forside | kart | fakta | tips | oppslag | nyheter | artikler | debatt |  video | musikk |
| mathelseTangaroa | Robinson | mysterier | penpals | linker | billetter | kontakt |
Maleri av Seladon.


Spennende sjøfartshistorie:

Forliste norske sjømenn levde 11 måneder på en knøttliten øy i Tuvalu
Seilskipet Seladon fra Stavanger forliste i Stillehavet i 1896, og mannskapet drev 30 dager over havet i livbåter. Tilslutt nådde de en liten atoll i det polynesiske landet Tuvalu, hvor de bodde i nesten ett år før de ble reddet. På Niulakita finner du fortsatt graven til den norske sjømannen som døde på øya.

Det stolte seilskuta Seladon fra Stavanger vei fra Australia til Hawaii med kull, men like over midnatt den 8. august 1896 gikk hun på grunn. Det var ved den lille øya Starbuck like sør for ekvator, omtrent så midt ute i Stillehavet som det er mulig å komme. Tremasteren sank raskt og det norske mannskapet på 16 kunne ikke gjøre annet enn å komme seg i de to livbåtene. De klarte ikke å få med seg annet enn litt hermetikk og brød, pluss en dunk vann. Ingen instrumenter bortsett fra et kompass, kun et kart.
Tahiti fra luften.
Satelittbilde av Malden
Ubebodd og uten vann
Starbuck lå utenfor de vanlige skipsrutene, var ubebodd og uten vann, så kapteinen på Seladon besluttet at de skulle sette kurs nordover mot øya Malden, hvor det foregikk guanoutvinning. Etter å ha seilt i to dager regnet de med å være på høyde med Malden, men ingen øy var i sikte da dagslyset kom:
    - Vi styrte nå for den øya som lå nærmest, men til vår store sorg fant vi den ikke. Da så det mørkt ut for oss. Vi gråt og ba både seint og tidlig, skrev skipets 24 år gamle stuert Lars Marthinius Tønnesen i et brev som han ikke visste om han noen gang ville få sendt til kona og de to små barna.
De overlevende fra Seladon
De overlevende fra Seladon
Matrasjonering
De fortsatte mot nord i håp om å nå Christmas Island. Det var matrasjonering med to måltider om dagen. Om morgenen var det fire spiseskjeer vann til hver mann, litt brød og en halv lakserogn til frokost - den andre halvdelen til aftens. Ekvatorsolen stekte karene ubønnhørlig om dagen, og den kaldere sjølufta om natten gjorde at de frøs når den svake vinden avkjølte klærne det hadde fuktet i havet for å ikke bli for varme om dagen.
    - Denne uken begynte lidelsene, hungeren og tørsten. Særlig tørsten var verst. Og så nære ekvator var det ingen skygge å få for solen. For varmt om dagen og for kaldt om natten Gjennomvåt det meste av tiden, skriver stuert Tønnesen.
    Da de hadde vært til sjøs i åtte dager tok vannet nesten slutt, og da ingen øy var å se etter ni dager forandret de kurs mot vest. Her var det mer skipstrafikk og flere øyer som det kunne være lettere å treffe.
Stillehavet
Stillehavet
Førstestyrmannen druknet
De to små åpne båtene av tre var slettes ikke særlig tette, den ene måtte etter hvert slepes og øses hele tiden for at den ikke skulle synke. Den 18. august ble den kastet rundt av en bølge, med den følge at førstestyrmannen druknet. Båten sank, men de andre klarte å komme seg om bord i den båten som fortsatt fløt, selv om det nå var bare så vidt bølgene ikke slo over ripa.
    Kapteinen på Seladon hadde vært syk i lengre tid og den 24. august døde han og ble begravd i havet.
    Etter 17 dager forandret de kurs mot sørvest i håp om å finne en øy eller et skip og den etter 23 døgn var det slutt på maten. De fleste hadde allerede gitt opp håpet om
Malden Island, bøyeplassen
Niulakita
Tuvalu
Tuvalu
å bli reddet.
Øye på land
De var Tønnesen som fikk øye på land, da han løste av ved roret om ettermiddagen den 7. september.
    - Vi har land gutter, fikk jeg endelig fram. Da kan du tro at det ble glede. Noen ropte hurra. Andre gråt av glede, skrev han.
    Den lille prikken av en øy han hadde fått øye på var Niulakita i landet Tuvalu, på den tiden kalt Sofia Island. Det brøt land hele kysten så de våget først ikke å prøve å lande i skumringen. Men da de så at mennesker tente et stort bål på stranden styrte de mot det.
    - Etter et par minutters kamp kom en stor brottsjø og kantret båten. De fleste klamret seg fast til båten, men jeg og et par andre hoppet i vannet for at sjøen og kanskje brenningene muligens skulle føre oss til land, skriver han.
    Alle de 14 var reddet. Etter 30 dager i en livbåten kunne de kjenne land under føttene.
Øya var kun en kilometer land og en halv kilometer bred. Det bodde kun to familier på øya, med totalt ti personer. De var ikke fra Tuvalu, men innfødte fra øya Rotuma langt i sør (tilhører Fiji), som hadde bodd der i åtte år for å tørke kokoskjøtt til kopra og
stelle øya for en amerikansk eier.
Komme til hektene
I en hel uke ble nordmennene pleiet av beboerne på øya før de så smått begynte å
Nordmannen Wincent Rege ved sjømannens grav
Nordmannen Wincent Rege ved sjømannens grav
komme til hektene igjen. Men for den 56 år gamle tømmermannen Tollak Olsen Vestbø fra Sandeid var det for seint, natt til 14. september sovnet han stille inn. Det ble holdt begravelse med bønn og salmer både i huset og gravplassen.
     Navnet, dødsdagen og hjemstedet ble hugget i en stor stein som ble plassert på graven.
    - En måned etter at vi kom på øya begynte vi så snart vi hadde fått kreftene tilbake sørge for vår egen føde, skriver Tønnesen.
    Den lille øya var en atoll, en lav koralløya uten særlig jordsmonn, men det grodde kokosnøttpalmer og beboerne hadde plantet bananplanter. Dessuten var det mye
Noddy-terner
Noddy-terner
sjøfugl på øya, og fangst av de svarte noddy-ternene ble en del av nordmennenes arbeid for å skaffe mat. Å klatre opp i trærne for å ta de små eggene gikk rimelig greit, men for å ta de voksne fuglene måtte man klatre om natten, og best var det når det blåste og regnet.
    - Vi strakk hånden ut så langt vi kunne rekke på grenen, grep fuglen med et raskt tak om beina, vred halsen om på den og stappet dem under beltet vi hadde rundt livet. 15-20 fugler kunne en på denne måten komme hjem med, skriver stuerten.
    Det var ikke så mye mat på disse fuglene, så det måtte en seks-syv stykker til for et skikkelig måltid, som kvinnene på øya tilberedte. Karene synte fuglene smakte godt, men hadde litt transmak.
Havskilpadde
Havskilpadde
Havskilpadder
Det var små, grunne laguner midt på øya og her plasserte de innfødt og de norske de havskilpaddene de klarte å fange og ikke ville spise samme dag. Karene listet seg stille ned på stranden når skilpaddene kom opp fra havet for å legge egg. To mann tok tak på siden av skallet og veltet dem over på ryggen. Forsiktig for ikke å bli truffet av luffene eller bli bitt.
Karene syntes skilpaddekjøttet smakte som oksekjøtt og fikk det tilbredt som biff eller kjøttkaker. Også eggene syntes de var en delikatesse. Av skilpaddeskallet laget noen av dem seg smykker, halskjeder og klokkekjeder.
    Med kano ble det litt fiske i havet, men karene syntes at de ålene de fisket i den ene dammen på øya smakte bedre enn både småhai og annen fisk de klarte å hale inn.
    De norske sjøfolkene hadde overlevd forliset og en måned på havet så godt som uten mat og vann, men de ventet daglig på at et skip skulle dukke opp og ta dem tilbake til gamlelandet i nord.
    - Ellers var det et behagelig og sorgløst liv; uten tanke på den dag i morgen. Vår største sorg var tanken på at våre kjære sørget over oss som døde, skriver Lars Tønnesen.
Dukket aldri opp
Ja, nordmennene speidet hele tiden etter skip, for de innfødte hadde fortalt dem at det snart ville komme et skip med proviant. Skipet dukket aldri opp, og det gikk 10 måneder før de ved å gå ut på havet i en kano klarte å få kontakt med et oppsynsskip fra Fiji som hadde gått så nære Niulakita at kapteinen kunne få kontrollert sin posisjon og sine navigasjonsinstrumenter.
    Først ville de ikke ta med
nordmennene da de ikke hadde mat nok til 13 ekstra, men da de hentet fire skilpadder som proviant ble de tatt med til Fiji. I Fiji lå tilfeldigvis den norske barken Ellen klar for avgang og de forliste fikk være med til Australia via New Zealand. Siden fikk de skyss med skip til London og så til Norge. Natten den 24. oktober 1897 ankom karene til en kai fullstappet med jublende mennesker i Stavanger. De 13 forliste hadde lenge blitt ansett for å være døde, men endelig kunne de få norsk jord under føttene og se sine kjære igjen.
Stavanger-mannen Wincent Rege har sammen med sin kone og sønn skrevet boken "Seladons forlis" og den kan kjøpes ved å ta kontakt med han: wincentrege@yahoo.no
For å se en video på Youtube hvordan det er å lande med en lettbåt på Niulakita - klikk her!

