En fjær er definitivt blitt til fem høns. Det startet for tre år siden da en newzealender ble anklaget for sex med en mindreårig Pitcairn-jente, og polititeam på tre startet etterforsking av ALLE pitcairnere for det de mistenkte var en kultur av mindreårig sex. Vi nekter ikke at Pitcairn-jentene startet sexlivet sitt tidlig, ofte i 12-årsalderen, og slik har det vært i to hundre år. Jeg bodde der i over 20 år og hørte aldri om voldtekt og misbruk av ungjenter, men villig sex, - for jentene var ofte dessverre de som tok initiativet også. Hvis du vet noe om Stillehavs-øyene, vet du vel dette også. De modnes tidlig, og britene visste f.eks. om to 12-åringer som ble mødre i 1950-årene, men ingenting ble gjort. Til tross for "outsiders"-pastorer og -lærere (ikke fra Pitcairn) som var innom for to-års kontrakter, prøvde ikke de å rydde opp heller - snarere tvert imot. En lærer hadde omgang med minst tre av sine mindreårige elever. Flere andre "outsiders" som besøkte øya hadde omgang med Pitcairn-jenter også, bl.a. leger, men de er ikke blitt anklaget, for det er bare pitcairnerne britene vil til livs. Vi mener "outsiders", særlig de som var rollemodeller, hadde større ansvar enn pitcairnerne. De kunne i hvert fall ikke skylde på sin kultur, men misbrukte andres kultur isteden.

Vi har bodd her i New Zealand i ni år nå, men har god kontakt med venner, naboer og slektninger på Pitcairn, særlig etter at email ble tilgjengelig der ifjor. Det har vært veldig motstand mot britene: Ingen kvinner gikk frivillig til politiet og meldte anklager, politiet kom til dem og spurte og gravde om deres sexliv, og om naboens. Det gjorde de her også, vår datter opplevde å bli plaget av politiet, som ikke ville la henne være i fred. Jeg samarbeidet med politiet i begynnelsen, for jeg håpet at dette skulle få slutt på mindreårig sex - som jeg aldri kunne godta, puritansk nordmann som jeg var. Så jeg fortalte dem rykter og fakta om alle jeg kjente på Pitcairn. De gikk da videre til antatte lovbrytere og antatte ofre for å presse dem til tilståelse. Flere av jentene bare blånektet og sendte politiet på dør. En kvinne jeg kjenner godt, fortalte meg at hun hadde aldri følt seg som et offer. Hun hadde gladelig sex som ung jente, men måten politiet behandlet henne på fikk henne til å føle seg som offer - av politimetoder. Under etterforskingen som varte i halvannet år, hadde vi, - vitner, ofre og mistenkte, - ingen forsvarer eller kontakter for opplysninger og støtte. Bare politikvinnen, som oppsøkte oss en gang i blant for å presse mer opplysninger ut av oss.

Etterforskingen ble avsluttet i november 2001, og overlatt til statsadvokat Moore, som utsatte og utsatte avgjørelsen om dette skulle bli rettssak i over et halvt år - mens alle pitcairnere vred hendene med gråten i halsen. I mellomtiden produserte Pitcairns guvernør, britenes representant i Wellington, flere hundre lover og ordinanser for å forberede rettssak på newzealandsk grunn, etter britisk lov. Da jeg forsto at dette ikke ville utvikle seg til en rettferdig løsning for Pitcairn, men et storslagent show av britene for å dekke over sin neglisjering av Pitcairn i alle år, begynte jeg å skrive protestbrev. Til guvernøren, til avisene, til Blair og Straw, til britisk UD, til dronningen. Og hjulpet av kvinnene på Pitcairn aksjonerte vi mot britenes prosedyre på alle måter. 14 av Pitcairns 17 kvinner sendte en appell til guvernøren (og han hadde makt til å forandre dette) om en Truth and Reconciliation Process, i stedet for å hente de anklagede på Pitcairn til New Zealand for en ydmykende rettssak foran 4 millioner (eller mer internasjonalt) og bli dømt av briter og newzealendere isteden for deres egens lokale myndigheter, som de har krav på. Det verste er at hvis mennene blir sendt ut hit, må familiene deres komme også, for det er ikke nok manntall til å holde øya gående, selv om guvernørens kontor sier at "vi har arrangert for personell". Men britene har ikke vokst opp med behandling av våre lettbåter i uvær, de har ikke levd med det, de kjenner ikke steinene og kysten og vær og vind som pitcairnerne - det er absolutt katastrofe. Offisielle folk som har besøkt Pitcairn, har fortalt oss at det er helt urettferdig, de mener at britene har en skjult agenda. Som å bli kvitt de brysomme pitcairnerne, bare 30-40 stykker, så de kan bruke øya selv som base i Stillehavet. De har jo ingen andre kolonier igjen.
Det sitter noen kontorister i London som har bestemt at sex med mindreårige må slås hardt ned på, og hvis en pitcairner går tapt i prosessen - pytt pytt!! Alt har vært bestemt over hodet på Pitcairns øyråd og folket selv, de er ikke blitt konsultert overhodet, men redusert til en umælende barnehage.

