Året
var 1774. Den kjente oppdagelsesreisende kaptein Cook fra
England hadde nådd fram til Tahiti
i sydhavet. Ikke før hadde de kastet anker før
en veritabel flåte av kanoer nærmet seg skuta
Endeavour. Ikke mindre enn 160 store dobbelt-skrogskanoer
og 170 av en mindre type!
"Det kunne ikke være mindre enn 7.760 menn om bord
i dem totalt", står det beretningen fra en av de
som nervøst speidet ut bak Endeavours kanoner. Heldigvis
gikk det bra - den gangen. Like bra gikk det ikke da kaptein
Cook kom til Hawaii, for selv om han ble først tatt
for å være guden Lono og fikk en like fantastisk
velkomst, ble han til slutt drept av de innfødte.
Imponerende
Alle de første oppdagelsesreisende til sydhavet ble
imponert av seilkanoene de så. De var ofte så
raske at de kunne seile i ring rundt de mer klumpete engelske
farkostene, og de største kunne ta flere hundre krigere
om bord. Farkostene hadde gjerne oppsvingte stevner og/eller
akterender og var vakkert dekorert. Litt av en opplevelsen
må det ha vært å ha blitt møtt av
flere hundre seilkanoer fulle av tatoverte og fjærprydete
innfødte, væpnet med spyd og klubber!
Velutviklet
Sydhavsboerne var et sjøfarende folk. De seilte mellom
øyene, både i for å krige og for å
finne nye steder å slå seg ned. Og selvsagt så
dro de nesten daglig ut for å fiske. Så kunsten
å lage kanoer som egnet seg både ute på
havet og i lagunene ble etter hvert vel utviklet. Kanoene
var smekre, hult ut av strammer og bygget videre opp av trestykker
som ble surret sammen med kokosnøtt-tau. Det mest vanlige
var mindre kanoer med et skrog og en utrigger, men for store
krigskanoer og kanoer som skulle frakte mange folk over store
havstrekninger ble to skrog satt sammen til en katamaran -
en dobbeltskroget seilkano. Seilene ble laget av tørkete
striper av blader fra panadanuspalmen som ble flettet til
den ønskete formen og størrelsen.
Misjonærene
Selv om de store seilkanoene var vanlig over hele sydhavet
da de første hvite kom, og på mange måter
var de hvites farkoster overlegne, så skulle de ikke
eksistere så lenge. Det var jo slik at først
kom de oppdagelsesreisende på jakt etter gull og ære,
så kom handelsmennene på jakt etter krydder og
andre handelsvarer og så kom misjonærene på
jakt etter sjeler. Sykdommer og vold gjorde at befolkningen
på øyene raskt ble dramatisk redusert, og så
gjorde de kristne misjonærene alt du kunne for å
stoppe alt som kunne minne om hedenskap. Dessverre så
ble kirgskanoer selvsagt plassert i denne kategorien og dessuten
så nektet gjerne misjonærene de innfødte
å seile over havet - de ville ha kontroll over sjelene,
i nærheten av de nybygde kirkene. Så kunsten å
bygge store, havgående seilkanoer døde raskt
bort.
Gamle tegninger
Det var The Polynesian Voyaging Society på Hawaii som
fant ut at man skulle prøve å gjenskape noen
av den gamle kulturen og bygge en seilkano. Problemet var
at man ikke fant noen som visste hvordan det ble gjort og
man fant ingen skrifter som beskrev metoden. Så man
studerte malerier og tegninger fra de første oppdagelsesreisende
og gjorde designen så godt man kunne. Resultatet ble
Hokule`a, en dobbelskroget kano på 62 fot, atskillig
mindre enn de gamle kanoene som ofte kunne være godt
over 100 fot. Den ble sjøsatt i 1975 og året
etter seilte den til og fra Tahiti, hvor man tror befolkningen
på Hawaii opprinnelig kom fra. Og den lange seilasen
over åpent hav viste jo også et det kunne ha vært
mulig! Siden har Hukule'a foretatt mange seilaser, blant annet
en åtte måneders tur til Påskeøya,
og man har også brukt navigasjonsmetoder fra gamle dager.
Dessverre så er Hukule'a i dag i elendig forfatning,
og man søker nå om midler for å få
reparert farkosten.
Protest
