Norsk besøk Abemama, Kiribati

Norske på atollen Abemama i Kiribati:

- Et lite stykke paradis!

Vi leste at Tore Gulbrandsen og Odd-Erik Fallet ikke trivdes særlig godt på Kiribatis hovedøy Tarawa, hvor søppel hadde tatt overhånd på atollens sydhavsnatur. De lot ikke dette ta motet fra dem, men satte kurs for den ytre atollen Abamama, kjent som månelysets øy. Ville de bli forhekset av månen og kanskje finne det ekte sydhavet - eller ville de bli skuffet igjen?

Odd-Erik og Tore

- Fredag 15.juli og avreise til Abemama, en av de ytre atollene I Kiribati. Vi hadde pakket om slik at vi hadde en sekk og hver vår håndbagasje. Vi kunne bare ha med 15 kg. Vi ble kjørt i egen bil fra Marys Motel og ankom flyplassen en time før avgang. Flyplassen på Tarawa er svært liten, ingen kafé, en innsjekkingsskranke med vekt slik at alt inkl. personer måtte veies, en liten avgangshall, to ankomsthaller (når jeg sier hall overdriver jeg masse, utleveringsskranke for bagasje er mer passende). Så kom flyet, Air Kiribati, et gammelt 18-seters fly. Vi tok av i rett tid og turen tok ca 35 min. Vi var lettet da flyet tok bakken og vi kunne sette ben på Abemama for første gang.

Abemama fra luften

Smal stripe land
- Masse mennesker var møtt fram og vi fant fort en truck som kunne frakte oss dit vi skulle bo, Monivae Hotel, turen dit var lang på humpete grusveier på en smal stripe land ute i det store Stillehavet. I motsetning til Tarawa er Abemama ren og befolket av bare 3600 mennesker mot nærmere 30000 på Tarawa og landmassen er faktisk større her. Vi kjørte gjennom små landsbyer omkranset av palmer og annen vegetasjon. Tradisjonelt bygde hus med stråtak og på påler. Folk vinket og hilste på oss og vi vinket og smilte tilbake. Hvite strender skimtet vi også mellom palmetrærne, vi var kommet til en øy slik alle Stillhavsøyene burde være, lagunen var turkis. Et lite stykke paradis syntes vi.

Guttas hytte

Ingen andre gjester
- Hotellet vårt lå ute på revsiden i vinden, og var helt øde. Ingen andre gjester. Og vi hadde ikke annonsert vår ankomst. Vi forsøkte å ringe før vi dro men uten hell. Så vertskapet var bekymret for hva de hadde av mat og at alt var i uorden. De satte i gang med en gang å feie hytter og kjøkken, mens vi satt i skyggen og slappet av. Vi ble innlosjert i en liten hytte på påler med stråtak og delvis åpne vegger. Ettermiddagsheten var intens, og vi duppet vel av også innimellom. Straks var alt ferdig og vi gikk for å bade i en bukt like ved. Deilig rent vann.
Et lite stykke paradis
- Solen gikk ned og vi beundret den og feiret med cognac, vi hadde kommet til et lite paradis. Vi fikk middag, en slags fiskegryte som ikke smakte særlig mye fisk men med salat og løk. Det var veldig godt, til og med Tore spiste og var ganske fornøyd. Etter middag hadde vi en time med elektrisk lys og vi ble igjen forlatt, vertskapet gikk til sitt og vi hadde hele greia for oss selv. Snart kom månen opp og badet hele stranden og hyttene i sølvglisende magisk lys. Det passet bra siden Abemama også kalles Måneskinnsøya. Det var dessuten fullmåne og vi satt å gledet oss over dette i lang tid. Lyset er ubeskrivelig og etter hvert som månen kom høyre på himmelen ble alt enda mer fortyllende. Igjen en stund i paradiset.
Kongesønn som guide
- Den andre dagen på Abemama startet med soloppgangen. Jeg kom litt sent opp så jeg fikk ikke helt morgenrøden, men selve soloppgangen fikk jeg. Så fulgte et morgenbad for min del, kaldt! Og dagen før da det var så varmt! Dette før dusjing med store frosker og barbering på feltmanéer. Frokosten var ikke bra, toast eller om det var French toast og bønner i tomatsaus? Jeg tok heller cornflakes og Weet-Bix, begge med vann. Ferdig ca. 8. Trucken som skulle ta oss med på dagens sightseeing skulle ikke komme før 10? Jeg satt bl.a. i døråpningen på kiakia'en (hytta med stråtak, på pæler, men med vegger selv om de var luftige). Merkelig nok kom trucken til rett tid!! Kiribati Time er ikke lett å forstå. Muligens var den så presis siden vi skulle ha en kongssønn som guide, vi hentet nemlig H.K.H. Prins Don av Abemama i hans residens.

