Gress-skjørt

Gress-skjørtene er
ikke laget av gress!

For mange er sydhavet blå laguner, kritthvite strender, vaiende palmer, hula-hula - og gresskjørt. Ja, i sydhavsshow og danser hører jo gress-skjørtene med, men i dag er de dessverre ofte laget av plastikk. På de mer isolerte øyene i sydhavet kan du fortsatt finne folk som bruker tradisjonelle klesplagg, men gress-skjørt er en rivruskende gal betegnelse: Skjørtene som svinger om hoftene er ikke laget av gress!

Det er nok mulig at man i gamle dager brukte skjørt laget av gress noen steder i verden, men neppe i sydhavet. Før den hvite mann dukket opp gikk folkene i sydhavet gjerne helt nakne i varmen. Brukte de en form for klesplagg under seremonier så var de

Naken

nok heller laget av palmeblader eller andre lokale materialer som var bedre egnet enn gress.
Nakne villmenn
La Pérouse, franskmannen som var en av de første europeere til å seile til Hawaii, skrev følgende om sitt besøk til øyene i 1786: "- Nakne villmenn, kokosnøtter og andre frukter, men verken gull eller sølv". Skuffende, med andre ord.
Kaptein Cook og kaptein Wallis, som også var blant de første til å se øyene i Polynesia, fikk tegnet folkene de så. De var nakne eller lettkledd i løse gevanter, men noen gresskjørt er det ikke å se på tegningene. Påkledningen var oftest i forbindelse med seremonier, gjerne slike med tradisjonell dansing.
I noen land, som Kiribati, var det vanlig at mannfolkene vanligvis gikk

Kiribati

Tuvalu

nakne til daglig, mens kvinnene etter puberteten fikk på seg en form for korte skjørt laget av palmeblader. Mennene brukte også skjørt ved spesielle anledninger, men da gjerne seremonielle skjørt i form av matter vevet av blader fra pandanuspalmen.
Europeiske misjonærer
Etter det man vet så gikk altså folk til daglig nakne på alle øyene over hele sydhavet før den hvite mann dukket opp, men så ble det raskt slutt. For hakk i hel på de oppdagelses-reisende, som var på jakt etter gull kom jo misjonærene, og for dem var det å gå rundt naken en stor synd. Europeisk klær måtte man ha på uansett hvor varmt og upraktisk praktisk det var!
I Polynesia er ordet for det lokale lendekledet "lava-lava" og historien går gjerne slik at da de første misjonærene ville vikle stoff fra en klesrull rundt dem for å skjule nakenheten så hylte de innfødte "lava-lava!" straks en runde rundt livet var ferdig. "Nok-nok (- dette er mer enn nok)!" Heldigvis var det mange misjonærer som forsto at dette kunne være mer enn nok til daglig, og kun forlangte at de innfødte tok på seg lange kjoler og bukser når de gikk til kirken på søndagene!
Vevde matter

Tonga

Mikronesia

Ja, det burde jo være mer enn nok med et luftig ledeklede under den tropiske solen i Polynesia. Nå var det jo slik at flere av de første europeerne til den andre siden av jordkloden så at de innfødte brukte en form for lendeklær under seremonier. Disse var da gjerne laget av vevde matter av tørkede blader fra pandanus-palmen eller såkalt tapa-stoff laget av barken fraspesielle trær. Når det dreide seg om dansing var det gjerne "gress-skjørt", laget av fiberne av barken til hibiskus-busken. I Samoa laget man også lava-lava'er av andre tradisjonelle materialer som blomster, blader, fjær og skjell - gjerne festet til et slags bredt belte flettet av plantefiber. I Mikronesia litt lenger nord holdt man på tradisjonene lenger enn i Polynesia, og det er ikke så mange år siden det var vanlig at man så damer og jenter kun iført et tradisjonelt gress-skjørt. Vanligvis var det laget av fibere fra bananplanten som ble tilbredt, tørket, vevd og farget med naturlige farger. Yngre jenter hadde gjerne på seg en liten bunt av bregner holdt på plass av en snor rundt livet a-la Evas fikenblad. Gutta nøyer seg fortsatt på mange ytre øyer med en smalt tøystykke som dekker manndommen, nærmest en slags "g-string"!
Luftig
Besøkte man polynesiske land som Tuvalu i tiden rundt den andre verdenskrig ville man se at det aller vanligste klesplagget var en lendeklede laget av tørkede blader fra kokosnøtt-palmen. Det var deres form for arbeidstøy. Om man var ute og fisket, jobbet i taro-åkeren, passet unger eller bygget hus så var dette korte klesplagget ganske så praktisk. Det var luftig samtidig som det beskyttet de edle delene ganske bra. Ble det skittent var

Gammel bilde, Tuvalu

det bare å vasse ut i lagunen for en dukkert - eller kjapt lage seg ett nytt!
Disse korte gress-skjørtene ble kun brukt til daglig, skulle man ha tradisjonelle seremonier så måtte det vakrere saker til. Ja, dekorerte skjørt bruker fortsatt noen steder hvor man holder på tradisjonene. Bladene fra kokospalmen blir gjerne byttet ut med langt finere og hvitere blader fra pandanuspalmen eller barken fra hibiskus-buskene. Bladene ble behandlet på spesielle måter, som tørking over ild og i solen. Ofte bruker man gjerne et knelangt skjørt som basis, og utenpå det er det er dekorativt smalere skjørt. Dette ytre skjørtet har gjerne dekorasjoner som hørte til hver familie, og farget svart, rødt og gult med farger laget fra

