
Fra perledykking
til perledyrking
En brunhudet innfødt sparker febrilsk med føttene for
å nå fram til den store perle-muslingen nede på
bunnen. River den løs
og skyter opp mot overflaten langt der oppe. Andpusten klatrer han
opp i kanoen og åpner skjellet med hender som dirrer av anstrengelse
og spenning:
- Ville han finne den perfekte perlen denne gangen?
Slik kunne det foregå i sydhavet - en gang for over hundre år
siden. I dag dyrker de innfødte perler. Langt mindre farlig
og langt mer utbytterikt.
Ja,
du har kanskje hørt om perledykking? Romantiske og spennende
beretninger om de innfødte i sydhavet som dykket ned i dypet
for å hente opp perlemuslinger. Som åpnet dem med en
skarpe kniver for å finne den perfekte perlen, verdt store
summer. Vel, perledykkingen var virkelig, men den var langt fra
romantisk. Hundrevis av muslinger måtte gjerne åpnes
før man fant en eneste perle, og som regel var den langt
fra perfekt. Oftest var den knudrete og festet til skallet. Og selv
om det nok var spennende å dykke ned i dypet, så var
dette en spenning de innfødte mer enn gjerne kunne tenke
seg å slippe. Med en diger stein i hendene for å komme
fortere ned til bunnen hoppet karene over bord fra kanoer og båter.
Opp til seksti dykk per dag, ned til dybder på nærmere
femti meter. Dette medførte dykkersyke på grunn av
for raskt oppstiging, med hjerneskader, forkrøplinger og
ofte en alt for tidlig død.
Selvsagt var det de hvite handelsmennene som karret
til seg rikdommene. For de innfødte var belønningen
for det farefulle strevet helst verdiløst juggel, billige
kniver og alkohol. Pluss sykdommer som drepte
for fote over hele sydhavet.
Perlemusling
Perler finnes både i ferskvann og sjøvann. I sydhavet
er det perlemuslingen, "mother-of-pearl" man er på
jakt etter eller dyrker. Naturperler dannes ved at partikler, som
et lite sandkorn, trenger seg inn åpningen mellom perlemuslingens
skall. Oftest klarer muslingen å støte ut slike fremmedlegemer,
men går ikke dette så
danner den et lag perlemor rundt partiklen for beskytte seg. Det
blir en perle.
Det kan dannes perler i andre muslinger også,
som kjempemuslingen (Giant Pacific Clam), som kan bli over en meter
lang og veie over 200 kilo! Det er bare det at denne muslingen ikke
har perlemor, så perlen blir ikke skinnende slik man tenker
seg at en perle skal være.
Sorte perler
Fridykking etter perler finnes ikke lenger. I våre dager dyrker
man dem, i første rekke i Fiji,
Fransk Polynesia, Cookøyene, Palau, Papua Ny Guinea og Salomonøyene.
I 1993 var den totale produksjonen av perler i verden på 1.200
tonn, og tallet øker. Det er de sorte perlene som står
høyest i kurs, og for å dyrke dem følger man
følgende prosess: Først må man samle sammen
et stort antall unge, sortleppete perlemuslinger som henges i vannet,
- gjerne i kurver, under flytebrygger eller flåter. Etter
at muslingene har blitt
tilstrekkelig store heiser man dem på land, halvåpner
dem forsiktig med en spesiell tang, og legger en ørliten
bit av et perlemuslingskall - helst fra en nordamerikansk musling,
som ikke frastøtes så lett - inn i muslingens indre.
Den som gjøre denne delikate jobben er ofte en spesialist
fra Japan, de er japanerne som har utviklet og finpusset denne teknikken.
Deretter senkes kurvene på ny ned i lagunenes varme vann,
hvor de stelles og passes nærmere to år. Deretter løftes
de opp igjen, de skinnende perlene taes forsiktig ut og nye biter
legges inn.
Verdifull perle
Jeg
trodde selv jeg ville finne en verdifull perle på atollen
Ahe i Tuamotuøyene, da jeg besøkte den i min seilbåt
Coco Loco. Jeg snorklet rundt i lagunen da jeg med ett fikk øye
på en haug av døde muslingskall på bunnen. Atollen
hadde noen år tidligere hatt besøk av en kraftig orkan,
som hadde blåst ned alle husene og tvunget øyboerne
til å stå med vann til midt på brystet i øyas
kirke. De hadde hatt mange flåter i lagunen, hvor perlemuslinger
hadde hengt ned i snorer. Det jeg så på bunnen var restene
etter en sunket flåte, ødelagt av orkanen. Jeg tok
en nærmere titt på alle de døde skjellene og
med ett fikk jeg øye på et som levde! Med bankende
hjerte vred jeg det løs fra bunnen, lempet muslingen opp
i jolla og klatret om bord. Skjellet var stort og hadde et hull
gjennom skallet som fortalte at det hadde hengt ned under en flåte.
