Havaiki i Mashalløyene

Norsk seilbåt besøker Marshalløyene:
- Har du bare tre barn?

Norske Bård Sæther og Arild Solheim la ut fra Hawaii i seilbåten Havaiki. Første stopp ble hovedatollen Majuro i Marshall-øyene, hvor ikke så alt for mange nordmenn har vært på besøk. Her er deres rapport fra en biltur rundt på øya:

- På Hotel Robert Reimers fikk vi leie bil, en Toyota Corolla. Det var eneste typen de hadde. Da formalitetene var i orden, satte vi kursen for Laura, nordenden av Majuro. Med luftkondisjoneringsanlegget på fullt kjørte vi gjennom Ulinga og Delap. Vi stoppet først på brua over til Rairik, neste øya i rekka. Her kunne vi se hvordan det bare var en smal tarm med land

Hovedveien Majuro

med storhavet på ene siden og lagunen på andre siden. Vi passerte flyplassen. Det var bare så vidt plass for landingsstripa pluss en smal sikkerhetssone. Et høyt nettinggjerde skilte området fra veien som bare hadde fjæra og lagunen helt inntil på andre siden.
Korallrevet lå tørt
Etter flyplassen ble det litt mer landlig. Det var stort sett kokosplantasjer med ett og annet brødfrukttre og andre vekster innimellom.
Med jevne mellomrom var det litt bebyggelse, en og annen skole, og av og til ei kirke. Mormonerne så forresten ut til å ha godt fotfeste her. Fremdeles var landet bare en

Bård på korallrevet

smal tarm med maksimum 50 meter til sjøen på begge sidene.
Vi stoppet på en øde plass for å gå ut og ta naturen i nærmere øyesyn. Det var fjære sjø, og korallrevet lå tørt på utsiden mot havet. Vi kunne gå utover et langt stykke på det harde ruglede korallunderlaget. Innimellom var det dammer med småfisk og krabber. Vi gikk over på den andre siden. Her var det også korall. Så hvis noen tror at det bare var hvite strender i Sydhavet, så tror de feil. De harde ruglede korallsteinene innbød slett ikke til noe badeliv.

Butikk.

Brikkene var småstein
Da vi kom til Laura, utvidet landet seg. Vi fulgte veien lang sjøsiden til den stoppet i en bom. Her parkerte vi bilen. Utenfor en kiosk eller minibutikk satt to ungdommer og spilte sjakk eller kanskje dam. Det var ikke godt å si hva det var, for brikkene var småsteiner.
Vi var sultne. Vi hadde lenge speidet etter skilt hvor det sto restaurant, kafé eller lignende, men slikt fantes ikke på landsbygda. "Open" sto det på et stort skilt, men ellers så det ganske stengt ut. Gutten som satt og spilte dam, snudde seg og gjorde tegn til at vi skulle banke på vinduet. Det gjorde vi, og da dukket det opp et søvndrukkent damemenneske med en guttunge på armen. Hun åpnet vinduet, men hva skulle vi kjøpe?
Jeg pekte på en pakke kakekjeks av den typen med sjokoladebiter som heime markedsføres under navnet "Maryland Cookies" samt en boks Pepsi til oss hver. Så
satte vi oss under et skyggefullt tre like ved bilen og spiste.
Fisk som i et akvarium

Bård bader.

Fra der vi parkerte bilen, var det 100 meter å gå til nordenden av Laura. Her var det kjempeflott badestrand, og vi var helt alene. Vi skiftet på oss badetøy og sprang uti. Det var varmt, langt over 30 grader inne ved land. Utpå var det svalere. Bård hadde med maske og snorkel og svømte ut til revet et stykke fra land. Jeg fikk også låne utstyret hans og svømte utover. Det var mange fargerike små fisk som i et akvarium.
Bare tre?
Før vi kjørte videre var vi på kiosken og kjøpte mer brus. Her ble vi sittende og prate med noen av de vi traff der. Vi fortalte litt om turen vår og om Norge. De var nysgjerrige på om vi var gifte og om familien vår. Bård fortalte at han hadde tre barn. Tre, bare tre? Det var visst utrolig morsomt at det gikk an å ha bare tre barn. Nå hadde Cary, en amerikaner vi traff, tidligere fortalt at kvinnfolka her på Majuro var så ekstremt

Gutta før skjegget gikk

fruktbare. Det var nok å se på dem, så ble de gravide. Personlig tror jeg nok det måtte litt mer til. Poenget var at mindre enn ti unger var latterlig unaturlig.
På vei tilbake var det ingen andre veier å velge mellom enn den vi kom. Vi ventet til sola hadde gått ned før vi vasket av oss svetten. Vi risikerte ikke å svette oss ut igjen med det samme. Så dro vi i land. Før vi leverte bilen, måtte vi fylle opp bensin-tanken. Men før vi gjorde det, tok vi en tur til enden av Darrit, så hadde vi kjørt hele strekningen. Billeia kostet til sammen 66 dollar.

av
Arild Solheim

Arild Solheim har nå fått trykket en bok om seilasen: "Stillehavet nord-sør med Havaiki" - ta kontakt med Arild for å finne ut hvor du kan kjøpe boken: arisolhe@frisurf.no

For våre faktasider om Marshalløyene - klikk her.
For Havaikis egne hjemmesider - klikk her

Tips en venn : "Har du lest artiklen i internettmagasinet Sydhav om de norske gutta i seilbåten Havaiki som besøker Marshalløyene?"

Til (fyll inn):

Fra (fyll inn):

"Det Siste Paradis"
Boken om Terje Dahls seilas i 22 fots Coco Loco, den minste båten til å legge ut på en jordomseiling.
" - Du er klin kokos! sa vennene mine da jeg kastet loss fra Rådhuskaia. Etter fire år, to orkaner og fire tropiske stormer måtte jeg lure på om de hadde rett..."
Klikk her for å lese utdrag fra boken.
Klikk her for å lese om e-bok og bestille.
Pris kr.150,-
Klikk her for å lese om Terje Dahls bøker.
Mer om Terje Dahls sydhavsliv, klikk her.