Tuvalu

Tahiti

lokale trærs røtter. Ja, jeg måtte selv ikle seg et slikt tradisjonelt gress-skjørt da jeg giftet seg med min polynesiske kone Emma i Tuvalu. En familie fra øya Nanumea, hvor jeg hadde tilbrakt noen uker i min seilbåt Coco Loco noen år tidligere, anså meg for å tilhøre deres familie og forlangte at jeg ble dresset opp i deres families gress-skjørt!
Hula-hula
Det er gjerne i forbindelse med sydhavdans, oftest kalt feilaktig for "hula-hula", at man tenker på gress-skjørt. Det være seg om det er på underholdning for turistene på et hotell i sydhavet eller et sydhavsshow i Norge. Som man har lest av det overstående så er betegnelsen gress-skjørt feil - og oftest så er ikke dansene som vises særlig tradisjonelle heller. Over hele sydhavet så er det man helst viser for turistene den formen for dansing som man finner på Tahiti i Fransk Polynesia, en såkalt tamure (tamure). Her danser jentene sensuelt med vaiende og dirrende hofter i et ofte forrykende tempo til dundrende trommer, mens gutta liksom-forfører jentene med lav hoftehøyde og saksende knær! Jentene har da gjerne på seg en kort-kort lava-lava av et blomstret tøystykke, mens gutta har korte "gress- skjørt". Ikke særlig tradisjonelt, men det fenger jo! Navnet ble visstnok satt på dansen av en amerikansk soldat som laget en sang hvor tamure passet inn som et slags la-la-la i refrenget! Navnet på den ekte sensuelle dansen på Tahiti, som kjapt ble forbudt av misjonærene, var "'upa'upa". Mange steder i sydhavet viser de fram en "light"-versjon av Tahitis tamure, med lengre skjørt og ikke så hissige hoftebevegelser.
Dramatiserer ordene
"Hula-hula" er en helt feil betegnelse for den moderniserte formen for sydhavsdans som turistene gjerne opplever. Hula er en dans på Hawaii, hvor de polynesiske utvandrerne laget seg sin egen lokale form for sydhavsdans - hvor de dramatiserer ordene i legender med bevegelser. Tradisjonell hula er sjelden særlig sensuell selv om danserne beveger seg svært grasiøst, det er gjerne med håndbevegelsene at man "snakker".

Malia Ann Kawailanamalie Petersen - klikk på bildet for video!

Malia Petersen

Selvsagt har amerikanerne "vesternisert" hula med andre instrumenter og rytmer, men tradisjonell hula har fortsatt en høy stjerne på Hawaii med årlige konkurranser. Halvt norske Malia Ann Kawailanamalie Petersen er en velkjent hula-mester!
Plastikk
Gress-skjørtene som brukes til dansing over hele sydhavet er dessverre sjelden laget av tradisjonelle materialer. Det er mye enklere å lage eller kjøpe noe av strimlet plastikk, og de innfødte tror

Kiribati

gjerne at turistene blir mer imponert hvor mer glorete fargene er! Selv syntes jeg det er mye mer spennende å oppleve dansing som tilhører den gamle kulturen på den øya jeg besøker enn å se noen prøve å lage dårlige etterligninger av tamure fra Tahiti, og langt hyggeligere å se forseggjorte danseskjørt av tradisjonelle materialer. Plastikk er det dessverre mer enn nok av i vår hverdag!
Velsydd
Heldigvis finnes det land og steder hvor man fortsatt bruker en form for "gress-skjørt" eller lendeklede. I land som Samoa og

Fiji

Fiji bruker mange av de lokale folkene en forseggjort form for lendeklede under arbeid og fest. Det er da snakk om et velpresset og velsydd lendeklede av svart dressmateriale, som ser omtrent ut som en skotsk kilt. Regjeringsmedlemmer og høvdinger bruker dem under utøvelsen av sitt embete, politiet bruker sin versjon av dem, - og eldre gentlemen bruker dem gjerne til daglig. Så heldigvis har man klart å holde på noen tradisjoner, selv om mye er på vei ut. Vi får bare håpe at man snart også forstår at fisk og taro er mye sunnere enn hamburger og chips, og at man ved å glemme sine gamle kunster mister noe man kanskje vil få bruk for en gang i framtiden.

For vår artikkel om dansing i sydhavet - klikk her.

"Det Siste Paradis"
Boken om Terje Dahls seilas i 22 fots Coco Loco, den minste båten til å legge ut på en jordomseiling.
" - Du er klin kokos! sa vennene mine da jeg kastet loss fra Rådhuskaia. Etter fire år, to orkaner og fire tropiske stormer måtte jeg lure på om de hadde rett..."
Klikk her for å lese utdrag fra boken.
Klikk her for å lese om e-bok og bestille.
Pris kr.150,-
Klikk her for å lese om Terje Dahls bøker.
Mer om Terje Dahls sydhavsliv, klikk her.