 | |
Sydhavslivet
- livet slik det
skulle leves? Øyboerne på Stillehavsøyene er
kjent for å være ekstremt vennlige og blide. Men de som besøker
sydhavet vil også kunne bli overrasket over sydhavsboernes flotte fysikk
og gode helse. Selv om mange kvinner i dag har en tendens til å være
ganske så røslige, så er det ikke uvanlig å se mannfolk
med kropper som gjør en mannlig turist grønn av misunnelse og vakre
ungjenter som får den samme til nesten å miste pusten. Hvordan i all
verden får de det til - uten kostholdseksperter, slankeguruer og helsestudioer?
Da kaptein
Cook og de første oppdagelses-reisende kom til sydhavet ble de mektig overrasket
over å finne folk som var så sunne og friske. Hva skyldes det at øyboerne
hadde kropper som greske guder og var så sterke at det å klatre til
topps i palmene virket som en barnelek? Var det klimaet? De tropiske fruktene?
Fisken? Eller var det genene: Var øyboerne på paradisøyene
rett og slett et folkeslag som var født som en slags supermennesker? Hvite
m anns
sykdommer I dag er bildet litt annerledes. Etter å ha blitt pådyttet
vestlig kultur og levesett i over to hundre år er det helt klart at også
øyboernes helse er avhengig av hva de spiser og drikker - og hva de driver
med. Ja, at folkene i sydhavet ikke var noen supermennesker oppdaget de hvite
ganske snart, for deres medbrakte og ganske så harmløse sykdommer
som meslinger og forkjølelse drepte for fote. I mange øysamfunn
herjet europeernes sykdommer verre en svartedauen i Europa, og befolkningsantallet
sank dramatisk - det var faktisk øyer som fra å ha en befolkning
på over hundre tusen mennesker endte opp med et par hundre i løpet
av få år! Sunt kosthold
Tradisjonelt
spiser øyboerne i sydhavet sunt. På de vulkanske øyene er
jordsmonnet utrolig fruktbart og det er nok av både sol og regn. Der gror
det et sant vell av frukter og grønsaker - de fleste ganske bra uten at
man behøver å arbeider særlig hardt, mange uten at man behøver
å gjøre noe i det hele tatt. I havet rundt øyene vrimler av
fisk, og på korallrevene og i lagunene er det flust med krabber, skjell
og annet spiselig. På de lave atollene, som nærmest bare er noen grunner
i havet, er det ikke så lett å plukke fruktene ned fra trærne
som på de vulkanske øyene. For det finnes ikke noe jordsmonn, bare
saltholdig sand hvor et langt mindre utvalg av planter og trær klarer seg.
Likevel behøver man ikke sulte på de små korallholmene, selv
om det er dårlig med ressurser. Undersøkelser har vist kokosnøttkjøtt,
fisk og brødfrukt faktisk utgjør fullverdig kost, med alle de mineraler
og vitaminer kroppen trenger!
Klatre
i palmene Klart øyboerne som lever på en tradisjonelt måte
er sterke! Fra de er bittesmå plasker barna i vannet dagen lang, og fra
guttene er store nok padler de kanoene sine ut for å fiske så godt
som hver eneste dag. Og siden sevjen man tapper fra skuddene i toppen av kokosnøttpalmene
er en sunn drikke og viktig ingrediens i matlagingen er gutta ikke særlig
gamle før de skal til topps to ganger om dagen, i solskinn og regn. Det
har vært vanlig at kvinnene i sydhavet samler ved til kjøkkenbålet,
bærerstore bunter med kokosnøtter, fanger krabber, sanker skjell
og dyrker jorden
- i tillegg til å passe barn og lage maten. Ved et slikt aktivitetsnivå,
pluss lokal dansing i forsamlingshuset nesten hver kveld, holdt også de
kroppen godt i gang!
En
god latter forlenger livet God helse har en sammenheng med psykisk velvære,
og de som har sett øyboernes smil og hørt deres klukkende latter
vet at de nærmest bobler over av livsglede. Ja, en god latter forlenger
livet heter det jo, og det er ikke så lenge siden øyboerne i stillehavet
hadde en høyere gjennomsnittlig levealder enn oss i velferdslandet Norge.
Dessverre har dette forandret seg i mange øyriker, og mest i de landene
som har vært "flinkest" til å kopiere den vestlige levemåten.
Øyboerne i Nauru hadde en periode tre verdensrekorder: De var verdens rikeste
mennesker, verdens tykkeste og de med kortest levealder. Eksport av fugleskitt,
guano, til gjødsel gjorde de to tusen nauruanerne så rike at de kunne
putte i seg så mange hamburgere og kaker de bare klarte å få
ned - og så sove resten av dagen. At latteren også
gjenspeilte den mentale helsen syntes også klart - mentale sykdommer var
for ikke så mange år siden så ukjente i sydhavet at det ikke
fantes noen ord for dem!