Cookøyene bygget sin store seilkano Te Au o Tonga
ferdig i 1992. En 72 fots dobbeltkano med to seil. Mannskap
på rundt 20. Samme år som den ble sjøsatt
på Rarotonga seilte den til New Zealand for å
etterfølge legenden om at en flåte med kanoer
fra Cookøyene hadde seilt til "landet med den
lange hvite skyen". Folkene fra de syv kanoene som kom
fram skulle være forfedrene til de maoriene i New Zealand.
I 1995 seilte Te Au o Tonga fra Rarotonga til Mururoa i Fransk
Polynesia for å demonstrere mot atombombetestingen.
Seilkanoen var også med på å feire tusenårsskiftet
i New Zealand. I september 2000 var seilkanoen med på
å feire 8th Festival of Pacific Arts and Culture i Ny
Caledonia, sammen med andre seilkanoer.
Tusenårsskiftet
Da verden skulle feire sitt tusenårsjubileum var det
mange land som gjerne ville være med på å
markere festen. Et av dem var Tonga, det eneste kongedømmet
i sydhavet. Og kongen fant ut at de seile inn i det nye tusenåret
på en stor seilkano. Allerede i 1997 hadde man startet
Kalia-prosjektet, som gikk ut på å bygge flere
replikaer av en gammel seilkano, og den største ble
døpt til "Mileniume", som er et slags tongansk
ordet for tusen. Kanoen ble aldri helt ferdig til det store
øyeblikket, så man måtte nøye seg
med to mindre utgaver. Vel, den 106 fot lange Mineniume ble
sjøsatt i juli 2000 og skal snart ut på et lengre
tokt. Det er også meningen at en av de mindre kalia'ene
skal være med i Americas Cup i New Zealand, for å
markedsføre Tonga som turistdestinasjon.
Drua
Også i Fiji hadde man tradisjoner med store, havgående
seilkanoer, og her beholdt man tradisjonen lenger enn i de
andre landene. Forskjellen er at kanoen fra Fiji, en såkalt
drua, så litt annerledes ut. Isteden for to like skrog
så hadde farkosten et stort skrog og et mindre, nesten
som en utriggerkano i større format. Også disse
kanoene kunne ha lengder på godt over hundre fot, og
i krig kunne de ta to hundre krigere i tillegg til det vanlige
mannskapet på hundre. Litt spesielt var det at de gamle
kanoene skulle døpes i blod isteden for champagne,
og at man brukte mennesker isteden for tømmestokker
når de skulle sjøsettes til jomfruferden!
Også i Fiji har man laget flere drua'er i mindre størrelse
de seinere årene, og den mest kjente ble bygget av en
amerikaner som kom for å studere den utdøende
kunsten å bygge kanoer.
Mikronesia
Et sted i sydhavet gikk kunsten å bygge havgående
kanoer aldri i glemmeboken, og det var på de isolerte
øyene mellom Chuuk og Yap i Mikronesia. Selv om de
ikke er så store som de polynesiske, de kan ikke ta
flere enn femten-tjue menn i åpent hav, så har
de vært i bruk helt fram til i dag. Hver lørdag
seiler fortsatt øyenes kanoer ut på havet for
å dørge fisk, små vikingeskip som stødig
pløyer bølgene. Som bruker gratis vind isteden
for dyr bensin. At de er havgående er det ingen tvil
om, for to ganger i seinere har man seilt helt til Japan.
Tur-retur uten bruk av moderne navigasjonsmetoder, funnet
veien bare etter gamle legender og magi!
Vi
får håpe at man vil fortsette å bygge seilkanoer,
selv om ungdommen i dag er mer opptatt av biler og raske glassfiberbåter
med utenbordsmotorer. Og kanskje ikke bare som en nostalgisk
gjenoppvekking av gamle dager. De store kanoene var, og er,
fantastiske farkoster som på mange måter er selv
dagens seilbåter overlegne. Og prisen på bensin
går sikkert ikke ned i framtiden!
|

Kanoer møter kaptein
Cook i Tahiti.
|

Kaptein Cooks skute omringet i Hawaii.
|

Hellerissing av seilkano i en klippevegg på
Påskeøya.
|

Hokule'a seiler i Hawaii.
|

Te Au o Tonga i Ny Caledonia
|

Kalia i Tonga under seil
|

Drua i Fiji.
|

Mikronesiske seilkanoer.
|
Krigskano
i New Zealand.
|
|
|