lise flirte og ristet på hodet. - Dette er ingen spionfilm
hvor du kan rope "se-bak-deg" og kaste deg over meg når
jeg snu..
Storseilbommen traff Lise over skulderbladene,
feide henne over pushpiten og på hodet i sjøen. Seilbåten
la seg brått over, tørnet opp i vinden og stoppet opp
med blafrende seil.
Simensen
halte seg inn til akterspeilet og klatret opp badestigen med skjelvende
legger og stive fingre. Trykket på knappene som rullet inn
seilene, grep en livbøye med tau som hang i en bøyle
i akterstaget og kastet den ut til Lise som hadde kavet seg opp
til overflaten. Med et trett uttrykk i ansiktet forsvant han inn
i kahytten og kom ut igjen med et håndkle over skuldrene,
en penn i den ene hånden og to papirer i den andre. Han halte
sin kone inn til skrogsiden mens hun stirret taus opp på han
med store, redde øyne.
- Lise, Torbjørn brakte med seg skilsmissepapirene
fra vår advokat i Oslo, men jeg hadde håpet at denne
seilturen ville bringe oss sammen. Jeg vet om dine hemmelige stevnemøter
med gamle og nye flammer. Denne sjekken hadde jeg tenkt å
gi deg om det ikke gikk, jeg har solgt mesteparten av aksjene i
firmaet. Jeg....jeg elsket deg, Lise! Og nå...?
Med en sliten etterligning av Lises håndbevegelse
kastet han sjekken overbord.
- Vel, nå kan du skrive under på at
du ikke vil komme med økonomiske krav i forbindelse med skilsmissen,
og så vil jeg hjelpe deg ombord. Hvis ikke.... Simensen så
på tauet som var festet til livbøyen, - ...vel, vi
er nok ganske like på mange måter, Lise, men tårene
som kystvakten vil få se vil nok tross alt være mer
ekte enn dine!
-------
Likte
du kriminalnovellen? La
oss vi tipse deg om:
Novellesamlingen
"Terje Dahls beste grøss"
En samling av Terje Dahls beste kriminal- og science fiction noveller,
mange av dem med sydhavsmiljø.
Klikk her
for å lese mer om novellene.
Klikk her for å bestille.
Pris kr.150,- Kan
også kjøpes enkeltvis, kr 9,- per novelle. |