"The
reasonable life" I boken "The Reasonable Life" ("Det
Fornuftige Livet"), skrevet av Clifford Gressler finner man et avsnitt som
beskriver polynesierens livsførsel: "De har
en fantastisk helse - uten bruk av smør, melk eller ost. De liker ikke
melk, de anser den for å være mat kun for bayer. De trenger ingen
kunstige stimuli for å komme i gang - ingen alkoholholdige drikker, ingen
kaffe, ingen kakao eller tea. De drikker bare den kjølige forfriskende
væsken fra en kokosnøtt eller moset pandanusfrukt. De baker brød
av tapioka-mel og kokosnøttjuice, gjerne med biter av papaya - uten gjær.
En slags brød lages også fra pandanusfrukten. Deres
balanserte og avpassede legning er ganske bemerkelsesverdig. Den er karakterisert
av styrken som finnes i distingvert stillferdighet: De spaserer stille, snakker
med lavmælte, myke stemmer, hengir seg ofte til vennlig latter og diskuterer
sjelden. De er fornøyd med lite, og deler det de har. De bor utendørs
og tåler alle omstendigheter og forhold, - skynder seg aldri, blir aldri
stresset, har likevekt og er fornuftige, rolige og uforstyrrelige. Hviler ofte,
skaper en "øyenes fred" med seg selv. De anser at for store ambisjoner
degenererer til grådighet.
Helsen
til disse øyboerne er basert på fraværet av anspenthet, på
deres enkle og rene vaner, en døgnrytme som ikke lar seg framskynde eller
ødelegge. Stå opp ved daggry, gå til sengs ved mørkets
frambrudd, unntatt ved månelyse netter. Et liv av tilvent avspenthet. De
bader to ganger om dagen, plasker vann over sine kropper. De mener at det å
"hive i seg maten" er en forbrytelse mot naturen. De unngår for
varm eller kald mat, spiser ikke søtsaker og foretrekker bakt mat isteden
for stekt eller kokt. Øyboerne er mye i fysisk aktivitet, de kan svømme
i timevis uten å bli trette. De nyter luftigheten og friheten for kroppen
ved å bruke løse og ledige klesplagg. De kan synge dag og natt uten
å bli hese.
Det
følgende er kalt "Det Polynesiske Løftet": "I dag
skal jeg være rolig og avslappet, ikke skynde meg, jeg skal ikke la meg
stresse ved trivialiteter. Jeg skal arbeide i mitt naturlige tempo. Jeg skal være
vennlig og opptre fornuftig mot dem jeg møter. Jeg skal huske at jeg er
jeg, en personlighet ukrenkelig i mitt innerste vesen. Ingen, ingen ting, kan
skade eller erobre mitt innerste indre: Den gnisten av guddommelighet som er meg.
Jeg vil selv holde den innerste gnisten like glødende ved å opptre
ærlig, sømmelig og vennlig mot andre ved å nekte å la
meg forstyrre av noe en ufornuftig eller uvennlig person sier til meg eller gjør
mot meg." Det var lite sykdom blant polynesierne når de var overlatt
til seg selv. Så snart de kom i kontakt med folk fra utenomverdenen resulterte
det i epidemier, forårsaket av meslinger og vanlig forkjølelse." Sto
det altså i boken. Slik var det opprinnelige sydhavslivet, og slik er det
i større eller mindre grad i de minst utviklede sydhavslandene den dag
i dag. Kan vi lære? Selv om vi stadig prøver å
lære øyboerne at de burde leve som oss, så er det vel god grunn
til å spørre om det egentlig ikke burde være oss som kunne
lære av dem. Ikke sant? Men da må vi skynde oss, for framskrittet
raser av gårde i sydhavet og den tradisjonelle kulturen er snart dø.
Vi skal alle drikke cola og øl, spise hamburger og pizza, kjøre
biler og ha båter med motorer. Sydhavsboerne er ikke lenger noe bedre enn
oss andre, ofte snart tvert imot. Og det nytter ikke å fortelle øyboerne
at de burde beholde sin kultur, når vi andre gjør noe helt annet.
At et skremmende antall mennesker over hele sydhavet nå må ampurete
armer og bein på grunn av sukkersyke, en sykdom som tidligere ikke fantes
i sydhavet, syntes ikke å være noe varselsskudd: "Sa
saga ki ei, tou ulu ma numi! Ikke bry deg om det, hodet ditt kan slå floker",
er for eksempel et vanlig ordspråk i Tuvalu. Å
ta dagen som den kommer var en positiv og fornuftig holdning den gang da man levde
et tradisjonelt sydhavsliv. Og den eneste tradisjonelle holdningen som fortsatt
syntes å leve i beste velgående - dessverre.
Av
Terje Dahl
For
vår samleside for artikler om kulturen i sydhavet, klikk her
For en liste over forventet levealder i verdens land , klikk her
|
"Paradiset
Jeg Fant"
- boken om Terje Dahls liv på en ubebodd øy i sydhavet. Etter
eventyrseilasen i Coco Loco vendte Terje Dahl tilbake til sydhavet. Traff høvdingdatteren
Emma Toematagi i det polynesiske landet Tuvalu og feiret bryllup i en måned.
"Skulle vi virkelig bygge vårt hjem på den ubebodde koralløya Motuloa,
helt på verdens ende..?"
Klikk
her for å lese utdrag fra boken.
Klikk
her for å lese om
e-bok og bestille. Pris kr. 150,- Klikk her
for å lese om Terje Dahls andre bøker. Mer om Terje Dahls sydhavsliv
- klikk her. |
| |