Med skjelvende hender åpnet jeg muslingen med dykkekniven
og førte fingeren gjennom det myke og glatte kjøttet.
Ingenting. Ikke noen perle. Noe skuffet snorklet jeg rundt for å
se om jeg kunne finne flere levende skjell, men det var bare det
ene. Det hadde nok vært en perle der, men den hadde ganske
sikkert blitt utstøtt da skjellet sank ned til bunnen.
Duggdråper av måneskinn
En gammel arabisk legende forteller at perler blir til når
duggdråper fylt med måneskinn faller ned i havet og
blir svelget av perlemuslingene. Nå vet vi bedre, men den
magien som perlmuslingene alltid har hatt på menneskene klarer
vi ikke å forklare. Allerede de gamle romerne visste å
verdsette perlen, imperiets rikeste kvinner gikk gjerne til sengs
med perlekjeder på seg så de kunne bli minnet om hvor
rike de var straks de våknet! Korsfarerne brakte perlene til
Europa, og det ble ansett som et eksklusivt privilegium for de kongelige
å bære perler. Ja, i 1612 gjorde en lov at perler var
forbudt for vanlige mennesker i England!
Berømte
perler
Det er uenighet om hvilken perle som er den største som er
funnet, men en av de største og mest berømte saltvannsperlene
er Hope-perlen. Perlen ble brakt til England av Henry Philip Hope
(mannen som også fikk tak i Hope-diamanten) på 1800-tallet
og er i dag utstilt på The British Museum. En annen berømt
perle er Imperial Hong Kong-perlen. Akkurat hvor den kommer fra
er usikkert, men siden perlen ikke har perlemor antar man at den
har blitt dannet i en kjempemusling i sydhavet. Perlen skal tilhørt
keiseren av Kina, og henger i et platinakjede med diamanter. Kanskje
den største perlen som her blitt funnet er Allahs perle,
som også kommer fra en kjempemusling. Den er 23,8 centimeter
lang og veier 6.4 kilo. Den skal ha blitt gitt til amerikaneren
Wilbur Dowell Cobb av en filippinsk høvding i 1936, for å
ha reddet livet til sønnen hans. Allah-perlen skal i dag
ha verdi på over 300 millioner kroner!
En annen berømt perle er Peregrine, som
først ble kjøpt av kong Philip II av Spania. Etter
ha tilhært en rekke øvrighetspersoner, blant annet
keiser Napoleon, ble perlen kjøpt av skuespilleren Richard
Burton i 1969 som en gave til konen Elisabeth Taylor. For noen år
siden mistet hun perlen, men etter en hektisk leting fant de den
i munnen til hunden hennes - lettere opptygd!
Den eldste perlen som finnes er Jomon-perlen i
Japan - den skal være hele 5.500 år gammel.
Verdifull
dyrking
Perledyrking har blitt en viktig inntektskilde for mange i sydhavet,
og stadig flere øyer og land undersøker muligheten
av å kaste seg inn i konkurransen. Et problem er at det skal
ganske spesielle sjø- og bunnforhold til for at perlemuslingene
skal trives. De skal ha tilgang på næringsstoffer, det
skal være passe dypt og bare en svak strøm som bringer
friskt vann. En av øyene hvor man nå krysser fingrene
for at perledyrking skal bringe penger og velstand er Kioa i Fiji.
En amerikaner som driver perledyrking på en av naboøyene
brakte med seg to japanske perlespesialister som hadde jobbet på
Tuamtuøyene, og de kunne fortelle at på den ene siden
av Kioa var det ideelle forhold for perledyrking. Dette til stort
glede for beboerne på øya. Litt spesielt er det at
de innfødte kommer fra atollen Vaitupu i Tuvalu - som for
endel år siden kjøpe Kioa fordi deres egen øy
begynte å bli overbefolket. I dag jobber de hardt i sine grønsakhager
og fisker fra sine tradisjonelle utriggerkanoer, men strømmer
pengene inn fra perledyrking forsvinner nok sydhavs-kulturen også
her. Dessverre.
Av Terje Dahl
For
å komme til vår faktaside om skjellene i sydhavet, - klikk
her.
For å komme til vår faktaside om skalldyrene i sydhavet,
- klikk her.
Se
våre forslag til drømmeturer til sydhavet, - klikk her
|