 |
|
Spennende sjøfartshistorie:
Forliste norske sjømenn levde 11 måneder
på en knøttliten øy i Tuvalu
Seilskipet
Seladon fra Stavanger forliste i Stillehavet i 1896, og mannskapet
drev 30 dager over havet i livbåter. Tilslutt nådde
de en liten atoll i det polynesiske landet Tuvalu, hvor de bodde
i nesten ett år før de ble reddet. På Niulakita
finner du fortsatt graven til den norske sjømannen som døde
på øya.
Det stolte
seilskuta Seladon fra Stavanger vei fra Australia til Hawaii med kull,
men like over midnatt den 8. august 1896 gikk hun på grunn.
Det var ved den lille øya Starbuck like sør for ekvator,
omtrent så midt ute i Stillehavet som det er mulig å komme.
Tremasteren sank raskt og det norske mannskapet på 16 kunne
ikke gjøre annet enn å komme seg i de to livbåtene.
De klarte ikke å få med seg annet enn litt hermetikk og
brød, pluss en dunk vann. Ingen instrumenter bortsett fra et
kompass, kun et kart.
 |
Satelittbilde
av Malden
|
Ubebodd
og uten vann
Starbuck lå utenfor de vanlige skipsrutene, var ubebodd og uten
vann, så kapteinen på Seladon besluttet at de skulle sette
kurs nordover mot øya Malden, hvor det foregikk guanoutvinning.
Etter å ha seilt i to dager regnet de med å være
på høyde med Malden, men ingen øy var i sikte
da dagslyset kom:
- Vi styrte nå for den øya som
lå nærmest, men til vår store sorg fant vi den ikke.
Da så det mørkt ut for oss. Vi gråt og ba både
seint og tidlig, skrev skipets 24 år gamle stuert Lars Marthinius
Tønnesen i et brev som han ikke visste om han noen gang ville
få sendt til kona og de to små barna.
 |
De
overlevende fra Seladon
|
Matrasjonering
De fortsatte mot nord i håp om å nå Christmas Island.
Det var matrasjonering med to måltider om dagen. Om morgenen
var det fire spiseskjeer vann til hver mann, litt brød og en
halv lakserogn til frokost - den andre halvdelen til aftens. Ekvatorsolen
stekte karene ubønnhørlig om dagen, og den kaldere sjølufta
om natten gjorde at de frøs når den svake vinden avkjølte
klærne det hadde fuktet i havet for å ikke bli for varme
om dagen.
- Denne uken begynte lidelsene, hungeren og
tørsten. Særlig tørsten var verst. Og så
nære ekvator var det ingen skygge å få for solen.
For varmt om dagen og for kaldt om natten Gjennomvåt det meste
av tiden, skriver stuert Tønnesen.
Da de hadde vært til sjøs i åtte
dager tok vannet nesten slutt, og da ingen øy var å se
etter ni dager forandret de kurs mot vest. Her var det mer skipstrafikk
og flere øyer som det kunne være lettere å treffe.
 |
Stillehavet
|
Førstestyrmannen
druknet
De to små åpne båtene av tre var slettes ikke særlig
tette, den ene måtte etter hvert slepes og øses hele
tiden for at den ikke skulle synke. Den 18. august ble den kastet
rundt av en bølge, med den følge at førstestyrmannen
druknet. Båten sank, men de andre klarte å komme seg om
bord i den båten som fortsatt fløt, selv om det nå
var bare så vidt bølgene ikke slo over ripa.
Kapteinen på Seladon hadde vært
syk i lengre tid og den 24. august døde han og ble begravd
i havet.
Etter 17 dager forandret de kurs mot sørvest
i håp om å finne en øy eller et skip og den etter
23 døgn var det slutt på maten. De fleste hadde allerede
gitt opp håpet om
 |
Niulakita
|
 |
Tuvalu
|
å
bli reddet.
Øye
på land
De var Tønnesen som fikk øye på land, da han løste
av ved roret om ettermiddagen den 7. september.
- Vi har land gutter, fikk jeg endelig fram.
Da kan du tro at det ble glede. Noen ropte hurra. Andre gråt
av glede, skrev han.
Den
lille prikken av en øy han hadde fått øye på
var Niulakita i landet Tuvalu, på den tiden kalt Sofia Island.
Det brøt land hele kysten så de våget først
ikke å prøve å lande i skumringen. Men da de så
at mennesker tente et stort bål på stranden styrte de
mot det.
-
Etter et par minutters kamp kom en stor brottsjø og kantret
båten. De fleste klamret seg fast til båten, men jeg og
et par andre hoppet i vannet for at sjøen og kanskje brenningene
muligens skulle føre oss til land, skriver han.
Alle de 14 var reddet. Etter 30 dager i en
livbåten kunne de kjenne land under føttene.
Øya var kun en kilometer land og en halv kilometer bred. Det
bodde kun to familier på øya, med totalt ti personer.
De var ikke fra Tuvalu, men innfødte fra øya Rotuma
langt i sør (tilhører Fiji), som hadde bodd der i åtte
år for å tørke kokoskjøtt til kopra og
stelle
øya for en amerikansk eier.
Komme til hektene
I
en hel uke ble nordmennene pleiet av beboerne på øya
før
de så smått begynte å
 |
Nordmannen
Wincent Rege ved sjømannens grav
|
komme
til hektene igjen. Men for den 56
år gamle tømmermannen Tollak Olsen Vestbø fra
Sandeid var det for seint, natt til 14. september sovnet han stille
inn. Det ble holdt begravelse med bønn og salmer både
i huset og gravplassen.