Jeg har hatt kontakt med flere FN-representanter, som har ordnet med invitasjon for Pitcairn-delegater til to møter i år: Til Decolonisation i New York i juni og for Human Rights of Indigenous People i juli. Mililani Trask, en FN-jurist som er spesialist på urbefolkningenes rettigheter, fortalte meg pr email at "her har det vært brudd på menneskerettighetene". Jurister her i New Zealand, pluss borgerrettsforkjempere, har alle fortalt meg at de er indignerte over måten dette problemet blir løst av britene. Så vi har mye støtte, og vil ikke gi opp.

Min mann var hadde følge med en ung jente som ung mann, og er på politiets lister. Nå da syv menn er blitt offisielt anklaget på Pitcairn, har vi fått vite at to menn blir anklaget i New Zealand. Vi er redde for at den ene er min mann, fordi han og en annen var de eneste som tilsto da politiet oppsøkte dem for tre år siden. Anklagene her blir ikke lagt før om to uker, og da blir kanskje navnene tillatt offentliggjort også, for å gjøre det ekstra ille for oss. Noen av anklagene er opptil 40 år gamle, leste jeg i avisen, og ingen nyere enn 5 år. Så det er jo ikke snakk om at de er en fare for nabolaget, det er bare for å sette skrekk i pitcairnerne og stoppe oss fra å snakke. Som du sa, er sex med mindreårige og misbruk av barn et veldig ømtålig emne, og prøver man å forsvare det pitcairnerne gjorde, står man i fare for å bli stemplet som en forsvarer av sex med mindreårige. Vi vil jo ha misbruket stoppet, men ikke på den måten britene gjør det - uten hensyn til et veldig vulnerable samfunn og de ulykkelige og redde menneskene som står i fare for å miste sine hjem og sin verden hvis de blir tvunget til å komme hit til New Zealand for en rettsak. Journalisten i VG, som jeg kontaktet pr email etter hans artikkel for et par måneder siden - der britenes synspunkt ble forherliget - svarte meg bare at jeg burde holde meg ut av debatten. Han mente vel at det ville bare skade meg. Men det gjør meg så inderlig forbanna at alle bare tar britenes historie som eneste sannhet. Nettopp fordi dette er så ømtålig, og barnesex MÅ STOPPES!!!! For enhver pris.

Nå har åtte av de ???? ofrene trukket sine erklæringer tilbake. De nekter å gå til retten, for dette var ikke det de ville, og de mener britene har misbrukt sjansen til å rydde opp på en skikkelig måte. De har henvendt seg til en uavhengig jurist, som representerer dem alle, og bedt britene betale ham for dem, men britene nekter. Det viser jo hvor lite bekymret britene er over de ofre de liksom skal beskytte og rettferdiggjøre, selv når det gjelder det ofrene selv vil. De vil bare pøse ut penger for anklagersiden, og foreslo at ofrene jo kunne la seg representere av forsvarsadvokaten, som da vil representere ofrene såvel som de anklagede!!! Flere av kvinnene har også skrevet til Police Complaint Authority i New Zealand for å klage over politimetodene, måten de ble behandlet på. I et tilfelle ble en kvinne bedt om å fabrikkere en historie fordi politiet "trengte" noe på en av mennene. Alt dette har vært i avisene og på TV her, kan vel fremdeles leses på www.nzherald.co.nz og på Pierre Lareau's website, som jeg ikke husker navnet på akkurat nå. Du finner den også via Pitcairn regjerings nettsted.

De siste to årene har britene latt bygge nusselige bygninger på Pitcairn: Et hus for to forsvarsdepartementets politimenn - som har bodd der for tre måneder av gangen i halvannet år nå, et varetektsfengsel for seks personer, andre hus for to sosialarbeidere og besøkende som dommere og advokater. Folk som ikke er vant til å leve primitivt - noe pitcairnerne har vært tvunget til alle sine dager, fordi britene ikke ville investere i noen infrastruktur for slikt et lite samfunn. Alt dette har vært bygget av pitcairnerne selv, bestilt og betalt av britene. De har så å si bygget sine egne galger. Og britene har nektet å bevilge penger til en ny møtesal etter at den gamle ble kondemnert for flere år siden. De bare fikk den malt, la nye tepper og fikk hengt opp yndige gardiner i den kondemnerte bygningen, for det er der forhørene foregår, med satellitt-link og greier til New Zealand. Alle prosjekter, som en lovet vei fra landingsplassen til landsbyen, ble kansellert av guvernøren inntil rettssaken er over. Hvilket tydeligvis betyr at det ikke er nødvendig å fikse opp noe for øyboerne selv, bare for de offisielle besøkende, som fortjener slik luksus og komfort.

Nå har jeg skrevet meg varm. Jeg har skuffer fulle av min korrespondanse angående denne saken fra de siste årene, og kan dokumentere alt. Men du tenker vel som VG-journalisten nå at dette er det best å trekke seg ut av, britene kan umulig gjøre noe galt, de som "oppfant" moderne demokrati.

Med hilsen
Kari Boye Young