 |
|
Terje
Dahl var med de innfødte på spydfiske på øya
Nomwin i Stillehavet:
-
Jeg opplevde virkelighetens hai- sommer!
Som en gråhvit torpedo kom haien glidende gjennom det
krystall-klare vannet. Rett imot meg! Grepet om den spinkle harpunen
ble hardere og jeg rettet det ynkelige våpenet mot det trekantede
hodet som kom nærmere og nærmere. Akkurat da jeg ventet
å få se de sylskarpe haitennene glefse mot meg vek haien
elegant til siden. Men spenningen var ikke slutt, for rundt meg
sirklet fortsatt 10 sultne haier!
Jeg
hadde klart å få haike med en tysk misjonærskonnert
som skulle på menighets-besøk til den lille øya
Nomwin som ligger isolert på et korallrev i Mikronesia, langt
ute i Stillehavet. Og etter at misjonærene forsvant inn i
øyas lille kirke ble jeg stående på stranden
med ryggsekk og koffert, intet hotell å gå til her,
nei! En vennlig innfødt iført lavalava (et tøystykke
surret rundt livet) lurte på hva jeg ville, og snart var innkvarteringen
i orden. Jeg fikk bo hos hans sønn som hadde god plass -
han hadde bare en kone og en liten jente. Da kvelden kom, og jeg
hadde lagt ut sovematten på gulvet (ingen møbler),
forsvant plutselig mitt vertskap ned til en palmehytte på
stranden: Gjesten skulle
selvsagt ha huset alene om natten!
Neste dag ble jeg invitert med på fiske,
syv av øyas beste fiskere skulle ut for å harpunere
fisk. Redskapen var en tynn stålstang, hvor de hadde filt
til mothaker, pluss en kraftig strikk. Båten la ivei utover
lagunen (29 grader i vannet), og snart jumpet en etter en utenbords
under hyling og latter, Jeg kunne ikke være noe dårligere,
og med et krigsrop kastet jeg meg over rekka som sistemann.
Båten hadde spredd oss ut i en stor sirkel,
og nå svømte vi mot hverandre mens vi klasket hånden
i vannflaten. Slik jaget vi fisken inn i en hullete korallblokk
midt i den stadig minskende sirkelen. Dybden var rundt fem meter
(vi fisket også på grunnere vann), og vi måtte
trekke pusten og dykke ned. Spydene ble skutt inn i korallblokkens
huller og sprekker, og store og små fisk ble halt sprellende
ut av sitt skjulested. Det var mest en berggyltelignende fisk, men
vi fikk også en gigantisk murene. Murene er en slags ål
med kraftige kjever. Lever den i giftige koraller er den giftig
(den tygger på korallene), og i alle tilfelle anses den for
farlig på grunn av de kraftige kjevene. Det var nok av fisk
og snart drev skyer av fiskeblod rundt oss - haiens matsignal!
Og
haien kom! En etter en dukket de opp, gråhvite med svarte
finnespisser. Ikke så store, 1,5 til 2 meter lange, men kjent
som en aggressiv sort. Og nå luktet de mat, den halvdøde
fisken som dinglet bakpå fiskernes rygg. På andre øyer
fester man helst den harpunerte fisken til et langt tau, for at
haien eventuelt skal ta fisken og ikke mannen. Men gutta fra Nomwin
bandt tauet med fisken stramt om livet - de ville heller ta opp
kampen med hai enn å miste fangsten! Og vi ble nødt
til å forsvare fangsten, for ettersom haiene ble flere ble
de modigere. Vi var nødt til å danne en voktende sirkel
rygg mot rygg i vannflaten, mens to fortsatte fiskingen. Jeg ble
så fascinert av de sirklende haiene at jeg i et uoppmerksomt
øyeblikk drev ut av sirkelen. Straks brøt en hai ut
og satte kurs rett mot meg. Jeg kavet meg fort tilbake i sirkelen
igjen!
Haiene angrep nå oftere og oftere. En av
gutta hadde kniv, og han fikk den utakknemlige oppgaven å
jage for nærgående hai unna. En gang så jeg han
måtte smelle harpunen i hodet på en hai for å
få den til å forandre retning, millimeter før
den satte tennene i ham! Ingen uhell skjedde heldigvis, og etter
en lang, spennende stund var korallblokken rensket for fisk. En
etter en kunne hale seg ombord i båten, og med dørken
full av fisk ble kursen satt mot land. "Sashimi", sa gutta
og satte tennene i de blodferske fiskene. Jeg kunne jo ikke være
noe dårligere, og faktisk smakte den rå fisken
ikke så verst!
For et paradis Nomwin var! Smilende, vennlige
mennesker som levde et enkelt og ukomplisert liv. Havet bugnet av
fisk, og i skogen bak hyttene var det nok av grønnsaker og
frukt. Når vi kom til lands med fangsten ble den delt mellom
innbyggerne, og slik delte de alt. Om en hadde skaffet seg penger
til en pakke sigaretter kunne han aldri røyke en hel røyk
alene - den ble alltid delt med andre. Jeg lurte lenge på
hvorfor det ikke fantes hunder på Nomwin, på de andre
øyene jeg besøkte krydde det av magre, skabbete bikkjer
(for å bruke til middag - de spiste hunder). Det viste seg
at mine venner anså det for å være uhøflig
å ha hunder! De bjeffet jo mot fremmede, og det syntes de
var lite gjestfritt! Jeg ble dessverre alt for få dager på
Nomwin, men jeg måtte videre. Etter flere fisketurer og bedagelige
dager i skyggen av palmene skulle misjonsskonnerten avgårde.
"Du må huske dette din øy. Du
må huske meg som din far", var avskjedsordene til høvdingen
da de forsto at jeg ikke kunne overtales til å bli.
Og jeg vil alltid huske Nomwin.
Artiklen
har tidligere vært publisert i Alle Menn.
(Terje
Dahl vendte noen år etterpå tilbake til Mikronesia,
i seilbåten Coco Loco. Han seilte ut til Nomwin og ble mottat
som en sønn. Terje ble siden adoptert av en sønn av
høvdingen, som bodde på atollen Puluwat!)
For
å komme til vår hovedfaktaside om haier, fisker og annet
i havet, klikk her.
For
å komme til vår debattside om haiene, klikk her.
For
å se kart over Mikronesia, klikk her.
For
å lære mer om Mikronesias Forenede Stater (FSM) på
våre sider, klikk her.
For å sjekke priser på reiser til Mikronesia og andre
steder i sydhavet, klikk her
For
Terje Dahls private hjemmesider om hans liv om forfatterskap, klikk
her. |
"Det
Siste Paradis"
Boken
om Terje Dahls seilas i 22 fots Coco Loco, den minste båten til å
legge ut på en jordomseiling.
" - Du er klin kokos! sa vennene mine da jeg kastet loss fra Rådhuskaia.
Etter fire år, to orkaner og fire tropiske stormer måtte jeg
lure på om de hadde rett..."
Klikk her
for å lese utdrag fra boken.
Klikk her for
å lese om e-bok og bestille.
Pris kr.150,-
Klikk
her for å
lese om Terje Dahls bøker.
Mer om Terje Dahls sydhavsliv, klikk her.
|
|
|