Tore og prinsen

Herlig turkis vann
- Vi kjørte sørover, forbi landsby etter landsby hvor de tørket kopra. Samtalen gikk greit. H.K.H. var en meget fin person, slik kongelige i Sydhavet vanligvis er. Han hadde t.o.m. den kongelige mage, en kulemage ervervet gjennom å spise skilpaddekjøtt. Kongefamilien på Abemama pleide å gifte seg "nordover", det var nemlig ingen kgl. på atollene lenger sør. Vi kjørte helt til Broken bridge, da kunne vi ikke komme lenger. Jeg badet i det herlige turkise vann. OE hadde ikke med badetøy. Deilig! Kunne endelig svømme uhindret, tidligere hadde alle bad foregått på grunna og det hadde vært vanskelig å svømme. Kjølig!
Frykt for åndenes vrede
- Deretter kjørte vi nordover. Stoppet ved et shrine eller åndested. Vi slapp å ofre tobakk (eller sigaretter). 3 tobakkstykker var vanlig før. Dette ville kostet over 50 kr. Neste stopp var de gamle kongegravene. Interessant, men ikke stort å se. Ingen turde restaurere gravene av frykt for åndenes vrede. Det vanlige er å gjøre denne turen på fredagen og så dra ut i båt over lagunen til Bike på lørdagen, men vi hadde jo ikke fått anmeldt vår ankomst, bl.a. fordi turistkontoret hadde stengt hele uken p.g.a. Independence Day. Vi måtte nøye oss med å se over til Bike, som er en motu, øy i kransen av øyer rundt lagunen. Det var nå langgrunt med lys, brun sand mot den turkise lagunen langt der ute.

Tem Binokas grav

Offergaver?
- Sightseeingen fortsatte. Nord for det administrative senteret, Kariatebike, lå den tyranniske kong Tem Binokas grav. En sementklump. Også her gjaldt det samme at folk ikke turde restaurere graven. Prinsen fortalte at det tidligere hadde stått et tak over, men dette var nå ramlet ned. Barn stimlet rundt meg da jeg studerte graven. De var ikke redde for ånder, de klatret rundt på graven. Jeg la merke til at det lå noen matrester og tomme ølbokser på graven. Offergaver?
Like ved lå Robert Louis Stevenson site. Han bodde her med sin familie i noen måneder i 1889, på Binokas tid. Denne er portrettert i 'In the South Sea'. Kun én sten var igjen av Stevensons sted! Sementplattformen rundt var nyere. Klokken var 12. Vi hadde gjort alle Abemamas severdigheter på 2 timer. De var ikke særlig imponerende. Det er for å se hvordan sydhavet var i gamle dager at man må dra hit, og for naturen, dvs. badelivet bl.a.