For vår artikkel om Salamis forlis på Malden - klikk her.
For vår artikkel om de mystiske pyramidene på Malden - klikk her.
For våre artikler om mytteriet på Bounty - klikk her.
For vår artikkel om to spøkelseskip i sydhavet - klikk her

For vår artikkel om nordmenn i sydhavet - klikk her
Kanskje du kan tipse oss om andre spennende historier om norske skip og sjømenn i sydhavet? Eller kanskje du har kjennskap til gamle bilder eller gjenstander? Send oss en email: post@sydhav.no
"Det Siste Paradis"
Det siste paradisBoken om Terje Dahls seilas i 22 fots Coco Loco, den minste båten til å legge ut på en jordomseiling.
" - Du er klin kokos! sa vennene mine da jeg kastet loss fra Rådhuskaia. Etter fire år, to orkaner og fire tropiske stormer måtte jeg lure på om de hadde rett..."
Klikk her for å lese utdrag fra boken.
Klikk her for å lese om e-bok og bestille.
Pris kr.150,-

Klikk her for å lese om Terje Dahls bøker.
Mer om Terje Dahls sydhavsliv, klikk her.
forside | kart | fakta | tips | oppslag | nyheter | artikler | debatt |  video | musikk |
| mathelseTangaroa | Robinson | mysterier | penpals | linker | billetter | kontakt |