Tore og Odd-Erik til Marshalløyene

Tore og Odd-Erik reiser videre:
- Men hvordan var vi havnet på The Flame Tree, Majuro, Marshall Islands?

Tore Gulbrandsen og Odd-Erik Fallet har besøk isolerte øyer og ukjente land over hele Stillehavet, men å komme seg fra Palau til Marshalløyene var ikke så enkelt som de hadde trodd - det satte guttas tålmodighet
på en alvorlig prøve!

- Vi kom oss avgårde på "melkeruta" fra Palau fredag 23.juli. Startet 1.10 om natten. Første stopp var Yap. Vi hadde opprinnelig planlagt å dra til Yap 2 dager før, hadde planlagt hva vi ville gjøre osv. Det ble ikke slik, men vi fikk snorklingen på Big Drop Off på Palaus Rock Islands, som Odd-Erik beskrev i forrige reisebrev.

Guam fra luften

Fra Chuuks lagune

Nan Madol ruin

Kosrae

Majuros senter

Vakreste beliggenhet
- Kl. 4 om natten dro vi videre til Guam. Etter 45 min. igjen landet vi og ble til kl.8. De neste stoppene var på ca. 30 min. Dette var Chuuk, Pohnpei, Kosrae og Kwajalein. Flytiden mellom dem var på fra 45 min. til 90 min.
Chuuk hadde en fantastisk beliggenhet blant smaragdgrønne forrevne fjell, kanskje den vakreste beliggenhet i verden ifølge Moon Micronesia. Den er kjent for alle vrakene fra 2. verdenskrig i lagunen. Dessverre er Chuuk nå utrygt pga. ungdomsgjenger som roamer gatene på jakt etter bråk.
Det gikk ikke
-Pohnpei er The Federated States of Micronesias hovedstad. Vi hadde planlagt å stoppe der, men det gikk ikke med Micronesia Pass-billettene våre. Derfra kan man dra til Nan Mandol, det mest kjente oldtidsminnesmerke i Mikronesia.
Kosrae er bare én øy, smaragdgrønn og forreven, liksom de to foregående. Med Kwajalein var vi ankommet Marshall Islands. Her fikk vi ikke gå ut av flyet da dette er en amerikansk marinebase.
Neste stopp
- Endelig var neste stopp Majuro, hovedstaden i Marshall Islands! Mens de tidligere stater stort sett var fjelløyer var vi nå kommet til lave, flate atoller. Vi tok inn på Hotel Robert Reimers. Fant det litt middels, men senere fant vi ut at dette var det beste hotellet på Majuro!! Fikk et rom i en hyttelengde i hagen, med lagunen rett ved. Vi hadde reist uten å sove særlig mye foregående natt og la oss tidlig.
Store planer
- Da vi kom til Majuro hadde vi store planer. Lørdag morgen gikk i vi i retning mot MIVA, Marshall Islands Visitor's Authority. Vi gikk og gikk forbi små restauranter, supermarkets og enterprises, lange, lange avstander. Majuro var litt anderledes enn hva vi hadde erfart så langt. Folk var ikke blide og hilste, de så heller bort. Vi lærte likevel at lørdag var det meste stengt, søndag var alt stengt.
Ikke lyst
- Mandag fikk vi vite at det ikke gikk å fly til Kiribati med den tiden vi hadde til rådighet. Det gikk fly annenhver torsdag og de hadde hatt et på sist torsdag. Damen på Air Marshall Islands anbefalte noen atoller man kunne fly til mandag eller tirsdag, og dra tilbake fredag. Resten måtte man være på en uke, f.eks. Mili, som

Odd-Erik og Tore

vi ville til. Å være én uke på en liten atoll er en prøvelse, vi hadde ikke lyst til det lenger. Vi nøyde oss med bestille en tur til Eneko, øya til Hotel Robert Reimers (RRE), og Arnoatollen. Tidligere hadde RRE resorter flere steder, men nå dro de kun til Eneko.
Vanskelig å si
- Alle overnattingssteder med respekt for seg selv har en "resort" på en av øyene rundt DUD (Delap-Uliga-Djarrit), selve hovedstaden på Majuroatollen (vi pleier å kalle "byen" Majuro eller "downtown"). Selv The Flame Tree Backpacker har en øy, Three Bag Island med en mursten toetasjes bygning på (hvor de påstår man kan overnatte...).
The Flame Tree Bar og Flame Tree Backpackers - litt vanskelig å si hvor grensen går, har to avdelinger.
Deilige veranda
- Vi hadde faktisk tenkt å ta inn på Flame Tree (Backpacker) etter et par dager på Robert Reimers hotell - og nyte stedets deilige veranda i solnedgangen. Vi skulle bli hentet av men minibuss i 6 tiden og vi var på plass ved veikrysset som avtalt, men ingen buss. Vi ventet i hele 3/4 time uten at bussen dukket opp. Så vi bestemte oss for å gå langs veien. Etterhvert begynte vi å tenke på hvor langt det egentlig var og at vi sannsynligvis ikke kom fram før utpå morgenkvisten. Vi besluttet å forhøre oss i en liten butikk som hadde litt boksemat og tørre varer samt vann. De trodde ikke det var flere busser, ringte sjåføren og fikk bekreftet dette. Så vi spurte pent om ikke mannen i huset hadde bil og kunne kjøre oss. Det kunne han!
Da vi var vel framme ved Flame Tree var klokken blitt 8.30 og 20$ fattigere, snillhet belønnes. Men hva var det som rørte seg i krokene på vårt rom? Gulvet og veggene på toalettet var også i bevegelse. Her var det masse liv og røre. Både store og små kakkelakker. Vi besluttet å helt enkelt å flykte.

Av Tore Gulbrandsen og Odd-Erik Fallet

For våre faktasider om Marshalløyene - klikk her.
For våre andre artikler/reisebrev fra Marshalløyene - klikk her.
For Tore Gulbrandsen og Odd-Erik Fallet egen internettblogg om turen - klikk her.

"Det Siste Paradis"
Boken om Terje Dahls seilas i 22 fots Coco Loco, den minste båten til å legge ut på en jordomseiling.
" - Du er klin kokos! sa vennene mine da jeg kastet loss fra Rådhuskaia. Etter fire år, to orkaner og fire tropiske stormer måtte jeg lure på om de hadde rett..."
Klikk her for å lese utdrag fra boken.
Klikk her for å lese om e-bok og bestille.
Pris kr.150,-
Klikk her for å lese om Terje Dahls bøker.
Mer om Terje Dahls sydhavsliv, klikk her.