Navnet, dødsdagen og hjemstedet ble
hugget i en stor stein som ble plassert på graven.
- En måned etter at vi kom på
øya begynte vi så snart vi hadde fått kreftene
tilbake sørge for vår egen føde, skriver Tønnesen.
Den
lille øya var en atoll, en lav koralløya uten særlig
jordsmonn, men det grodde kokosnøttpalmer og beboerne
hadde plantet bananplanter. Dessuten var det mye
 |
Noddy-terner
|
sjøfugl
på øya, og fangst av de svarte noddy-ternene ble en del
av nordmennenes arbeid for å skaffe mat. Å klatre opp
i trærne for å ta de små eggene gikk rimelig greit,
men for å ta de voksne fuglene måtte man klatre om natten,
og best var det når det blåste og regnet.
- Vi strakk hånden ut så langt
vi kunne rekke på grenen, grep fuglen med et raskt tak om beina,
vred halsen om på den og stappet dem under beltet vi hadde rundt
livet. 15-20 fugler kunne en på denne måten komme hjem
med, skriver stuerten.
Det var ikke så mye mat på disse
fuglene, så det måtte en seks-syv stykker til for et skikkelig
måltid, som kvinnene på øya tilberedte. Karene
synte fuglene smakte godt, men hadde litt transmak.
 |
Havskilpadde
|
Havskilpadder
Det var små, grunne laguner midt på øya og her
plasserte de innfødt og de norske de havskilpaddene de klarte
å fange og ikke ville spise samme dag. Karene listet seg stille
ned på stranden når skilpaddene kom opp fra havet for
å legge egg. To mann tok tak på siden av skallet og veltet
dem over på ryggen. Forsiktig for ikke å bli truffet av
luffene eller bli bitt.
Karene syntes skilpaddekjøttet smakte som oksekjøtt
og fikk det tilbredt som biff eller kjøttkaker. Også
eggene syntes de var en delikatesse. Av skilpaddeskallet laget noen
av dem seg smykker, halskjeder og klokkekjeder.
Med kano ble det litt fiske i havet, men karene
syntes at de ålene de fisket i den ene dammen på øya
smakte bedre enn både småhai og annen fisk de klarte å
hale inn.
De norske sjøfolkene hadde overlevd
forliset og en måned på havet så godt som uten mat
og vann, men de ventet daglig på at et skip skulle dukke opp
og ta dem tilbake til gamlelandet i nord.
- Ellers var det et behagelig og sorgløst
liv; uten tanke på den dag i morgen. Vår største
sorg var tanken på at våre kjære sørget over
oss som døde, skriver Lars Tønnesen.
Dukket
aldri opp
Ja,
nordmennene speidet hele tiden etter skip, for de innfødte
hadde fortalt dem at det snart ville komme et skip med proviant. Skipet
dukket aldri opp, og det gikk 10 måneder før de ved å
gå ut på havet i en kano klarte å få kontakt
med et oppsynsskip fra Fiji som hadde gått så nære
Niulakita at kapteinen kunne få kontrollert
sin posisjon og sine navigasjonsinstrumenter.
Først ville de ikke ta med
nordmennene
da de ikke hadde mat nok til 13
ekstra, men da de hentet fire skilpadder som proviant ble de tatt
med til Fiji. I Fiji lå tilfeldigvis den norske barken Ellen
klar for avgang og de forliste fikk være med til Australia via
New Zealand. Siden fikk de skyss med skip til London og så til
Norge. Natten den 24. oktober 1897 ankom karene til en kai fullstappet
med jublende mennesker i Stavanger. De 13 forliste hadde lenge blitt
ansett for å være døde, men endelig kunne de få
norsk jord under føttene og se sine kjære igjen.
Stavanger-mannen
Wincent Rege har sammen med sin kone og sønn skrevet boken
"Seladons forlis" og den kan kjøpes ved å ta
kontakt med han: wincentrege@yahoo.no
For å
se en video på Youtube hvordan det er å lande med en lettbåt
på Niulakita - klikk her!
For
vår artikkel om Salamis forlis på Malden - klikk her.
For vår artikkel om de mystiske pyramidene på Malden -
klikk her.
For våre artikler om mytteriet på Bounty - klikk her.
For vår artikkel om to spøkelseskip i sydhavet - klikk
her
For
vår artikkel om nordmenn i sydhavet - klikk her
Kanskje
du kan tipse oss om andre spennende historier om norske skip og sjømenn
i sydhavet? Eller
kanskje du har kjennskap til gamle bilder eller gjenstander? Send
oss en email: post@sydhav.no
|
"Det
Siste Paradis"
Boken
om Terje Dahls seilas i 22 fots Coco Loco, den minste båten til å
legge ut på en jordomseiling.
" - Du er klin kokos! sa vennene mine da jeg kastet loss fra Rådhuskaia.
Etter fire år, to orkaner og fire tropiske stormer måtte jeg
lure på om de hadde rett..."
Klikk her
for å lese utdrag fra boken.
Klikk her for
å lese om e-bok og bestille.
Pris kr.150,-
Klikk
her for å
lese om Terje Dahls bøker.
Mer om Terje Dahls sydhavsliv, klikk her. |
|
|