forside | kart | fakta | tips | oppslag | nyheter | artikler | debatt |  video | musikk |
| mathelseTangaroa | Robinson | mysterier | penpals | linker | billetter | kontakt |
Mann i kano, Kiribati.

Kiratas kano seiler ikke lenger

Kirata's utriggerkano ligger mellom noen busker nede ved stranden. Mattene som hadde beskyttet den mot solen er forlengst blåst vekk. Utriggeren har løsnet fra surringene og er halvveis begravet i sanden. Gress har grodd opp gjennom sprekker i bunnen, og de lange stråene vaier sakte i den svake vinden...

Kirata og hans tre eldste brødre hadde bygget kanoen selv. De hadde saget ned et stort brødfrukttre på farens land og hogget ut planker med sine håndøkser. Kirata's onkel var en erfaren kanobygger og han hadde hjulpet dem å strekke kjølen og utforme spantene. Med tynne rep av tvunnet kokosnøttfiber bandt karene de nøye tilpassete plankene fast til rammeverket.
Det møysommelige arbeidet tok flere måneder, men de hadde ikke hastverk.
En dag kunne Kirata stramme den siste knuten som holdt utriggeren på plass.

Else Marie Wollmo og Thomas Karlsen på vulkantur

De hadde alltid fått nok fisk, Kirata og brødrene. Noen ganger dorget de på havet i le av atollen, andre ganger fisket de med bunnsnøre inne i lagunen. Om kvelden spiste de kokt fisk og tarorøtter i palmehyttene sammen med sine koner og unger. De sultet aldri.

En dag kom frakteskuta med ekstra mye last til koralløya langt der ute i havet. Bensinfat, sementsekker, store trekasser og femten blankmalte finerbåter. Øyboerne ble fortalt at det skulle startes opp et fiskeriprosjekt med pengestøtte fra Europa. Det skulle settes opp et generatordrevet fryseri, og det skulle velges ut førtifem dyktige karer fra landsbyen.
    De ville få opplæring og bli fordelt på båtene, som de ved å betale ned på ville eie etter to år. Penger ville de tjene etter hvor mange kilo fisk de klarte å fange.
    Båtene var designet i Italia, bygget av materialer fra Australia, hadde utenbordsmotorer fra Japan og var utstyrt med fiskekroker fra Norge.
    Kirata var en av de førtifem som ble plukket ut, og han jublet da den amerikanske
Else Marie Wollmo og Thomas Karlsen på vulkantur
opplæringslederen sa at han hadde klart seg så bra i testen at han skulle få være kaptein på en av båtene.
    Det var en spennende dag da Kirata og hans to-manns mannskap kunne følge etter tunfiskstimene ute på havet. Så langt ut hadde de aldri turt å seile i kanoene av frykt for å bli drevet vekk av strøm og dårlig vær.
    Det bet villig vekk, etter noen timer hadde de mere fisk enn de noengang hadde fått i løpet av en hel uke.
   Karene kunne nesten ikke tro at det var sant: Her satt de i en hvitmanns båt og halte opp fisk etter fisk som de ville få betalt for. Gjett om de skulle kjøpe så mye ris, sukker, kaffe og tobakk som de kunne klare å bære med seg!
    Kirata bestemte seg for å kjøpe en motorsykkel. Det ville vise alle hvor
rik han var blitt, og dessuten ville han slippe å gå til fots ned til brygga hver morgen.

Båt i lagunen.
Etter en uke med gratis bensin var prøveperioden slutt, og Kirata oppdaget at de kanskje ikke var så heldige som han hadde trodd. Bensinen var dyr, og båten skulle nedbetales. Selv om han aldri hadde gått på skolen klarte han raskt å regne ut at de måtte komme inn med fullastet båt hver dag om det i det hele tatt skulle bli noen fortjeneste.
    Spenningen med ny båt begynte å dabbe av, og fisket ble etterhvert mer slit enn moro. De kunne ikke lenger fiske når det passet dem selv, de måtte ut på havet hver dag før soloppgang om de skulle gjøre seg håp om å få nok fisk. Det ble ikke lenger tid til å arbeide i taroåkeren, tørke kopra eller leke med ungene. Mest savnet karene å kunne slappe av i palmehyttene med slekt og venner, det hadde alltid vært en viktig del av deres hverdag. Kirata forsto også at motorsyklen fikk vente, kona trengte alle pengene til å kjøpe mat.
Båt i lagunen.