Landsby

Åpne kokosnøtter
- Stoppet i Kariatebike for å kjøpe kalde cola i Wesley's store. Den beste colaen jeg har drukket siden den jeg svelget ned etter å ha besteget Galdøpiggen en gang. Kariatebike er ikke den største landsbyen på atollen, men ei heller kongefamilien bor lenger i denne.
Truckføreren fikk 50A$ for drøyt 2 timers kjøring! 250 kr. Lunchen var rester fra frokosten lagd om til sandwicher, corn beef av den billige typen mellom. Jeg tok en kokosnøtt, drakk kokosvannet og spiste kjøttet. Heldigvis lærte vi å åpne kokosnøtter på Mogmog eller Arno i fjor.
   På ettermiddagen dro vi og badet i passasjen ved broa/causewayen. Alle stedets ungdommer var her. De hoppet og stupte, lagde kolbøtter og viste seg frem for oss. Vi var blitt invitert av prinsen til å stikke innom senere. Vi visste ikke om det betød at vi skulle drikke te eller lign. Eller bare benytte kongefamiliens eiendom. De hadde øyas beste beliggenhet ved denne passasjen. Friskt havvann kom inn fra åpningen i revet. Vi tolket det til å være det siste, men slo av noen ord og nikket til medlemmer av kongefamilien fra tid til annen. Popmusikk dundret ut fra eiendommen. Ingen palassvakter eller lignende så ut til å finnes. Vannet var friskt, og vi fant koraller som vi snorklet ved. Det var stri strøm, så vi gled forbi korallene.
Vårt livs øyeblikk
- Etterpå gikk vi til Kariatebike, over broen. Vår tid var kommet, vårt livs øyeblikk av FAME. Alle ville hilse på oss. Mauri, mauri sa vi, til høyre og venstre. Ungdommer som ellers er blaserte kappedes om å få et nikk fra oss. Vi drakk solnedgangste ved Abemamalagunen mens palmer lutet seg ut i sjøen og lokal rom gled ned.
   Det var mørkt når vi nådde campen, eller hotellet som de kalte det. Jeg var litt skeptisk ved middagen, noen rare kjøttboller. OE syntes det smakte kylling. Salte var de. Etterpå fikk vi vite at det var bonefish!
   Om kvelden/natten nøt vi fullmånen, selv om det ikke var like fint denne kvelden. 3 fiskere kom og fisket med lys. De hadde også en lang fiskefelle av stein her.
   For å bedre luftgjennomstrømningen i kiakia'en løftet vi noen flettede lemmer. Dette skulle bli skjebnesvangert. Om natten våknet jeg av at det regnet på bena mine! Så ble det mer og mer. Vi måtte flytte sekker. Jeg slo opp en paraply inne i hytta for å få beskyttelse innenfra. Så begynte det å dryppe gjennom taket! Heldigvis ga regnet seg, men madrassen min var våt nederst. Klokken var 5.

Flyet

Sjøen ble gylden
- Opp 10 på 6 til en flott soloppgang, dvs. morgenrøde. Mørkt, knallorange hvor solen senere skulle komme! Det lysnet mer og mer, flotte gulorange farger, sjøen ble gylden. Bølgene slo uopphørlig mot revet og rullet mot strand... Dette var ocean side.
Neste dag, søndag, var det ikke tid til å gå i kirken for vi måtte av gårde 11. Pannekaker til frokost, en bedring, selv om noen var fylt med fisk. Etter å ha besett Chevalier college dro vi 10.40! Ved "flyplassen" 11.10, 3 timer før avgang på en flyplass som var et skur til innsjekking og en maneaba til venterom. Attpåtil måtte vi betale 20A$ (100 kr.) i Airport tax!! Stekvarmt. Eneste lyspunkt var at en familie som bodde ved flystripa solgte kokosnøtter. Etter 3 varme timer kunne vi vinke farvel til Land of Moonlight, atollens tynne C eller halvmåne forsvant fort bak det lille, gamle flyets sølvkropp!

Av Tore Gulbrandsen og Odd-Erik Fallet

Tore og Odd-Erik besøkte også andre spennende steder i sydhavet - det skal vi lese om i neste reisebrev fra gutta!

For Tore Gulbrandsen og Odd-Erik Fallet egen internettblogg om turen - klikk her.
For våre faktasider om Kiribati - klikk her.
For våre andre artikler/reisebrev fra Kiribati - klikk her.

"Det Siste Paradis"
Boken om Terje Dahls seilas i 22 fots Coco Loco, den minste båten til å legge ut på en jordomseiling.
" - Du er klin kokos! sa vennene mine da jeg kastet loss fra Rådhuskaia. Etter fire år, to orkaner og fire tropiske stormer måtte jeg lure på om de hadde rett..."
Klikk her for å lese utdrag fra boken.
Klikk her for å lese om e-bok og bestille.
Pris kr.150,-
Klikk her for å lese om Terje Dahls bøker.
Mer om Terje Dahls sydhavsliv, klikk her.