Så kom uværssesongen. Selv med de nye båtene nyttet det ikke å gå ut på havet, og Kirata og de andre måtte fiske med garn og bunnsnører i lagunen.
    Etter to måneder var det så lite fisk å få at det var mange som ikke klarte å fylle den nødvendige kvoten selv om de fisket både natt og dag.
    Uvennskap brøt ut på øya. De som fortsatt brukte sine utriggerkanoer for å skaffe familien mat beskyldte yrkesfiskerne for at de hadde tømt lagunen for fisk.
Heldigvis var det en dag slutt på de sterke vindene, og fisket ute på havet kunne gjenopptas før det kom til håndgemeng.
    Etter to år med mye strev for å få endene til å møtes var Kirata og de to andre selv eiere av båten, og Kirata begynte igjen å drømme om motorsykkelen.
    Helt til den dagen da påhengsmotoren streiket, og lederen for fryseriet fortalte at han ikke lenger hadde reservedeler liggende. Nå som de eide båten måtte de selv stå for vedlikeholdet.
    Kirata tok et overblikk over utstyret. Bensintanken var rusten. En av finerplatene i skroget hadde fått en sprekk og malingen flasset av. Redskapsboksen var så godt som tom for fiskekroker og snørene var matte og flisete.
    Hvor skulle de få nytt utstyr fra, og hvordan skulle de få råd til alt som trengtes om de ikke kom ut for å fiske? Fantes det dessuten noen på øya som kunne reparere motoren om de fikk tak i nye deler?
   
Kirata fortøyde båten og vandret hjem til palmehytta med en bekymret mine.
    Det ble nok ingen motorsykkel nå heller... Men mat måtte ungene ha.. Han fikk padle ut i kanoen for å dra noen småfisk.
    I den sotete kjøkkenhytta fant Kirata en padleåre hengende oppunder taket.
    Han børstet støvet av den, fant fram et bunnsnøre og ruslet under de vaiende palmene ned mot stranden...

"Øya vil forandre seg, det er det ingen tvil om!", sa en av u-hjelprepresentantene. "Folkene her vil oppnå en bedre levestandard enn resten av øyene."

Av
Terje Dahl

Den vestlige verdens utvikling gjør at gamle kunster er i ferd med å dø ut
Båt i lagunen.
Terje og kona Emma
- Jeg skrev artikkelen under et besøk på atollen Butaritari i Kiribati i 1988, men den er like aktuell enda, sier Terje Dahl. - Det har vel bare blitt verre og verre. På grunn av at man har forlatt sin tradisjonelle levemåte synker levealderen drastisk og de få sykehusene er stort sett overfylte - ofte av av folk som har måttet kutte av seg bein på grunn av sukkersyke.
    - De fleste av de gamle kunstene i Stillehavet er idag iferd med å dø ut, og det er kunster som vi kanskje en dag kan komme til å trenge, sier vår redaktør.

For vår artikkel "Teraoi smiler ikke lenger! - klikk her.
For vår artikkel "Neste favoritt i Færder'n? " - klikk her.

For vår artikkel "De store sydhavskanoene seiler igjen!" - klikk her.
For vår artikkel om sydhavets navigatører - klikk her.

Tips en venn : "Har du lest artikkelen "Kiratas kanoe seiler ikke lenger" i internettmagasinet Sydhav ?"

Til  (fyll inn): Fra (fyll inn):

"Det Siste Paradis"
Det siste paradisBoken om Terje Dahls seilas i 22 fots Coco Loco, den minste båten til å legge ut på en jordomseiling.
" - Du er klin kokos! sa vennene mine da jeg kastet loss fra Rådhuskaia. Etter fire år, to orkaner og fire tropiske stormer måtte jeg lure på om de hadde rett..."
Klikk her for å lese utdrag fra boken.
Klikk her for å lese om e-bok og bestille.
Pris kr.150,-

Klikk her for å lese om Terje Dahls bøker.
Mer om Terje Dahls sydhavsliv, klikk her.
forside | kart | fakta | tips | oppslag | nyheter | artikler | debatt |  video | musikk |
| mathelseTangaroa | Robinson | mysterier | penpals | linker | billetter | kontakt |